Redigerer Sør-Dakota (avsnitt)

=== Nybyggersamfunnet og indianerkrigene ===
[[Fil:Deadwood13.jpg|thumb|upright|left|Deadwood ble, som mange andre landsbyer i Black Hills, grunnlagt under gullrushet. {{byline|S.J. Morrow (1876)}}]]

To av de største byene i det østlige Sør-Dakota, Sioux Falls og Yankton, ble grunnlagt av eiendomsspekulanter i 1856 og 1859.<ref>[[#Schell|Schell (2004)]], s. 72–73.</ref> I 1861 etablerte de føderale myndighetene [[Dakota]]-territoriet, som omfattet dagens Nord- og Sør-Dakota og deler av Montana og Wyoming. Nybyggere kom raskt til området fra østkysten og Vest- og Nord-Europa,<ref>[[#Schell|Schell (2004)]], s. 168–170.</ref> særlig etter at Yankton ble tilknyttet jernbanenettet østover i 1873.<ref>[[#Schell|Schell (2004)]], s. 113.</ref> Den økonomiske krisen i 1870-årene tvang også mange på østkysten til å søke annet arbeid, og siden mye av jordbruksarealet allerede var i drift, søkte mange vestover som nybyggere.<ref name="Hufstetler og Bedeau 12">{{Kilde bok|forfatter=Hufstetler, Mark og Bedeau, Michael|år=2007|tittel=South Dakota’s Railroads: An Historic Context|utgave=2|andre=Utgitt av South Dakota State Historic Preservation Office|side=12ff|språk=engelsk|url=https://history.sd.gov/preservation/docs/SDRailroad.pdf}}</ref> Sør-Dakota lå på den nordlige ruten for norske utvandrere til USA. De fleste som utvandret før 1890, fulgte denne ruten.<ref>{{Kilde artikkel|url=http://www.aftenposteninnsikt.no/7-juli-og-august-2012/det-norske-amerika|tittel=Det norske Amerika|publikasjon=Aftenposten Innsikt|nummer=7|utgivelsesår=2012|forfatter=Libell, Henrik Pryser og Haugersveen, Thomas}}</ref>

Under en militær ekspedisjon ledet av [[George Armstrong Custer]] i 1874, ble det oppdaget gullforekomster i Black Hills.<ref>[[#Schell|Schell (2004)]], s. 129 og 140–144.</ref> Gullgravere og oppdagelsesreisende begynte å trenge inn i området som var lovet lakotastammen. I en avtale med siouxindianerne av 1868 var hele det vestlige Sør-Dakota forbeholdt et indianerreservat.<ref>[[#Thompson|Thompson (2009)]], s. 90.</ref> Siouxindianerne tillot hverken gruvedrift eller salg av eiendom i Black Hills. Da USA ikke stanset gullgravere eller nybyggere i området, brøt [[Black Hills-krigen]] ut.<ref>[[#Schell|Schell (2004)]], s. 129 og 133–139.</ref> [[Slaget ved Little Bighorn]] er for ettertiden det mest kjente, fordi indianerne under ledelse av høvdingene [[Crazy Horse (indianer)|Crazy Horse]] og [[Sitting Bull]] vant. USA overvant til slutt indianerne, og det store reservatet ble redusert til fem mindre reservater, hvor lakotastammen også ble henvist.<ref name="chronology" /> USAs høyesterett og USAs kongress vedtok i 1980 å utbetale erstatning til lakotastammen for den ulovlige ervervelsen av Black Hills. Tvisten er fortsatt ikke løst, ettersom lakotastammen nektet å motta erstatningen, og i stedet opprettholdt kravet på området.<ref>[[#Thompson|Thompson (2009)]], s. 529.</ref>

Det var hensynet både til en voksende befolkning og til politisk taktikk som førte til at Sør-Dakota ble en egen delstat.<ref>[[#Schell|Schell (2004)]], s. 222.</ref><ref name="Thompson 115">[[#Thompson|Thompson (2009)]], s. 115–116.</ref> I februar 1889 underskrev den avtroppende president [[Grover Cleveland]] et forslag om å dele Dakotaterritoriet og innlemme [[Montana]] og [[Washington]] som delstater innen ni måneder. Republikanerne i Kongressen innså at de sannsynligvis ville tjene på at Dakota ble delt, og holde [[New Mexico]] utenfor unionen, og overså at en stor del av den kommende delstaten Sør-Dakota tilhørte siouxindianerne.<ref name="Richardson">{{Kilde bok|forfatter=Richardson, Heather Cox|år=2011|tittel=Wounded Knee: Party Politics and the Road to an American Massacre|forlag=Basic Books|side=101|isbn=978-0-465-02511-4|språk=engelsk}}</ref> President [[Benjamin Harrison]] underskrev erklæringene som opptok Nord- og Sør-Dakota som delstater i november 1889. Harrison fikk seg forelagt papirene i tilfeldig rekkefølge, dermed visste han ikke hvilket domument som ble underskrevet først. Presidentens ordre ble heller ikke protokollført.<ref name="Thompson 115" /><ref name="Richardson" />

I 1890 ble minst 146 siouxindianere, mange av dem kvinner og barn, drept i [[massakren ved Wounded Knee]] på [[Pine Ridge (indianerreservat)|Pine Ridge-reservatet]]. 31 amerikanske soldater ble også drept i sammenstøtet. Massakren ved Wounded Knee regnes som det siste væpnede sammenstøtet mellom den innfødte lakotanasjonen og USA, og som avslutningen på indianerkrigene.<ref>[[#Schell|Schell (2004)]], s. 304–305.</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Dee|år=2007|opprinnelsesår=1970|tittel=Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee|andre=Oversatt av Erik Gunnes|utgivelsessted=Oslo|forlag=Spartacus|isbn=978-82-430-0414-6}}</ref> Etter 1890 fantes det ikke lenger noe klart grenseland mellom de fremrykkende nybyggerne og indianerne. Historiker [[Frederick Jackson Turner]] mente at dette avsluttet en periode der fremrykningen i grenselandet definerte den amerikanske folkekarakteren.