Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Næringsveier for samene i Norge ===
[[Fil:Olaus Magnus - On Boats that are put Together with Sinews and Tree Roots.jpg|mini|Illustrasjon fra ''[[Historia de gentibus septentrionalibus]]'' utgitt i 1555. Bildet skal vise samer som bygger en båt.]]

[[Hans H. Lilienskiold]] (1650–1703) var amtmann i Finnmark fra 1685 til 1701 og i sinne siste leveår ga han ut boken ''Speculum Boreale''. I denne beskrives samenes geografi, historie og næringsveier i regionen. Boken har også fargelagte illustrasjoner av samiske klesdrakter. Senere, i 1767, utgir [[Knud Leem]] (1697–1774) boken ''Finnmarkens lapper'', også den med rike illustrasjoner, med vekt på klesdraktene.{{sfn|Kent|2018|p=3–5}}

Fra slutten av 1600-tallet har en skriftlige kilder for at de to viktigste gruppene som drev fiske langs kysten av Finnmark var nordmennene i ytre kystområder og samer i fjordstrøkene. En tredje gruppe var samer som hold til i grenseområdene, men som sesongvis flyttet ned til kysten med reinflokkene. Enda en kategori var sesongfiskere fra Nordland og Troms som hold seg i Finnmark frem til sankthans.{{sfn|Berg|2003|p=58}}

Allerede tidlig i middelalderen var det samer som rettet seg mot spesialisering innen villreinfangst og tok i større grad enn andre tok høyfjellet i bruk. Blant annet organiserte de store jaktlag.<ref>Berg-Nordlie, Mikkel og Berg, Sigrun Høgetveit: {{snl|samane i mellomalderen|Samane i mellomalderen}} (2022)</ref> Disse ble tidligere kalt fjellsamer.<ref>Nesheim, Asbjørn: {{snl|fjellsamen|Fjellsame}}(2021)</ref> Villreinjakt var på 1700-tallet enda av betydning for sjø- og fjellsamer, selv om tamreinhold fikk stadig større betydning. På midten av 1700-tallet ble det vanlig at samer skaffet seg gevær til bruk i jakten, noe som fikk stor betydning for videre utvikling. Med innføring av jaktvåpen behøvdes ikke mange samarbeidende jegere for å drive fangst. Når jakten kunne foregå individuelt gikk også siidafellesskapet i oppløsning. De samiske jegerne hadde også en annen fordel, nemlig at de ikke var så kresne som nordmenn. Nordmenn ville heller sulte enn å spise måke, kråke, rev, oter, bjørn og andre dyr, mens en same med jaktvåpen gjerne skaffet seg mat ved å nedlegge slike dyr.{{sfn|Berg|2003|p=73–76}}

Over flere hundre år ble samene pålagt tyngende skatter fra alle statene som mente at de hadde krav på områdene deres. På grunn av skatteleggingen ble samenes antall, næringsveier, bosteder og så videre nøye dokumentert av de forskjellige landenes myndigheter. Dermed vet en for eksempel at Varanger var den største siida i sameland på slutten av middelalderen. I 1601 var det her 67 husholdninger som ble skattelagt, det økt til 101 i 1690 og 108 i 1769. Videre er det beskrevet 5 skattbare husholdninger i Vestertana i 1601, 13 i Laksefjord og 35 i Lakselv. Det var i tillegg 30 norske husholdninger som ble skattelagt i Varanger. En tredjedel av sjøsamene registrert i Finnmark hadde stedfaste bosteder.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

En annen aktivitet samene i innlandsbygdene i Nord-Norge drev med var båtbygging, noe som beskrives i kilder fra 1600- og 1700-tallet. Blant annet forteller presten [[Petter Dass]] (1647–1707) om omfattende bygging av [[nordlandsbåt]]er i [[Beiarn]] rundt 1690. Andre steder der samene bygde båter for salg var i [[Ofoten]], [[Astafjorden]], [[Malangen]] og på [[Karlsøy]]. I forbindelse med båtbyggingen drev samene også med omfattende smedarbeid, blant annet for produksjon av nagler og beslag på båtene.{{sfn|Bratrein|2018|p=70–76}}
Andre inntektsgivende sysler var håndarbeid og hjelp med transport.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=89–92}}

==== Tilknytning til handelssystemer ====
Samene var fra midten av 1500-tallet tilknyttet flere handelssystemer fra de ekspanderende statsmaktene fra øst, sør og vest. I vest og nord var samene i kystområdene tilknyttet handelen med hanseatene over Bergen. I Nordland og Troms foregikk varebytte via [[Jektefarten|bygdefarsystemet]] der [[jekt]]er transporterte fiskerbøndenes tørrfisk til Bergen, og brakte nødvendighestartikler i retur. I Finnmark hadde bergenskjøpmennene lokale handelsfullmektiger i fiskeværene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Samene hadde få markeder, altså regelmessige handelsmøter der flere produsenter og kjøpere møtes. Et unntak var Varangermarkedet som skal ha oppstått tidlig, men omtales første gang trolig i 1530. Til dette markedet var det deltagere fra Norge, Sverige og Russland, i tillegg til skatteoppkrevere. Tilsvarende markeder var også organisert på [[Fiskerhalvøya]] og på [[Kildin]]øya, hvor russiske, norske, engelske og hollandske kjøpmenn kom. Det var også markeder i nordre Nordland og i Namdalen, men disse var bare mellom sjøsamer og innlandssamer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Litt lengre sør, i [[Karlebotn]], var det organisert store markeder. Lagmann [[Niels Knagenhielm|Niels Knag]] (1661–1737) beskriver at det kom handelsfolk fra så fjerne steder som [[Torneå]] i dagens Finland og fra Kolahalvøya. Dette var en av de viktigste stedene for samisk handel og underlagt kongelig tilsyn fra 1688. Myndighetene var også representert for å samle inn skatter. Andre viktige handelssteder var [[Tysfjord]] og [[Jokkmokk]].{{sfn|Kent|2018|p=215–220}}

De av samene som hadde kontakt med flere av disse handelssystemene hadde fordel av å kunne utnytte forskjellig etterspørsel. Et eksempel er sjøsamene som solgte [[tørrfisk]] til de norske handelsmennene med god fortjeneste, det de fikk i betaling benyttet de delvis til å betale skatt til den svenske staten.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Likeledes kunne de endre sin ressursutnyttelse ved å selge varer som var spesielt etterspurt og ga høye inntekter.{{sfn|Hansen|2018|p=75–76}} 

==== Pomorhandel ====
Handel i Finnmark og Troms var regulert som et kongelig monopol. Til tross for denne ordningen var det kontakt med russiske kjøpmenn, kjent som [[pomorhandel]]. Disse kjøpmennene kom i egne båter fra området ved [[Kvitsjøen]] og drev handel langs kysten av Finnmark sommerstid, og fra 1700-tallet enda lengre sør i Nord-Norge. Handelen skjedde ved at fisk ble byttet mot russisk rugmel, men også tømmer, tjære og tauverk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}} Spesielt kunne samene tilby kostbare varer i tillegg til fisk, som skinn og pels. Russerne var villige til å gi meget god betaling for slike produkter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=123–124}} Handelen hadde foregått helt siden middelalderen og russerne betalte mye bedre for varene enn det som ble gitt under monopolordningen via Bergen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}}

Da det kongelige monopolet for handel i Finnmark og Troms ble opphevet i 1789, førte det til stor økning i den russiske handelen. Dermed ble pomorhandelen viktig for samene i Nord-Norge helt opp til første verdenskrig i 1914. På begynnelsen av 1800-tallet var pomorhandelen blitt en så grunnlegende del av økonomien i Finnmark at kopek var gangbar mynt der, i tillegg til at skatten enkelte steder ble innkrevd i kopek. Den russiske påvirkningen førte også til dannelsen av et eget «handelsspråk», sammensatt av norsk, russisk, hollandsk, tysk, samisk og eventuelt også finsk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}}

==== Sjøsamenes næringsveier ====
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Fishing with Gaff Hook - NMK.2021.0112.074 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Bildets tittel er «Fiske med klepp», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

Sjøsamene drev stort sett med de samme næringsveier som sine norske naboer. De kombinerte reindrift, fiske på havet og jakt på sel, hval og hvalross, samt jordbruk. De beste områdene for jakten på hval var i Varanger. Jakten foregikk vanligvis ikke på åpent hav, men når hvalen gikk inn på grunt vann. Noen ganger måtte sjøsamene også konkurrere med norske, nederlandske og engelske hvalfangere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}{{sfn|Kent|2018|p=225–226}}

Sjøsamene hold til i fjorddistriktene. Disse områdene var regnet som de beste for bosetning, og nordmenn som ville slå seg ned i disse områdene ble avvist av samene. Sjøsamene anså dette som sine områder. En prest i [[Hammerfest]] på begynnelsen av 1700-tallet forteller at samene har sin særegne levemåte, boplasser og næringer, dessuten bor de adskilt fra nordmenn. Heller ikke vil samiske ungdommer ta tjeneste hos andre enn andre samer. Sjøsamene i Hammerfest hadde de beste fiskeplassene, beiteplassene og bjørkeskogen, som de vernet om. De nordmennene som bosatte seg i distriktet søkte derfor ut til øyene, selv om forholdene der var barskere. På grunn av dette snakket en om «finnefjorder» i motsetning til «nordmannsøyer». Andre steder i Finnmark har en opplysninger om lignende forhold.{{sfn|Berg|2003|p=71–73}} Ellers var sjøsamenes jakt og fangst en rettighet beskyttet av Kongen på begynnelsen av 1700-tallet. Motsatt var det for tilreisende fiskere i Finnmark forbudt å drive med jakt og fangst.{{sfn|Berg|2003|p=82–84}} Ekteskap mellom samiske menn og norske kvinner forekom aldri, men motsatt var det en del norske menn som giftet seg med samiske kvinner. Som regel innebar et slikt ekteskap at mannen ble en del av det samiske samfunnet. Dermed fikk slike husholdninger tilgang til å bruke ressursene i de samiske fjordområdene.{{sfn|Berg|2003|p=71–73}}

I Troms og Nordland har en dokumentasjon på sesongvise flyttinger av reinflokker fra 1500-tallet og i Finnmark først etter 1600. Sjøsamene hadde også tamrein som de brukte til trekkdyr og fikk melkeprodukter fra. Sjøsamene drev typisk med fiske og jakt innerst i fjordene om våren og høsten. Om sommeren flyttet de lengre ut i fjordene og drev da med fiske, fuglefangst, jakt på kobbe og eggsanking. På vinteren var hovedaktiviteten pelsdyrfangst og fiske i innlandet, hvor de hadde sine boliger i skogdalene. I tillegg drev de med båtbygging, noe som forklarer at de gjerne la boplassene til skogsområder hvor de kunne ta ut byggematerialer. Etter at skogen et sted var uthugget dro de til et annet sted. De drev også med smiing, blant annet for å lage pilspisser.{{sfn|Berg|2003|p=37–39}}

I de nordlig områdene sees tendensene mot at systemet med siida går i oppløsning på 1600- og 1700-tallet. Tidligere bodde sjøsamene i runde gammer på fellesboplasser, men utviklingen gikk mot rektangulært formede gammer (fellesgammer eller stavgammer) som anlegges mer spredt. I disse gammene var det vanlig at mennesker og husdyr hadde hver sin seksjon. Det ble i denne perioden også mer vanlig med husdyrhold, samt deltagelse i kommersielt fiske. Sjøsamene utvikler et mønster med færre og kortere sesongflyttinger, mens andre blir bofaste.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Sjøsamenes drev med villreinfangst, men på 1700-tallet begynner bestanden å avta og pelsdyrfangsten gikk heller ikke så bra, fra da av retter mange sjøsamer interessen mot gårdsdrift. I Finnmark kombinerer mange sjøsamer fiske og jordbruk helt opp til 1900-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} Andre sjøsamer går utover på 1600- og 1700-tallet over til å drive som reinnomader på Finnmarksvidda. Atter andre eide en del rein, men deltok aldri selv i reindriften.{{sfn|Fjellström|1985|p=27–28}}

For fjellsamene blir 1600-tallet en tid med stor økonomisk fremgang på grunn av reinhold og svært store flokker. For sjøsamene, som hadde hatt en oppgang gjennom hele 1500-tallet, går det ikke like bra senere. De blir aldri «formuende» som mange av reinsamene ble i løpet av 1600-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=44–49}}

==== Økt befolkning og nyryddinger i Norge ====
Gjennom 1700-tallet var det en kraftig befolkningsvekst i Norge, noe som førte til at nytt jordbruksland måtte ryddes. Myndighetene støttet etablering av nye gårder, og ved en forordning i 1752 fikk nybrotsmenn fritak fra skatt, landskyld, tiende, skyssplikt og andre avgifter. Fritakene kunne vare fra 10 til 20 år. Staten ville med dette sikre befolkningen utkomme, men også sikre sine interesser i tynt befolkede områder.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} Også kvener fikk fra 1750 støtte for å flytte til Nord-Norge.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} De gamle gårdene lå på de beste stedene, slik at nybrott måtte skje på mindre attraktive steder. Derimot fantes det i innlandsdalene i Troms og Finnmark store områder som egnet seg for nyetableringer. Myndighetene oppmuntret til innvandring og kolonisering av slike områder, der både jord- og skogsressurser kunne utnyttes. Ved disse nyetableringene oppstod konflikter med samene som holdt i områdene fra før.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Konfliktene mellom samer og andre innbyggere dreide seg også om kulturell avstand og ujevnt maktforhold. I 1740-årene var den samiske sagmesteren Thomas Sivertsen i Namdalen interessert i å gifte seg med en bondedatter. Imidlertid mente hennes slekt at dette ikke var noe godt parti for henne. Sagmesteren henvendte seg til kongen for å få et brev på at siden han var vokst opp blant norske bønder var å anse som bonde. Kong Christian VI ville ikke utstede en slik erklæring, men skrev til sin amtmann i Trøndelag at Sivertsen og andre «finner [skulle] agtes og ansees lige med andre.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} Uenigheter som eskalerte til vold mot samene, skal også ha forekommet. Ved [[Dalbusjøen]] i Os i Hedmark ble samene jaget og reinen enten skutt eller stjålet i 1811. Bøndene var da bevæpnet med gevær og ljåer. Konflikten ble tatt opp i rettssystemet, hvor samene fikk tilkjent en stor erstatning. Lignede voldsbruk skjedde rundt [[Røros]] på slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet,{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} samt i Tromsø- og Balsfjordområdet, der nordmenn skjøt samenes reinsdyr og samene deretter tok hevn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=102–104}}

==== Markesamisk bosetning og press mot sjøsamene ====
Svenske samer slo seg på 1700-tallet ned permanent i sine tidligere sommerbeitedistrikter i Nord-Norge, et fenomen omtalt som ''sedentariseringsprosess''. På de samme områdene fantes det ofte fra før norsk eller samisk befolkning. Hva som var årsaken til dette er omdiskutert, men uår og problemer kan ligge bak, blant annet kjenner en til et utbrudd av reinpest rundt midten av 1700-tallet. Disse samene ble ofte kalt ''markefinner'' og disse slo seg ned i utkantområder som ikke var særlig godt egnet for jordbruk. De drev et kummerlig jordbruk, samt neverløyping, jakt og fiske, noen var uheldige og ble tiggere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}} 

På midten av 1700-tallet kom det inn mange klager til myndighetene i København angående disse innvandrende samene, ført i pennen av embetsmennene. Amtmann [[Joachim de Knagenhielm]] (1727–1796) skrev om to kategorier av samer som kom over fra Sverige. En gruppe bestod av samer som kom om sommeren for at reinen skulle beite i fjellene. De reiste når vinteren kom, og måte tolereres etter grensetraktaten. Dog mente han at de medførte «adskillige fortredeligheter». Den andre gruppen var «skoglappene» eller «finner» som Knagenhjelm mente var skadelige. Han mente at myndighetene burde fått allmuens hjelp til «straks forjage […] som fredløse folk ud av landet.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}}

Spesielt førte innvandringen av samer fra Sverige til områder fra Troms og sørover på 1700-tallet til omlegging av sjøsamenes næringsveier. De hadde tidligere et bomønster der de bodde på flere steder gjennom året tilpasset tilgang på ressurser. Typisk bodde de på et sted så lenge det var trevirke der, men når det var oppbrukt flyttet de til et nytt sted. Etter en tid ville fraflyttede bosteder bli tilvokst av trær, og dermed være et passende bosted for neste generasjon. Myndighetene var ikke fornøyd med denne næringstilpasningen og mente at både bjørke- og furuskog ble skadet. Blant annet ble det sakt at «Meenig Mand» fikk problemer med å skaffe never til taktekking og bark til barking av lær. Problemene som oppstod med den svenske innvandringen var større press på områdene inne i fjordene. Kvener kom også. Samtidig førte uår i fiskeriene til at kystbefolkningen dro inn til samenes enemerker innover i landet. For sjøsamene ble det vanskelig å kombinere fangst og fiske.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}}

==== Forholdet mellom folkegruppene ====
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Preparation of Firewood in Front of a Winter Tent - NMK.2021.0112.020 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Bildets tittel er «Vedhugging foran et vintertelt», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

På 1500-  og 1600-tallet hadde nordmenn og samer et samkvem basert på handel, men Friis forteller at nordmenn og samer ellers hadde så liten kontakt som mulig. Han forteller at samene ikke trivdes på steder med mange folk. Dessuten vil ikke nordmennene ha dem nært innpå seg heller. Årsaken var sannsynligvis frykten for samenes trolldom. Frykten for trolldom sørget for et skarpt atskilt bosetningsmønster mellom gruppene, noe som også kan ha påvirket ressursbruken.{{sfn|Pedersen|1994|p=23}}

Fra 1751 og frem til 1814 hadde myndighetene vekslende oppfatninger angående det samiske språket. Ledende intellektuelle og styresmaktene hadde motstridende syn, der noen mente det var umoralsk om samene skulle tvinges til å oppgi sitt språk, mens andre gikk så lang som til argumentere for å innføre straff for dem som ikke lærte dansk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}} Det finnes mange kilder som forteller om vanskelige forhold mellom folkegruppene. Et forhold er at dette dreide seg om adgang til ressursene og endrede bosteder, men det sier også noe om politikk, holdninger og fordommer i tilknytning til «de andre». Det er i ettertid vanskelig å få et riktig inntrykk, siden bare myndighetene har etterlatt seg skriftlige kilder til hendelsene. Dessuten er det gjerne naturlig at konflikter omtales, ikke fredelig sameksistens.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Det finnes en rekke beskrivelser av de generelle forholdene mellom samene og andre folk på 1700-tallet. Schnitler forteller om at nordmenn og samer i Finnmark gjensidig nedvurderte hverandre. Han bemerker også samenes selvbevissthet, og selv formulerer han at samene var «de rette og ældste Invaanere af Finmarken.» Samene behold sine gamle tradisjoner, sine spesielle klær og språk, samt at de heller ikke giftet seg med andre folk. Det med giftermål blir nyansert av sorenskirver [[Hans Paus (1710)|Hans Paus]] (1710–1770), som i 1760-årene skriver at norske menn rett som det var giftet seg med samiske kvinner. Disse mennene måtte integrere seg i det samiske samfunnet og «regne sig blant Finnealmuen.» Fordelen de norske mennene fikk med disse giftemålene var tilgang til næringer i fjordområdene, hvor de ellers ikke hadde tilgang. Samme mønster kjenner en til fra Nord-Troms der kvenske innflyttere fikk innpass ved å ta til seg samisk kultur. I Nordland, i alle fall deler av området, betydde ikke interetniske ekteskap eksklusjon fra sine egne. Det ser også ut til at de etniske gruppene i Nordland nærmet seg hverandre mer og mer gjennom 1700-tallet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Utenlandske reisende kom enkelte ganger med beskrivelser av samene og forholdet til nordmenn, selv om reiseskildringer ikke nødvendigvis er sikre kilder. Den tyske geologen [[Leopold von Buch]] (1774–1853) reiste i Nord-Norge på begynnelsen av 1800-tallet og ble forferdet over nordmenns diskriminerende og nedlatende holdning til samene. Han skrev at det umulig kunne være slik at «naturen hadde bestemt ett folk til tjenere og et annet til herskere.» Historikerne Astrid Andersen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin understreker i sin bok ''Samenes historie fra 1751 til 2010'', at reisendes og embetsfolks beskrivelser ikke kan sees på som representative. Riktignok var samene ikke ansett som likeverdige flere steder, men synet må ha vært anderledes der de var regnet som passende ektefeller. Det finnes et stort kildemateriale og inntrykket er forskjellig og veksler med tidene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

==== Kjønnsroller ====
I den samiske kulturen var det et skarpt skille mellom menn og kvinners roller, både sosialt og i arbeidslivet. Alt som dreide seg om reindrift var mannsarbeid, mens mye håndverksarbeid var kvinnenes domene. Typisk håndverk som kvinner drev med var å lage forskjellige dåser og bokser av trevirke. Mens menn drev med rein og fiske, var gårdsdrift ofte forbehold kvinnene.{{sfn|Kent|2018|p=152–153}} Matlaging var dessuten en syssel som mennene tok seg av.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} For øvrig var gårdsdrift av mye mindre økonomisk og kulturell betydning enn fiske og fangst. Kvinner var imidlertid svært ofte med for å hjelpe menn i deres arbeid. Lilienskiold forteller at de samiske kvinnene er med mennene på havet for å delta i fiske. De religiøse aktivitetene var helt og holdent forbeholdt menn. Kun en egen klasse av menn kalt ''noaaids'' kunne utføre religiøse ritualer.{{sfn|Kent|2018|p=152–153}}

Mennene hadde et større bevegelsesfrihet enn kvinnene. Kvinnene hold seg mye i nærheten av boplassen og gammen. Derimot dro mennene mer vidt omkring og hadde kontakt med nordisk befolkning. Kvinnene snakket som regel kun samisk, mens menn i større utstrekning behersket et nordisk språk. Allikevel hadde kvinnene en relativ god stilling i mange henseende, ikke minst ved at de var økonomisk uavhengige. En antar at mann og kvinne historisk sett hadde lik rett til arv. Det var kvinnene som ga barn navn, de kunne også gi nytt navn om det skulle bli nødvendig. I noen områder drev kvinner med helbreding.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}