Redigerer Samenes historie (avsnitt)

== Tidlig moderne tid ==
[[Fil:Lapponia.jpg|mini|Tittelsiden til boken ''Laponia'' (1673) av [[Johannes Schefferus]]  som omhandler samenes kultur og historie.]]
{{hoved|Samisk historie i tidlig moderne tid}}

Fra slutten av 1500-tallet var Nordkalotten et sted der flere stater hadde viktige og overlappende geopolitiske interesser, i tillegg var det uenige om retten til handel og skattleging av samene. [[Sveriges historie|Sverige]] og [[Danmark-Norge]] kjempet om territorier og handelsveier. Sverige følte seg helt omringet av Danmark-Norge, som hadde besatt [[Skåne]] og [[Halland]] i Sør-Sverige, og dermed kontrollerte skipsfarten gjennom [[Øresund]] og delvis [[Østersjøen]]. I nord hadde Danmark-Norge også kontroll over sjøtrafikken via Norskehavet mot Kola og Kvitsjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}}

Da nasjonalstatene i Norden gikk sterkere inn for kolonisering i de samiske områdene fra 1600-tallet, hadde samer og andre minoritetsgrupper lite å stille opp med. Statene og kirken stilte krav om bekjennelse til protestantismen, rettssystem og pengeøkonomi, samt dele land med et økende antall nybyggere. Imidlertid var statenes involvering begrenset med hensyn på utnyttelse av naturressurser som fisk, jakt og reinsdyrdrift. Selv om statene begynte å legge grunnlaget for senere kontroll på denne tiden, var deres innsikt og informasjon for begrenset til at de kunne formulerer lover for kontroll og skattlegging av samene i detalj.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=3–12}} 

=== Statenes rivaliseringer om Nordkalotten ===
Myndighetene i Danmark-Norge og Sverige-Finland gjorde i 1590-årene en stor innsats for å få oversikt over den samiske befolkningen, deres næringsveier og mulighet for skattlegging. Statenes forvaltning og militære ble også styrket. I Sverge ble det opprettet et eget [[stattholder]]embete for Lappmarken, og spesielle [[fogd]]er skulle ha oppsyn med laksefiske i [[Altaelva]] og [[Tana (elv)|Tana]]. Videre ble det etablert kirker der samene hold til, ikke bare i innlandet, men også på kysten i [[Alta]] og [[Tysfjord]]. Dansk-norske myndigheter ville forhindre dette, og ett mottrekk var å få reist en kirke i Tysfjord.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Sverige og Russland hadde ligget i krig siden 1572, men det kom til en avklaring i 1595 ([[Freden i Teusina]]). Etter avtalene mellom landene ble det slutt på at Russland skulle skattlegge [[Sjøsamer|sjøsamene]] vest for Varanger, samene i Kemi lappmark og i indre strøk av Finnmark.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Det videre konflikten om Nordkalotten stod etter 1595 mellom Danmark-Norge og Sverige. Landene hevdet krav til landområdene basert på retten til å skattlegge sine undersåtter, altså samene. Dermed ble det på begynnelsen av 1600-tallet strid om skattlegging av sjøsamene. Danmark-Norge og Sverige drev også forhandlinger om grensene, hvor de hevdet hver sine prinsipper for kravene. Det som avgjorde grensekonflikten var [[Kalmarkrigen]] fra 1611 til 1613.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Krigen ende med at Danmark-Norge ble den seirende part, og dermed ble kysten og fjordene i Nord-Norge danskekongens territorier. Sjøsamene ble etter dette regnet som nordmenn.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

=== Grensedragning mellom Norge og Sverige ===
Etter [[den store nordiske krig]] fra 1709 til 1720 ble det bestemt at det skulle være grenseoppgjør mellom alle de involverte partene. Krigen hadde ført til at Sverge ikke lenger noen stormakt, mens Danmark-Norge tilhørte den seirende part. Mellom Norge og Sverige var det uavklarte grenser på hele strekningen fra Trøndelag til Varanger.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Grenseoppgjøret skulle gjøres grundig og etter nøye undersøkelser av topografi og befolkningens egne oppfatninger av grensene. Vitneutsagn fra reindriftsamene om deres bruksområder og sedvaner ble undersøkt og vurdert. På norsk side ble arbeidet ledet av major [[Peter Schnitler]] som gjennomførte vitneavhør fra 1742 til 1745. Dokumentene etter Schnitler har gitt historikerne detaljert informasjon om samenes bosetning og næringer i grensetraktene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

I forbindelse med grensetraktaten i september 1751 ble [[Lappekodisillen]] vedtatt. Dette var en overenskomst som blant annet sikret samene rett til fri ferdsel og reinflytting mellom landene. Samene fikk deretter velge statsborgerskap og ble skattepliktige i landet de valgte. Hvert av landene skulle administrere deres rettigheter, og reinsamer fra respektive naboland skulle mottas med vennlighet og hjelpes til rette.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

=== Samenes næringsveier i tidlig moderne tid ===
[[Hans H. Lilienskiold]] var amtmann i Finnmark fra 1685 til 1701 og ga han ut boken ''Speculum Boreale''. I denne beskrives samenes geografi, historie og næringsveier i regionen.{{sfn|Kent|2018|p=3–5}} Fra slutten av 1600-tallet har en skriftlige kilder for at de to viktigste gruppene som drev fiske langs kysten av Finnmark var nordmennene i ytre kystområder og samer i fjordstrøkene. En tredje gruppe var samer som hold til i grenseområdene, men som sesongvis flyttet ned til kysten med reinflokkene.{{sfn|Berg|2003|p=58}}

Allerede tidlig i middelalderen var det samer som rettet seg mot spesialisering innen villreinfangst og tok i større grad enn høyfjellet i bruk. Blant annet organiserte de store jaktlag.<ref>Berg-Nordlie, Mikkel og Berg, Sigrun Høgetveit: {{snl|samane i mellomalderen|Samane i mellomalderen}} (2022)</ref> Disse ble tidligere kalt fjellsamer.<ref>Nesheim, Asbjørn: {{snl|fjellsamen|Fjellsame}}(2021)</ref> Villreinjakt var på 1700-tallet enda av betydning for sjø- og fjellsamer, selv om tamreinhold fikk stadig større betydning.{{sfn|Berg|2003|p=73–76}}

[[Fil:Sámi local community Siida.jpg|mini|Kart som viser lappebyer på 1500- og 1600-tallet (rødt). I blått er det vist lappebyer på begynnelsen av 1800-talet.]]

I 1555 beskriver den svenske geistlige og etnolog [[Olaus Magnus]] at fiske i innsjøene i Sverige var en hovedgeskjeft for mange samer. Andre samer drev kombinasjonsnæringer med både fiske, reindrift og jakt. Fiske var også svært viktig for samer i Finland og på Kolahalvøya.{{sfn|Kent|2018|p=239–243}}{{sfn|Ekström|2005|p=9–10}}

Da den svenske kongens fogder startet med skatteinnkrevning i Lappmarken ble hver familie ett skatteobjekt. Det ble da angitt hvilket fiskevann den respektive familie betalte skatt for. Fra 1695 ble hver lappby (siida) skattet kollektivt, og samene fikk selv bestemme hvordan skatten skulle fordeles mellom familiene. Med innføring av svensk rettsvesen i Lappmarken ble lappebyene omtalt som ''lappskatteland''. Hver lappebys rett til området var temlig sterkt, og kunne sammenlignes med bøndenes rettigheter til sitt land. Mot slutten av 1700-tallet gikk lappskattlandet over til å bli betraktet som kronjord, hvilket redsuerte samenes særlige rettigheter og til slutt forsvant rettighetene helt.{{sfn|Ekström|2005|p=13–14}}

Handel var også en viktig aktivitet. Et omfattende system oppstod mellom jegere nord i Sverige, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev var en spesialisering som i neste omgang gjorde samene avhengig av handel. Opp til 1600-tallet var pels fra ville dyr det viktigste de hadde å tilby. Handelen skjedde gjennom ''birkaler'', en gruppe handelsmenn som reiste rundt i innlandet vinterstid for å gjøre oppkjøp. Tilbake fikk samene en rekke forskjellige varer som mel, smør, jern, fiskeutstyr, lær og tykke ulltøyer. Samene i Sverige kunne også dra over til Norge om sommeren for å gjøre handel med folk der. Det var stor etterspørsel etter pels i Europa utover på 1500-tallet, men problemer i indre deler av Skandinavia og endringer i det europeiske pelsmarkedet, førte til redusert pelseksport fra begynnelsen av 1600-tallet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}