Redigerer Sørmarka (Stavanger) (avsnitt)

== Historie ==

=== Den eldste historien ===
Under pløying av en åker vest for Ullandhaug ble det funnet flint og kvartsittbryner fra bronse- eller jernalder.<ref name=KSOK2>{{kilde www|url=https://kulturminnesok.no/minne?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/134688 |tittel=Ullandhaug.  Bosetnings-aktivitetsområde |utgiver=Kulturminnesøk |besøksdato=2021-02-23}}</ref>

Mange spor etter tidlig bosetning er funnet nær der Jernaldergården ligger i dag: hustufter, [[rydningsrøys]]er og en [[gravhaug]].<ref name=KSOK3>{{kilde www|url=https://kulturminnesok.no/minne?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/5480 |tittel=Jernaldergården |utgiver=Kulturminnesøk |besøksdato=2021-02-23}}</ref>
Her har vært bosetning i [[Folkevandringstiden i Norge|folkevandringstid]], en gang mellom år 350 og 550, og Jernaldergården er et forsøk på å rekonstruere bosetningen.  Antagelig ble gården forlatt en gang midt på 500-tallet, etter en brann.<ref name=JHH140>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.140 </ref>   På gårdsanlegget er det funnet et fiskesøkke i gneis (12 cm langt), et vevlodd av tørket leire (11 cm) og en flintdolk.<ref name=MU>{{kilde bok| tittel=Rogalandsfunn fra istid til middelalder| redaktør=Oddveig Foldøy |forlag=Arkeologisk museum i Stavanger |år=1995 |utgivelsessted=Stavanger |isbn=82-7760-007-0 |url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031200048}}</ref>  De to første funnene er fra folkevandringstiden, dolken i fra [[Neolittisk tid|yngre steinalder]].  Også dolken kan ha blitt benyttet i den senere tidsperioden, og den er blitt tolket som en [[tordenkil]].  Dette var i folketroen en stein som var blitt skapt ved et lynnedslag.  Ved å grave en slik stein ned i gulvet kunne en beskytte huset, siden lynet aldri slo ned to ganger på samme sted.  

Også nær Litle Ullandhaug er det funnet en gravrøys fra jernalderen.<ref name=KSOK4>{{kilde www|url=https://kulturminnesok.no/minne?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/229721 |tittel=Gravrøys |utgiver=Kulturminnesøk |besøksdato=2021-02-23}}</ref>

En sølvskje, antagelig fra andre halvdel av 1400-tallet, er funnet på Ullandhaug.<ref name=JHH141/>  Skjeen har en latinsk tekst om evig kjærlighet.

Mesteparten av friområdet har tidligere tilhørt [[matrikkelgård]]ene Ullandhaug og Hinna.  Den østlige delen av Hinnaberget har tilhørt matrikkelgården Auglend.  

=== Etablering av friområdet ===
Området rundt Ullandhaug ble tidlig et turmål for borgere i Stavanger.  Stavanger Turistforening ble stiftet i april 1887, og i årboken fra 1893 kan en lese følgende:  «''Veien til Ullenhaug har man besørget udbedret, saa at den nu kan befares med hvilkesomhelst Kjøreredskaber, og ved kjøp af et større areal af ,,store Ullenhaug´´ har man erhvervet seig Eigendomsrett og Adgang til det samme, og er man betænkt paa i den nærmeste Fremtid at opføre en Bygning paa Toppen, hvorfra der haves en storartet Udsigt saavel indover Fjeldene som udover Havet''».*<ref name=STF1893>{{Kilde bok| utgivelsesår=1893| tittel=Fra Stavanger Turistforenings 1893| utgivelsessted=Stavanger| forlag=Dreyers Bogtrykkeri| side=5 }}</ref> 

Fattiggårdskogen på vestsiden av transformatorstasjonen ble kjøpt av Stavanger kommune i 1892, til bruk for byens [[fattighus|fattiggård]], senere kalt Stavanger Arbeids- og Aldershjem.<ref name=JHH139>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.139 </ref> 

Da Stavanger kommune overtok ansvaret for Haraldstårnet på Ullandhaug i 1899, kjøpte kommunen også et lite område rundt tårnet, med en radius på 20 favner eller litt under 40 meter rundt tårnet.  I 1910 ble kommunens eiendom
utvidet til å omfatte 24,5 mål rundt tårnet.  Ytterligere 50 mål ble kjøpt i 1916.  Samme år kontaktet også eieren av et lite småbruk sør for Ullandhaug, Marie Nilsen, kommunen og tilbød småbruket for salg. Kjøpet ga kommunen nye 24,8 mål eiendom.  En annen gårdbruker, Eilert Lund, valgte også i 1918 å selge
gården sin til kommunen, og denne eiendommen ble utgangspunktet for Ullandhaug økologiske gård.  

Området ved Ullandhaug var på slutten av attenhundretallet lynghei og jordbruksland, men et større skogreisningsprogram startet i 1910.<ref name=SKFK>{{kilde www|url=https://stavangerkommune.sharepoint.com/sites/msteams_bd51f9/Delte%20dokumenter/Forms/AllItems.aspx?id=%2Fsites%2Fmsteams%5Fbd51f9%2FDelte%20dokumenter%2FParkseksjonen%2FForvaltning%2DNY%2F7%2E6%20friluftsliv%2FNettsider%2C%20koblet%20direkte%20til%20nettsider%2E%20Ikke%20endre%20noe%21%2FTurkart%2FStavanger%2FFriluftskart%2FFastlandet%20med%20by%C3%B8yer%2Epdf&parent=%2Fsites%2Fmsteams%5Fbd51f9%2FDelte%20dokumenter%2FParkseksjonen%2FForvaltning%2DNY%2F7%2E6%20friluftsliv%2FNettsider%2C%20koblet%20direkte%20til%20nettsider%2E%20Ikke%20endre%20noe%21%2FTurkart%2FStavanger%2FFriluftskart&p=true&originalPath=aHR0cHM6Ly9zdGF2YW5nZXJrb21tdW5lLnNoYXJlcG9pbnQuY29tLzpiOi9zL21zdGVhbXNfYmQ1MWY5L0VlcW9WSi1OMDNoSm4teTBVemMzMWpBQi03bFk1NWFoalY3RFJyTlA2QnRLdGc_cnRpbWU9eXloSFFfZlgyRWc |tittel=Friluftskart for fastlandet og byøyene |utgiver=Stavanger kommune |besøksdato=2021-02-23}}</ref>.  I 1933 satte fylkesskogmester Andersen fram et forslag om et større sammenhengende skogområde sør for Ullandhaug, kalt «Sørmarka».  Idéen ble positivt mottatt av formannen i Rogaland skogsselskap, [[Cornelius Middelthon]].<ref name=REFSA1>{{Kilde bok| redaktør=Per Surnevik| utgivelsesår=1993| tittel=En Rogalandskrønike 1893-1993 - det sto i Aftenbladet | utgivelsessted= Stavanger| forlag=Stavanger  Aftenblad| side=125| isbn=82-990832-3-0}}</ref>  To ganger i året var elever fra skolen i Stavanger med på sette ut nye trær i området.  I fra 1930 og i mange år framover ble det hvert år plantet ut om lag {{formatnum:20000}} planter.  
Målet var å etablere et sammenhengende skogområde på 1000 dekar, i et samarbeid mellom Stavanger kommune, Hetland kommune og As. Skog.<ref name=SA361229/> Aksjeselskapet Skog var blitt stiftet i 1919 av Rogaland Skogselskap, med formål å drive nyplanting på innkjøpt grunn.<ref name=SA390325>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Rogaland Skogselskap gjennom 40 år |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1939-03-25 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-26 }}</ref> I 1936 ble Sørmarkseiendommen utvidet med 108 mål, kjøpt fra Karl Hinna.

Stavanger Skoglag ble stiftet i 1942.   Planen var at Sørmarka skulle være en naturpark, og styret i Skoglaget sendte i 1943 en søknad til Stavanger kommune om å frede et skogsfelt på 458 dekar: 74 dekar i Auglendsmarka, 55 dekar i Smiths minne, 345 dekar i Revheimsmarka og 110 dekar i Sørmarka.  Skoglaget skulle ta seg av å pleie områdene.  Planen ble godkjent av kommunen i 1944.<ref name=REFOP/>

=== Haraldstårnet og Ullandhaug ===
[[Fil:Haraldstårnet, Ullandhaug, Stavanger, Norway.jpg|thumb|Haraldstårnet - et populært turmål{{byline|Mittet & Co}}]]
Redaktøren i Stavanger Aftenblad tok i 1895 opp et forslag om å bygge et utsiktstårn på Ullandhaug.<ref name=JHH143>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.143 </ref><ref name=ET170>[[#ET|E. Thoring: ''På tur i Stavangers natur '']] s.170</ref> 
Han utfordret i en leder Stavanger Byselskap til å gjennomføre prosjektet.
[[Vålandstårnet]] var nettopp fullført og hadde gitt mersmak.  Det ble imidlertid Stavanger Turistforening som tok opp ballen, med presten Jonas Dahl i spissen.  I 1896 var
[[Haraldstårnet]], populært kalt «Haraldsborgen»,<ref name=SKPLAN/> fullført bygget på toppen.  Finansieringen kom fra et større tilskudd fra [[Samlag]]et, forløperen til Vinmonopolet.<ref name=DNT32>{{Kilde bok| redaktør=W. Munthe| utgivelsesår=1932| tittel=Den Norske Turistforenings årbok 1932| utgivelsessted=Oslo| forlag=Den Norske Turistforening| side=8}}</ref>  Tårnet skulle være et ufartsmål, men også et minne om samlingen av Norge i 872.   Inne i tårnet var et høysete i dragestil og store malerier av G. Stenersen. Maleriene framstilte slaget i Hafrsfjord.<ref name=REFSKS/>  

Tårnet ble svært kostbart for Turistforeningen, og i 1899 ble det gitt til Stavanger kommune.

På sin hylningstur etter kroningen kom dronning Maud og kong Haakon til Stavanger 26. juli 1906, og det ble arrangert en utflukt til Haraldstårnet.  Kongeparet ble ønsket velkommen til tårnet av redaktør [[Oddmund Vik]] med de følgende ordene:
«Det er os en stor glæde at by Norges konge og Norges dronning velkommen til Haraldstaarnet,  som Stavanger by har faaet reist på dette sted, hvorfra udsigten er lettest at faa over Hafrsfjorden, 
hvor kong Harald Haarfagre fuldførte sit store verk. I ærbødighed beder jeg Dem om at træ ind i taarnets lave hal for at ta plads i den kongsstol, 
som er ment at skulde betegne Harald Haarfagre».<ref name=SA060727>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Kongeparet i Stavanger |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1906-07-27 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>

En del av Haraldstårnet ble ødelagt under andre verdenskrig, da den tyske okkupasjonsmakten la et militæranlegg her. Tårnet ble revet i 1963, og det nye Ullandhaugtårnet ble bygget i 1964.
Televerket laget på syttitallet også et fjellanlegg på nordsiden av Ullandhaug, med tunnelforbindelse opp til tårnet.  

=== Stavanger radio ===
[[Stavanger radio]] plasserte ti store radio- og telegrafmaster i Sørmarka, og bardunfestene til disse kan ennå sees i skogen.  Byggingen av anlegget startet i 1913, og hensikten var å gi Norge direkte forbindelse med USA.<ref name=RADIO>''Stavanger radio - Amerikatelegrafern''. Informasjonsplakat fra Stavanger kommune i Sørmarka. 2021</ref>
Anlegget på Ullandhaug var senderen, og mottakerstasjonen lå på [[Nærbø]].  I USA ble det bygget tilsvarende stasjoner på østkysten mellom Boston og New York.  

Stasjonen gikk under kallenavnet «Amerikatelegrafen», og også «Hyleren på Ullandhaug».  Sendingene foregikk på [[langbølge]], og antennen strekte seg over hele Auglendshøyden.  De ti mastene som holdt antennen var 120 meter høye. 

Stasjonen kom i drift først i 1919, forsinket på grunn av første verdenskrig.  Radiosenderen skulle transporteres fra England, men havnet ved en feiltakelse i Kairo.<ref name=JHH148>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.148 </ref>  Først etter verdenskrigens slutt kom senderen fram til Stavanger.  

Senderen var en [[gnistsender]], karakterisert ved mye støy fra utladninger i antennesystemet og fra mekanisk støy i drivverket.  Støyen var plagsom både for omgivelsene og for kvaliteten på sendingene.  
Ved oppstarten i 1919 var teknologien allerede begynte å bli foreldet, men anlegget var i bruk fram til 1931.  Da overtok et kortbølgeanlegg på [[Jeløya]] ved Moss.  I 1921 ble det sendt hele {{formatnum:100000}} telegram!

Mastene ble revet i 1933.  

=== Hoppbakken U-Ha ===

Stavanger Skiforening ble stiftet i 1934, med flere skihoppere som medlemmer.<ref name=JHH149>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.149 </ref>
I 1938 ble det bygget et hoppbakke med overrenn og flomlys på sørsiden av Ullandhaug.<ref name=REFSVHI>{{kilde www |url=http://www.xn--srmarkas-venner-5tb.no/117cf8acce974b3a8b8da0fe4d0b8d5b.html |tittel=Sørmarka historie |utgiver=Sørmarkas Venner |besøksdato=2021-02-23 |arkiv-dato=2021-06-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210613013046/http://www.xn--srmarkas-venner-5tb.no/117cf8acce974b3a8b8da0fe4d0b8d5b.html |url-status=yes }}</ref>   
Byggingen ble utført som et samarbeid mellom Skiforeningen og Friluftsrådet, med støtte fra Stavanger og [[Hetland kommune]].   
Det første hopprennet ble arrangert 4. januar 1939, etter en høytidelig åpning av borgermester Middelthon.<ref name=SA390103>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Borgermesteren åpner flomlysbakken på U-ha |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1939-01-03 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>
Mellom {{formatnum:10000}} og {{formatnum:15000}} tilskuere møtte fram til åpningen.<ref name=SA390105>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Et vintereventyr på Ullanhaug |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1939-01-05 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>
29 hoppere var med i det første rennet, og vinneren ble Kåre Dalen, med et hopp på 23 meter.  En uke etterpå var snøen smeltet bort.

Forfatteren [[Andreas Jacobsen]] (Ajax) ga idéen til at bakken på folkemunne fikk navnet «U-Ha».<ref name=SA390103/>

Det ble gjennomført flere mindre hopprenn for både store og små, men først 29. mars 1949 ble det arrangert et nytt større hopprenn.  
Mellom {{formatnum:8000}} og {{formatnum:10000}} tilskuere fikk se Ernst Knudsen fra Kongsberg sette bakkerekorden på 33 meter.<ref name=SA500315>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Hopprennet i U-Ha ble en opplevelse |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1950-03-15 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref><ref name=SA500316>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Hopprennet avlyst |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1950-03-16 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>
Fallprosenten var stor, og det ble skyldt på at bakken var vanskelig: Overrennet var ikke bratt nok, og en kom for brått på selve hoppet. 

I 1950 skulle verdensmesteren [[Hans Bjørnstad]] og den olympiske mesteren [[Petter Hugsted]] være med i et større hopprenn, men rennet måtte avlyses på grunn av snømangel og dårlig vær.<ref name=SA470310>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Bjørnstad og Hugsted til U-Ha |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1947-03-10 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>
Samme år utførte et entreprenørfirma sprengninger i unnarennet, for å gjøre bakken bedre.<ref name=SA510103>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Utbedring for 3000 kroner i U-Ha |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1950-01-03 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>

Også i 1951 var det et større hopprenn i U-Ha.<ref name=SA510115>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Skifesten ble folkefest for 10000 mennesker |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1951-01-15 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>  Snø ble fraktet med jernbanevogner fra [[Kongsberg]].  [[Birger Ruud]] briljerte blant hopperne, 40 år gammel.  Han vant sin klasse, med stilkarakterene 18,5 - 19 - 18,5.   
 
I januar 1952 blåste overrennet ned i en orkan.<ref name=SA520620>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Skiforeningen uten hoppbakke |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1952-06-20 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>  Etter dette ble anlegget avertert til salgs for rivning.<ref name=SA520531>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=U-Ha til salgs |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1952-05-31 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>  

Fartstilbygget var vekke, men i januar 1955 ble det ble arrangert hopprenn i U-Ha igjen.<ref name=SA550124>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=U-Ha-renn uten den store susen |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1955-01-24 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>  4-5000 tilskuere møtte fram. Selve hoppet ble flyttet litt, for å kompensere for mangelen i overrennet.  Vinneren ble Marius Evensen fra Lillestrøm, som med et hopp på 26 meter også var den som hoppet lengst.  
 
I femti- og seksti-årene arrangerte Skiforeningen også slalåmrenn en rekke ganger i bakkene ned fra Ullandhaug.<ref name=SA580210>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Slalåmrenn med fest over i U-Ha |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1958-02-10 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref><ref name=SA690218>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Slalåmrenn i U-Ha |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1969-02-18 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>  Kanskje var det siste arrangerte hopprennet i januar 1969?<ref name=SKPLAN>{{kilde www| url=https://www.stavanger.kommune.no/siteassets/samfunnsutvikling/planer/temaplaner/natur---friomradeplaner/friomradeplan---sormarka-disposisjonsplan.pdf |tittel=Sørmarka disposisjonsplan |utgiver=Stavanger kommune |dato=2015 |besøksdato=2021-02-23}}</ref>

=== Andre verdenskrig ===

Under andre verdenskrig tok okkupasjonsmakten i bruk Ullandhaug til et omfattende antenneanlegg og et luftvernbatteri.<ref name=JHH151>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.151ff </ref>  
Et anlegg på Litle Ullandhaug, med tilnavnet ''Karusell'', besto av tre store master til brukt for tyske fly, til navigasjon. Dette anlegget ble raskt foreldet og erstattet av andre typer navigasjonshjelpemidler.
Flyene hadde den gang ikke avanserte navigasjonsinstrument og var avhengig av hjelp fra bakken.  På toppen av Haraldstårnet ble det plassert en kraftig radiosender, brukt for å måle avstanden til tyske fly.  
På Limahaugen ble det plassert en sender som ga signal som tyske fly kunne styre etter.  Betongsokkelen til denne senderen eksisterer fremdeles.  

For å beskytte det tekniske utstyret ble det lagt ut miner, både rundt Litle og Store Ullandhaug samt rundt Limahaugen.  Det ble etablert luftvernbatterier, både på Hinnaberget og på selve Ullandhaug.  Dette var mobile batterier, ikke fastmonterte i støpte stillinger.  
Det er få spor etter disse i dag, men på Hinnaberget ble det benyttet betong på oppstillingsplassen.  Batteriet på Ullandhaug ble flyttet tidlig i krigen, antagelig for ikke å trekke oppmerksomhet mot det tekniske anlegget.  

Sammen med det tekniske utstyret ble det forlagt en avdeling tyske soldater på i omkring to hundre mann.  I lang tid etter krigen ble brakkene i bunnen av oppkjørselen til Ullandhaug benyttet til sosialboliger.
Disse ble revet først i 1963 og 1965.  

En liten betongfirkant litt nedenfor den gamle slalåmbakken er rester av et kommunikasjonsknutepunkt.  Her gikk telekabler fra Ullandhaug til kommandosentralen på Jåttånuten.  En lik konstruksjon finnes ved det gamle vannverket på Hinna.

I 1943 begynte arbeid med å lage et kamphovedkvarter for 214. Infanteridivisjon, til bruk i tilfelle invasjon av Stavanger.  Anlegget skulle legges under jorden i Ullandhaug.  På sørvestlig side av Ullandhaug
rakk en å sprenge ut en tunnel på omkring tjue meter, før infanteridivisjonen ble sendt til Østfronten.  Ansvaret for forsvaret av byen ble utvidet til å omfatte et område helt til Arendal, og hovedkvarteret ble
da lagt til [[Lyngdal]].  

Etter krigen ble tyske krigsfanger satt til å rydde i minefeltene.<ref name=JHH151/>  16. mai 1945 ble 12 tyske soldater og en nordmann drept i en eksplosjonsulykke ved Litle Ullandhaug.  En gruppe på 33 tyske soldater hadde 
tatt opp en rekke miner, desarmert disse og lagt dem i stabler for videre transport.  To britiske soldater og en sivil nordmann kom forbi, synlig beruset.  De tre truet med våpen og forlangte å få utlevert penger og verdisaker fra
de tyske soldatene.  Nordmannen fyrte et skremmeskudd, og dette traff en stabel med 19 miner.  De åtte nærmeste ble drept momentant, inkludert nordmannen som skjøt.  Fire andre døde på vei til sykehuset.  Ulykken
ble dysset ned i avisene. De to britiske soldatene, som kun var såret, ble straffeforfulgt av britiske militære.  

=== Vannforsyning ===

På flere steder i skogen kan en se rester etter tidligere anlegg for vannforsyning.  Salamanderdammen på Hinnahøyden ble brukt av gårdene på Auglend.<ref name=JHH160>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.160 </ref>

Et basseng ved Speiderhuset på Hinna er fylt igjen og i gjort om til fotball-løkke. Tidligere var dette en viktig del av vannforsyningen i Hetland kommune, i tillegg til [[Vannassen]].<ref name=JHH103>[[#JHHB|S. Torgersen: ''Hinna Vannverk'']] s.103-105 </ref>  Vannet fra det private Hinna Vannverk 
ble pumpet ut til abonnenter, men også til et basseng på Auglend. Det var ofte vannmangel på Vaulen og på Hinna, og Hetland måtte kjøpe ekstra vann fra Stavanger. 
Vannverket eide en stor eiendom i tilknytning til bassenget, på 125 mål.<ref name=SA361229>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Sørmarka nærmer sig skritt for skritt|avis=Stavanger Aftenblad |dato=1936-12-29 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-25 }}</ref>
I 1952 overtok Hetland kommune ansvaret for vannverket, samme år som [[IVAR|Interkommunalt Vannverk]] ble stiftet.   

Den kommunale arbeidsgården hadde et vannbasseng i utkanten av skogen, nær Mor Åses vei.<ref name=ET167>[[#ET|E. Thoring: ''På tur i Stavangers natur '']] s.167</ref>

Også i skogen nær slalåmbakken var det planlagt et vannbasseng. Sprengningsarbeid ble påbegynt, men arbeidet ble stanset da det ble konstatert at berggrunnen var for dårlig.<ref name=ET167/>

=== Nyere historie ===

Den storstilte utplantingen fortsatte ut til midten av 1950-årene, men det ble så stopp i utplantingen i mange år. Siden år 2000 er aktiviteten tatt opp igjen, og det er hvert år blitt satt ut flere tusen planter.<ref name=REFOP/>

Transformatorstasjonen i Trafoskogen ble påbegynt i 1955 og satt i drift i november 1957.<ref name=JHH162>[[#JHH|J.E. Waula: ''Sørmarkas historie'']] s.162 </ref>
Høyspentlinjene til stasjonen går omtrent parallelt med motorveien og opptar en del areal i friområdet.  

Arbeidet med motorveien ut fra Stavanger startet våren 1969, og [[Auglendstunnelen]] ble påbegynt samme år.<ref name=SA690412>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Motorveien markerer seg |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1969-04-12 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-25 }}</ref>
Forslaget om å legge veien gjennom friområdet i tunnel kom fra daværende reguleringssjef i Hetland, [[Einar Hedén]].<ref name=SA650203>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Byplanrådet gir prinsipiell tilslutning til Motorveien |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1965-02-03 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-25 }}</ref>

Stavanger Skoglag hedret i november 1993 Oskar Birkeland, da Birkeland hadde 25-årsjubileum som sekretær og tillitsmann i laget.  I Sørmarkskrysset ble det plantet en eik og satt ned en minneplate.<ref name=SA931106>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Fikk sin egen eik |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1993-11-06 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-23 }}</ref>
Birkeland var fra han var 25 år bestyrer på Stavanger Arbeids- og Aldershjem i Hillevåg, men på fritiden var han en drivkraft i skoglaget.<ref name=SA011220>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Oskar Birkeland er død |avis=Stavanger Aftenblad |dato=2001-01-20 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-02-25 }}</ref>

Hovedvannledningen til Stavanger og Randaberg går gjennom Sørmarka, men det er nå få og ingen spor etter gravearbeidet for å legge denne.

En ny Sykkelstamvei mellom Sandnes og Stavanger skal gå gjennom Sørmarka. I juni 2020 startet arbeide med å lage en 380 meter lang sykkeltunnel, parallell med Auglendstunnelen.