Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== Språk ===
Shakespeare bruker et variert utvalg av poetiske former gjennom hele skuespillet. Han begynner med en 14-linjers prolog etter samme form som sine øvrige [[sonett]]er, fremført av et kor. Mesteparten av ''Romeo og Julie'' er dog skrevet i [[blankvers]], og mye av det i strengt [[jambisk pentameter]], med mindre rytmisk variasjon enn i de fleste av Shakespeares senere skuespill.<ref name="Halio 1998: 51">Halio (1998: 51).</ref> Shakespeare velger poesi som passer til figuren som bruker den: Broder Lorenzo uttrykker seg med [[preken]]ens og ''sententiae'' talemåter, ammen bruker en unik [[blankvers]]form nært opp til talespråket.<ref name="Halio 1998: 51" /> Hver av disse formene  avpasses også i forhold til hver enkelt scene og dens handling: når Romeo snakker om Rosalind tidlig i skuespillet forsøker han å bruke [[Francesco Petrarca|Petrarcas]] [[sonett]]eform. Petrarcanske sonetter ble ofte brukt av menn for å overdrive skjønnheten til kvinner det var umulig for dem å oppnå, som i Romeos situasjon med Rosalind. Denne sonetteformen bruker også Fru Capulet overfor Julie for å beskrive Fyrst Paris som en kjekk mann.<ref>Halio (1998: 47–48).</ref> 

Når Romeo og Julie møtes endrer den poetiske formen seg fra petrarcansk (som var på vei til å bli arkaisk i Shakespeares dager) til en da mer samtidig sonetteform, som bruker «pilegrimer» og «helgener» som metaforer.<ref>Halio (1998: 48–49).</ref> Til slutt, når de to møtes på balkongen, forsøker Romeo å bruke sonetteformen til å erklære sin kjærlighet, men Julie avbryter ham ved å si «Dost thou love me?» (elsker du meg?)<ref>''Romeo and Juliet'', II.ii.90.</ref> Derved søker hun etter et sant uttrykk for kjærligheten, heller enn en poetisk overdrivelse.<ref>Halio (1998: 49–50).</ref> Julie bruker korte, enkle enstavelsesord sammen med Romeo, men bruker formelt språk med Paris.<ref>Levin (1960: 3–11).</ref> Andre stilformer i skuespillet er et [[epithalamium]] fra Julie, en [[Epos|rapsodi]] i Mercutios [[Dronning Mab]] tale, og en [[elegi]] av Paris.<ref>Halio (1998: 51–52).</ref> Shakespeare lar allmuen uttrykke seg i prosastil, selv om han til tider også bruker prosa til andre figurer, slik som Mercutio.<ref>Halio (1998: 52–55).</ref> Humor er også viktig: forskeren Molly Mahood identifiserer minst 175 ordspill i teksten.<ref>Bloom (1998: 92–93).</ref> Mange av disse vitsene er sexfikserte, spesielt de som involverer Mercutio og Ammen.<ref>Wells (2004: 11–13).</ref>