Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Dyleplanen, lenger fremrykking ===

{{Tekstboks
|overskrift=Polen, et skoleeksempel
|Flere historikere har kritisert manglende alliert innsats for å lære av det tyske angrepet mot Polen. Det skjedde om lag 8 måneder før invasjonen av Frankrike, og kunne ført til viktige endringer i de allierte styrkene. Den franske offiseren og historikeren [[Marc Bloch]] tok opp dette allerede i en kritikk av den allierte krigføringen, skrevet rett etterpå, i 1940.<ref>Bloch 1999, s. 120–121</ref>|align=right}}

Utover høsten 1939 var det flere endringer som syntes å åpne for en videre alliert fremrykking i Belgia. Gamelin ville derfor sende de beste franske styrkene sammen med [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) til [[KW-linjen]] (en belgisk forsvarslinje langs elven Dyle i det sentrale Belgia, derav navnet [[Dyleplanen]]). En stor fordel ved en videre fremrykking var i Gamelins øyne samarbeid med de 22 belgiske divisjonene, som ytterligere ville bidra til å stoppe et tysk angrep på belgisk, og ikke fransk jord. Denne planen forutsatte at tyskerne ville sette inn sitt hovedstøt der, på grunn av det gode veinettet i det nordlige Belgia. Den viktigste innvendingen mot planen var at den var svært risikabel. De allierte styrkene måtte gjennomføre sin fremrykking, og etablering av stillinger før tyske styrker nådde området, tiden de hadde til rådighet ville være knapp. Når de så var i stilling ville de ha problemer med å svare på tyske strategiske overraskelser. Dyleplanen ble vedtatt av den allierte ledelsen i midten av november 1939.<ref>May, 2000, s. 312–313</ref><ref name="Jackson2004_27-30"/> Historikeren David Reynolds skrev følgende om planen: «Uavhengig av hvor uforsiktig, var plan D en genuin alliert strategi - som forsøkte å balansere franske, belgiske og ''britiske'' interesser.»<ref group="note">However imprudent, Plan D was therefore a genuinely Allied strategy - attempting to balance French, Belgian and ''British'' interests.</ref><ref name="Carswell2019-230">Carswell 2019, s. 230</ref>

{{sitat|planen [er] å rykke frem til linjen Lovain-Wavre med de franske styrkene på vår høyre [flanke] og belgierne på vår venstre [flanke]. Hvis vi kan nå dit tidsnok til å organisere oss skikkelig for å møte det tyske fremstøtet er det utvilsomt den rette strategien. Det er den kortest mulige linjen gjennom Belgia, redder halvparten av landet, bør gi tid for koordinert aksjon mellom de tre landene såfremt belgiernes fremskutte styrker ved Albertkanalen, ved Liège og i Ardennene holder ut lenge nok.|note=<ref group="note">the plan to go forward to the line Lovain-Wavre with the French on our right and the Belgians on our left. If we can get there in time to organize ourselves properly to meet the German onrush it is without doubt the right strategy. It is the shortest line possible through Belgium, saves half that country, should give time for coordinated action between the three countries provided the Belgian advance guards on the Albert Canal, at Liège, and in the Ardennes can hold out sufficiently enough.</ref><ref>Carswell 2019, s. 65</ref>|General [[Alan Brooke]] (1883–1963), kommandant 2. korps BEF, om Dyleplanen i hans dagbok, 19. november 1939}}

General Gamelin møtte innvendingene med å anta at de tyske styrkene ville forsøke et gjennombrudd ved å konsentrere sine panserstyrker. De kunne ikke regne med å trenge gjennom [[Maginotlinjen]] på hans høyre flanke, og heller ikke de konsentrerte allierte styrkene på hans venstre flanke. Da var det kun sentrum av den allierte fronten som gjenstod. Men det meste av sentrum var dekket av elven [[Maas|Meuse]] (flamsk: Maas), og var således lett for de allierte å forsvare mot stridsvogner. Ved den belgiske byen [[Namur (by)|Namur]] gjorde imidlertid elven en skarp sving mot øst. Denne svingen ga et gap mellom elvene Maas og Dyle, benevnt «Gembloux-gapet». Dette området, ideelt for panserstyrker, var et svakt punkt. Gamelin bestemte at halvparten av hans panserstyrker skulle konsentreres der.<ref name="Jackson2004_27-30">Jackson 2004, s. 27–30</ref> De tyske styrkene kunne forsøke å trenge gjennom Ardennene og krysse Meuse nær Sedan. Men Gamelin anså at det kunne bare gjennomføres ved støtte fra et massivt artilleribombardement. Et slikt bombardement ville ta tid, og det igjen ville gi tid til å forsterke de allierte stillingene.<ref>Jordan, 1998, s. 32</ref>

{{sitat|hvorfor han ikke forberedte sine infanterister på å se stridsvogner med flammekastere rykke frem mot dem, og stup-bombere. 'Dersom deres første erfaringer av denne type angrep skjer på slagmarken' sa jeg, 'er det fare for panikk ... Dersom, i stedet for, de har blitt vant til slike hendelser, så vil overraskelsen forsvinne.' 'Du har rett,' svarte han. 'Og jeg har spurt om det flere ganger ... Men svaret var at øvelser med stridsvogner ville ødelegge avlingene, og de sivile myndighetene var mot det.'|note=<ref group="note">why he was not accustoming his infantry to seeing tanks with flame-throwers advancing against them, and to dive-bombers. 'If their first experience of this kind of attack happens on the field of battle' I said, 'there is the danger of panic ... If, on the contrary, they have been used to such spectacles, the novelty will have worn off.' 'You are right,' he replied. 'And I have asked for it several times ... But the reply was that manoeuvres with tanks would ruin the harvest and the civil authorities were opposed to it.'</ref><ref>Carswell 2019, s. 229</ref>|Forfatteren [[André Maurois]] (1885–1967) i en samtale med en fransk general}}