Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

== Tidlig moderne tid ==
{{Se også|Skottland i 1513-1707}}
=== Maria Stuart, skottenes dronning ===
[[Fil:Maryincaptivity.jpg|thumb|upright|[[Maria Stuart]] i fangenskap, ca. 1580.]]
De neste to årene forsøkte [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] med militærmakt å tvinge igjennom et ekteskap mellom Maria Stuart og sin unge sønn [[Edvard VI av England|Edvard]], i en prosess som ble kjent som «The Rough Wooing», «Det brutale frieri». Flere engelske felttog inn i Skottland gjorde at Maria ble sendt til Frankrike da hun var fem år gammel med den hensikt å bli gift med den franske tronarvingen. [[James Hamilton, hertug av Châtellerault|Jarlen av Arran]] var offisielt regent, selv om Marias mor [[Marie de Guise]] ble igjen i Skottland for å ta vare på den unge dronningens interesser.

I [[1547]] døde Henrik VIII, og kommandoen over hæren gikk til regenten [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset|Edward Seymour]]. «Det brutale frieriet» fikk sitt klimaks da Edwards hær vant [[slaget ved Pinkie Cleugh]] og okkuperte [[Edinburgh]]. Maria Stuart var imidlertid fortsatt i Frankrike, noe som gjorde at striden langt fra var avgjort. Marie de Guise kalte inn franske tropper til skottenes hjelp, og etter at [[John Dudley, 1. hertug av Northumberland|hertugen av Northumberland]] var blitt ny engelsk regent trakk engelskmennene seg i [[1550]] helt ut av Skottland.

Marie de Guise ble skotsk regent i [[1554]], og orienterte landet i stadig større grad mot Frankrike. Den franske kulturelle innflytelsen førte til at mange franske ord kom inn i det skotske språket, samtidig som det vokste frem en klar antifransk stemning hos det skotske [[Protestantisme|protestantene]], som så sine trosfeller i England som naturlige allierte. I [[1560]] døde Marie de Guise, og kort tid senere ble [[Auld-alliansen]] avsluttet med signeringen av [[Edinburgh-traktaten]]. Denne slo fast at både franske som engelske tropper skulle trekke seg ut av Skottland. Samme år skjedde [[Reformasjonen i Skottland|den skotske reformasjon]], da Skottlands parlament opphevet [[Den romersk-katolske kirke|den romersk-katolske religion]] og forbød [[messe]]. 

[[Fil:James Hepburn, 4th Earl of Bothwell, c 1535 - 1578. Third husband of Mary Queen of Scots - Google Art Project.jpg|thumb|upright|left|[[James Hepburn]], 4. jarl av Bothwell]]
I mellomtiden hadde Maria Stuart blitt katolsk oppdratt i Frankrike. Hun hadde giftet seg med den franske tronarvingen [[Frans II av Frankrike|Frans II]] i [[1558]] og ble dronning av Frankrike da kongen døde det påfølgende året. Da Frans II selv døde valgte Maria Stuart, 19 år gammel, å vende tilbake til Skottland og overta styringen. Omgivelsene var fiendtlige, men på tross av hennes personlige tro forsøkte hun ikke å gjeninnføre katolisismen ved tvang. Dette gjorde den katolske delen av adelen rasende. Hennes seks år personlige regime ble fylt av en rekke kriser, hovedsakelig utløst av intriger og rivaliseringen blant adelen. 

I 1566 ble Marias sekretær David Riccio myrdet, og året etter skjedde det samme med hennes upopulære ektefelle, [[Henry Stuart, lord Darnley]]. Dette førte til at Maria ble bortført og tvunget til å gifte seg med [[James Hepburn, 4. jarl av Bothwell|jarlen av Bothwell]], den antatte morderen av Darnley. Den skotske adelen vendte seg imot Maria og Bothwell, og samlet en hær mot dem, Maria ble tatt til fange og ble holdt innesperret i [[Loch Leven Castle]]. I juli [[1567]] ble hun tvunget til å abdisere til fordel for sønnen hun hadde fått med Darnley, prins [[Jakob VI av Skottland|Jakob]].

Maria klarte til sist å rømme fra fangenskapet i Loch Leven og gjorde et forsøk på å gjenvinne tronen med makt. Etter at hun led nederlag i [[slaget ved Langside]] i [[1568]] søkte hun tilflukt i England og etterlot sin unge sønn i hendene på regentene. I England ble hun hovedfokus for katolske konspiratører som hevdet at hun var Englands rettmessige monark, på bekostning av [[Elisabeth I av England|dronning Elisabeth]]. Dette gjorde at Elisabeth så på Maria som en trussel, og dermed fikk henne arrestert. Etter rundt tyve år i fangenskap ble hun tiltalt og henrettet for forræderi. Grunnen var at hun hadde deltatt i tre konspirasjoner som hadde som mål å få Englands dronning myrdet slik at hun selv kunne overta tronen.

=== Den protestantiske reformasjonen ===
 
[[Fil:Cardinal David Beaton.jpg|upright|thumb|Den katolske kardinal [[David Beaton]].]]
{{Utdypende|Reformasjonen i Skottland}}
Under reformasjonen på [[1500-tallet]] ble Skottland protestantisk. I den første delen av århundret fikk skriftene og læren til først [[Martin Luther]] og deretter [[Jean Calvin]] gjennomslag i Skottland. En rekke protestantiske predikanter ble henrettet av de katolske makthaverne, blant dem [[Patrick Hamilton]] i [[1528]] og den førkalvinistiske [[George Wishart]] i [[1546]]. Sistnevnte ble brent på bålet i [[St. Andrews]] av kardinal [[David Beaton]] beskyldt [[kjetteri]]. De anti-protestantiske kampanjene greide imidlertid ikke å stoppe de nye religiøse strømningene, og Beaton ble for øvrig snikmyrdet kort etter henrettelsen av Wishart.

Den påfølgende reformasjonen av den skotske kirke ble fulgt av en kortvarig borgerkrig i 1559–1560. Den engelske innblandingen i krigen ble avgjørende for protestantenes seier. Parlamentet innførte en reformert trosbekjennelse i 1560, mens den unge [[Maria Stuart]] fortsatt var i Frankrike. Den mest toneangivende lederen på protestantisk side var den kompromissløse [[John Knox]], som hadde vært en disippel av både Jean Calvin og George Wishart. Katolisismen ble imidlertid ikke helt utradert, og forble sterk særlig i deler av [[Det skotske høylandet|høylandene]]. 

Reformasjonens fremtid var noe usikker under styret til den katolske Maria Stuart, men dronningen så seg nødt til å tolerere protestantismen. Etter at hun ble avsatt i 1567 ble sønnen Jakob VI oppdratt som protestant. Da den barnløse dronning Elisabeth I døde i [[1603]] gikk den engelske kronen til Jakob. Han tok tittelen Jakob I av England og Jakob VI av Skottland, og forente således de to nasjonene under samme monark. Kong Jakob forlot Skottland for [[London]] og vendte aldri tilbake. For en tid forble denne unionen den eneste formelle forbindelsen mellom de to uavhengige nasjonene, men personalunionen bebudet den kommende politiske unionen av England og Skottland i [[1707]] under det felles begrepet Storbritannia.