Redigerer Skotske klaner (avsnitt)

=== Klansystemets sammenbrudd ===
[[Fil:Lordship of the Isles, 1346.png|thumb|Lordship of the Isles, 1346]]
I 1493 konfiskerte [[Jakob IV av Skottland]] herredømmet og tittelen som [[Lord of the Isles]] fra klan MacDonald. Dette destabiliserte regionen mens den etablerte forbindelsen mellom skotske MacDonald og de irske MacDonnell av Antrim betydde at uro i et land ofte betydde tilsvarende uro i et annet.<ref>Lang, Andrew (1912): ''The History Of Scotland'', s. 284–286.</ref> Jakob IV gikk til ulike grep for håndtere den påfølgende ustabilitet, inkludert loven fra 1587, ''Slaughter under trust'' (muligens «drap under tillit»), noe som ble benyttet under [[Glencoemassakeren]] i 1692 hvor minst 38 personer fra klan MacDonald ble drept og hvor ytterligere 40 kvinner og barn døde etter at deres hjem ble brent.<ref> [http://h2g2.com/approved_entry/A44266 «History – Massacre of Glencoe 1692»], ''BBC''</ref> For å unngå endeløse stridigheter var det påkrevd at tvisten ble bilagt av kronen, særskilt mord utført i «kaldt blod», regler for når det var blitt enighet om overgivelse eller gjestfrihet hadde blitt akseptert.<ref>Harris, Tim (2015): ''Rebellion'', s. 53–54.</ref> Første gang dette ble nedtegnet i bruk var i 1588 da Lachlan Maclean ble anklaget for drapet på sin nye stefar, John MacDonald, og 17 andre medlemmer av MacDonald under en bryllupsfest.<ref>Levine, Mark (1999): ''The Massacre in History'', s. 129.</ref>

Andre grep hadde begrenset virkning; pålegge finansiell garantier på landeiere da anstendig oppførsel overfor deres leietakere ofte feilet. Foreningen av kronen da Skottland og England ble slått sammen i 1603 sammenfalt med slutten på den engelsk-irske krig mellom 1593 og 1603, fulgt av konfiskering av landeiendommer i 1608. Det som hadde vært den mest [[keltisk]]talende delen av Irland som det ble forsøkt stabilisert via [[bosetningen i Ulster]] ved å importere skotsk og engelske protestanter. Denne prosessen ble ofte støttet av de opprinnelige jordeierne; i 1607 bosatte [[Randal MacDonnell, 1. jarl av Antrim|Randall MacDonnell]] 300 presbyteriansk skotske familier på sitt land i [[Antrim (grevskap)|Antrim]] i nordlige Irland.<ref>Elliott, Marianne (2000): ''The Catholics of Ulster'', s. 88.</ref> Det betydde også slutten på den irske praksisen med benytte ''gallowglass'', det vil si leiesoldater fra det skotske Høylandet.<ref> [https://galloglass.ucc.ie The Galloglass Project]</ref>

[[Statutes of Iona 1609|Vedtekter av Iona]] i 1609 innebar en rekke bestemmelser som ble lagt på klanhøvdingene, formet for integrere dem i den skotske godseierklassen. Selv om det fortsatt er diskutert over den praktiske effekten av dette, var de en sterk drivkraft på klanelitene i det lang løp.<ref>Devine, T.M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 39</ref> Vedtektene forpliktet klanhøvdingene å bo i [[Edinburgh]] for det meste av året, og at deres arvinger skulle utdannes i skoler i det engelskspråklige Lavlandet. Langvarige perioder i Edinburgh var kostbart. Ettersom Høylandet i stor grad var et pengeløst samfunn, betydde det at de måtte endre seg til en kommersiell utnyttelse av deres landområder framfor håndtere dem som en del av et sosialt system. Kostnadene av å bo langt unna deres klanområder bidro til en kronisk gjeldssituasjon som i økende grad ble vanlig for godseierne i Høylandet, og til sist førte til salg av mange store gods på Høylandet på slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet.<ref> Dodgshon, Robert A. (1998): ''From Chiefs to Landlords'', s. 105–107</ref><ref>Devine, T. M. (2013): ''Clanship to Crofters' War'', s.  1–17</ref><ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 37–46, 65–73, 132 </ref>

I løpet av 1700-tallet begynte klanhøvdingene, i et forsøk på å øke inntektene fra deres eiendommer, begrense muligheten til ''takisman'' å framleie. Det betydde at mer av leien som ble betalt av de som faktisk drev jordbruket gikk godseieren. Resultat var å fjerne dette sjiktet i klansamfunnet. I en prosess som økte betydelig fra 1770-tallet og framover hadde ''takisman'' blitt et sjelden innslag tidlig på 1800-tallet. Historikeren T.M. Devine beskrev «fjerningen av denne klassen som en av de klareste demonstrasjonene av døden for det gamle gæliske samfunnet.»<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 34 </ref> Mange av ''takisman'', foruten også de rikere bøndene (som var trøtte av gjentatte økninger leien) valgte det drastiske å forlate sine vante omgivelser og emigrere utenlands. Det kan bli forstått som motstand mot endringene i Høylandets landbruksøkonomi, foruten begynnelsen på en forbedring av landbruket, førte til utbredelse av ''[[Highland Clearances]]'' («Utrenskningen av Høylandet»).<ref>Richards, Eric (2013): ''The Highland Clearances'', s. 9</ref> Tapet av det midtre sjiktet i Høylandets samfunn representerte ikke bare en flukt av kapital fra det tradisjonelle gæliske samfunnet, men også et tap av risikovillige foretaksmenn og entreprenører.<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 50 </ref> Det første betydelig skrittet i utrenskningen av Høylandet var beslutningen til hertugene av Argyll å legge på leie på gårder og bysamfunn som var lagt ut for auksjon. Dette begynte med Campbells eiendom i Kintyre på 1710-tallet og spredte seg etter 1737 til alle deres besittelser. Denne handlingen som en kommersiell en godseier, å la jordbruksland gå til den som betalte mest, var et klart brudd på prinsippet av det tradisjonelle ''dùthchas'' (klanens kollektive område).<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 44 </ref> 

[[Fil:The Battle of Culloden.jpg|thumb|300px|[[Slaget ved Culloden]], framstilt i et maleri av David Morier. Moderne historisk tenking har gitt mindre betydning til dette slaget som en faktor av klansystemets nedgang.]]
[[Jakobittopprøret i 1745|Jakobittenes opprør]] i 1745 pleide å bli vurdert som den vesentligste hendelsen i klansystemets endelikt. Det er ingen tvil om at i kjølvannet av opprøret kom det grusomme straffeekspedisjoner mot klanene som hadde støttet jakobittene, og lovgivende forsøk endte med å ødelegge klankulturen. Vektleggingen til historikerne nå er konverteringen høvdingene til godseiere i en langsom overgang i en lengre tidsepoke. De påfølgende jakobittopprørene, i synet til T.M. Devine, satte ganske enkelt endringsprosessen på pause mens de militære aspektene av klanene fikk midlertidig betydning; den tilsynelatende bølge av sosiale endringer etter 1745 var kun en prosess for å ta igjen det økonomiske presset som ga opphav til godseiernes jordeierskap.<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 46 </ref> De ulike lovverkene som fulgte Culloden inkluderte ''Heritable Jurisdictions Act'' («Lov om arvelige jurisdiksjoner») som fjernet høvdingenes rett til holde domstol og overførte denne rollen til den nasjonale dommerstanden. Den tradisjonelle lojaliteten til klansmennene var antagelig ikke påvirket av dette. Det er også tvil om det var noen virkelig effekt fra forbudet av Høylandets tradisjonelle klesdrakter, et forbud som uansett ble trukket tilbake i 1782.<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 57–60 </ref>

Utrenskningen av Høylandet førte til ytterligere press på klanhøvdingene i å skaffe seg mer penger fra deres landområder. I den første fasen av utrenskningen, da forbedrete jordbruksmetoder ble innført, var det flere småbønder som ble forvist og bosatte seg på nytt, ofte i kystdistriktene. De små størrelsene på disse husmannsplassene hadde til hensikt å tvinge dem til å arbeide i andre industrier, slike som fiske og tareindustrien. Med knapphet på tilgjengelig arbeid var stadig flere av fattige høylenderne som måtte pendle sesongmessig til Lavlandet. Det ga en fordel for engelsk som «arbeidsspråk». Da ''Gaelic Schools Society'' («Det gæliske skolesamfunnet») begynte undervisning av grunnleggende lese- og skrivekyndighet i gælisk i de første tiårene av 1800-tallet, var det en økning av det samme i engelsk. Dette paradokset kan bli forklart i årsrapporten for 1829 til den kristne veldedighetsorganisasjonen ''Society in Scotland for Propagating Christian Knowledge'' (SSPCK): «... så uvitende er foreldrene at det er vanskelig å overbevise dem om det kan være en fordel for deres barn å lære seg gælisk, skjønt de er alle ivrige ... etter å få dem til å lære seg engelsk.»<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 110–117  </ref>

Den andre fasen av utrenskningen av Høylandet rammet overbefolkede husmannssamfunn som ikke lenger var i stand til å forsørge seg selv grunnet sult og/eller sammenbrudd i de industrier som de var avhengig av. Såkalte «assisterte arbeidere» ble skaffet til nødlidende leietakere av godseierne som fant dette billigere enn å fortsette syklusene med avhjelpe hungersnød. Det ble anvendt særlige i den vestlige delen av Høylandet og på Hebridene. Mange eiendommene og godsene i Høylandet var ikke lenger eid av klanhøvdinger, I Devines undersøkelse av «Potetsulten i Høylandet», uttalte han at i 1846 var  det 86 jordeiere i et område som var rammet av hungersnød, minst 62 (dvs. 70%) var «nye kjøpere som ikke hadde eid eiendom i Høylandet før 1800.»<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 93–94  </ref> Landeiere av både de nye og de gamle oppmuntret utvandring av fattige småbønder til Canada, og senere til Australia.<ref> Lynch, Michael (1992): ''Scotland'', s.  370–371</ref><ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 354–355   </ref> Utrenskningen ble fulgt av en periode med selv større utvandring, noe som fortsatte (med kortvarig opphold under [[den første verdenskrig]]) fram til begynnelsen av [[den store depresjonen]].<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 2   </ref>