Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Opera og operette===
Operaen var i ferd med å utvikle seg fra Grand Opera til opéra lyrique, en blanding av Grand Opera og Opera Comique.<ref>Side 103, Longyear</ref> Dette passet dårlig med Meyerbeers stil, og enda han hadde relativt stor suksess i 1850, kan hans stil ha vært på vei ut uansett. Sælig var det i stedet [[Charles Gounod]] og [[Jules Massenet]] som dominerte i denne operastilen.<ref>Side 87, Longyear</ref> Imidlertid ble operaen en kort tid dominert av to komponister som sto på siden av den franske operaen, nemlig Wagner og Verdi. I tillegg dukket det også opp andre dyktige operakomponister, som [[Leo Delibes]] og  [[Georges Bizet]], som la til eksotisme og realisme i operaene.

====Richard Wagner====
{{Listen|type=music|filename=Wagner Tristan opening (orchestral).ogg|tittel=Åpningen av Wagners «Tristan og Isolde»|pos=left}}
[[Bilde:Siegfried.jpg|miniatyr|Wagner benyttet seg i stor grad av folkeeventyr eller germansk og norrøn mytologi i sine senere operaer. Her Sigfried (Heinrich Gudehus) fra operaen med samme navn med inspirasjon fra [[Brødrene Grimm]] og [[edda]]diktningen.]]

For Wagner var [[Revolusjonene i 1848|revolusjonsåret 1848]] imidlertid preget av mye politisk engasjement, og han ble drevet i eksil på grunn av sine revolusjonære aktiviteter.<ref>Side 102, Longyear</ref> Wagner skrev også musikalske analyser, blant annet ''Fremtidens kunstverk'' om Beethovens niende symfoni der han sa at «den siste symfoni er allerede skrevet». I 1850 skrev han anonymt et antisemittisk stykke, ''Das Judentum in der Musik'' («Jødedommen i musikken»), der han anklaget jøder generelt og Meyerbeer og Mendelssohn spesielt for å ha holdt tilbake den romantiske musikken.<ref>Wagner innrømmet overfor Liszt at ''Jødedommen i musikken'' virket å være skrevet ene og alene som antipati mot Meyerbeer, muligens fordi han var lei av å bli sammenliknet med operakomponisten. Ettersom Wagner ga ut verket under eget navn i 1869, da Meyerbeer hadde vært død i fem år og ettersom Mendelssohn, som også fikk gjennomgå til tross for at hans familie hadde konvertert til kristendommen, døde tre år før førsteutgaven, virker det vanskelig å forsvare argumentene til Wagner musikalsk. Side 692-93, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Det er ukarakteristisk av Wagner å ha så merkbart negative kommentarer om sine konkurrenter. Til tross for at Verdi (omtalt under) hadde mange meninger om Wagner, er det ikke funnet noen uttalelser, utenom notater i dagboken til Wagners kone, og bare der svært trivielle sådane, fra Wagner om Verdi, som i samtiden var mer kjent og mer oppført.<ref>Side 567, Taurskin</ref>

Det vesentligste poenget for Wagner var imidlertid at han savnet tysk opera med tyske temaer, som siden Webers ''Jegerbruden'' stort sett hadde blitt provinsiell og uinteressant.<ref>Side 116, Longyear</ref> Wagner hadde lyktes med ''Den flygende hollender'' og ''Tannhäuser'', og han kom raskt tilbake som operakomponist da Liszt satte opp ''[[Lohengrin]]'', som Wagner skrev i 1847, i [[Weimar]] i 1850.<ref name="treognitti">Side 693, Burkholder, Grout, Palisca</ref> ''Lohengrin'' var en suksess, og den forutså Wagners kommende fasinasjon for middelaldersk legender og tyske folkeeventyr, ofte moraliserende og symbolsk.<ref name="treognitti" /> I åpningen refereres det til når en av heltene bekjempet de ville danskene, og historien handler også om å gå til krig mot ungarerne, som hadde brutt våpenhvilen – dirigert av ungareren Liszt.<ref>[http://www.impresario.ch/libretto/libwagloh_e.htm Lohengrin libretto] - Impressario</ref>

Wagner begynte i 1848 på det som skulle bli hans hovedverk, ''[[Nibelungenringen]]'', en operasyklus på fire deler. Første del, ''[[Rhingullet]]'', var imidlertid ikke klar før i 1854, og neste del, ''[[Valkyrien (opera)|Valkyrien]]'' to år senere. Begge to bruker [[Ledemotiv|Leitmotiv]], det vil si en melodisk del som gjentas fra tid til annen for å understreke stemningen eller personen som er temaet for operaen. Melodien kan dukke opp i orkesteret, i en sang eller i koret for å illustrere poenget best mulig.<ref>Side 694, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Wagners bruk av leitmotiv kan dermed minne om Berlioz' idée fixe. Forskjellen er at Wagner kunne bruke flere av dem under samme opera, som han gjorde med ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan og Isolde]]'', og han bruker dem også så ofte at ledemotivene gjør programmet som forklarer handlingen overflødig. Melodien geleider handlingen videre, og kan skape samtidige, konflikterende og forsterkende følelser i operaen.<ref>Side 695-95, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Wagners operastil var også påvirket av Mozart, Beethoven, Cherubini, Weber og faktisk også Meyerbeer, som han altså skjelte ut. Til tross for at Wagner var skeptisk til tidligere komponister, Beethoven og Gluck unntatt, hadde han nær kontakt med fortiden.<ref>Side 119, Longyear</ref>

Musikalsk er Wagners operaer ofte komplekse kromatiske akkordendringer, som i ''Tristan og Isolde''. Nettopp den minst tre hundre år gamle blandingen mellom diatoniske (uten fortegn) og kromatiske (med fortegn) musikk og mellom stabile og ustabile passasjer var byggesteinene i mye av Wagners musikk. Dette skapte ofte følelsen av lengten og ikke tilfredsstilte behov.<ref>Side 697, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Nettopp lengten og veien mot målet var romantiske idealer allerede fra Weber av som Wagner benyttet mye. I tillegg lyktes Wagner også å ta et endelig oppgjør med bel canto ved å bruke orkesteret så bevisst at orkesteret og sangerne kunne gi motstridende inntrykk. Wagners idé var den komplette opera der sang, orkester, scenografi og skuespill hang sammen for å gi et kraftig dramatisk uttrykk.<ref>Side 698, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

====Giuseppe Verdi====
{{Listen|type=music|filename=La Donna E Mobile Rigoletto.ogg|tittel=Verdis «La donna è mobile»|beskrivelse=[[Enrico Caruso]] fremfører "La donna e mobile" fra «[[Rigoletto]]»|pos=left}}
Der Wagner komponerte til sammen 10 operaer fra gjennombruddet med ''Rienzi'', skrev Verdi 26 etter sitt gjennombrudd med ''Nabucco'', og der Wagner var mest kjent for ledemotiv og bruk av orkester, var Giuseppe Verdi mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem.<ref name="ReferenceA"/> Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre.<ref>Side 564, Taurskin</ref> Verdi var også, i kontrast til Wagner, opptatt av at orkestreringen ikke skulle overmanne sangerne, men heller legge til farge og atmosfære. Der Wagner skrev sine librettoer selv, ofte med blanding fra mange forskjellige kilder, var Verdi opptatt av å velge kjente skuespill av [[William Shakespeare]], [[Friedrich von Schiller]], Lord Byron, [[Victor Hugo]], [[Voltaire]] og [[Alexandre Dumas den yngre]].

Verdis store gjennombrudd kom da han trakk seg tilbake fra politikken og storbyen til Busseto. Der fikk han tid til å skrive trilogien ''[[Rigoletto]]'', basert på et stykke av Victor Hugo, ''[[Il trovatore]]'', basert på et stykke av den spanske dramatikeren Antonio García Gutiérrez,  og ''[[La Traviata]]'', basert på et stykke av Alexandre Dumas d.y. Alle lykkes i å kombinere tradisjonell bel canto-opera med bruk av melodi for å understreke personlighetene til hovedpersonene og ledende stemninger.<ref>Side 371-72, Herresthal</ref> Dette gjorde at musikken og sangstilen ble et kjennetegn på rollene. Samtidig brukte han også motiver for å minne publikum om tidligere hendelser. Dette innførte Verdi omtrent samtidig som Wagners Leitmotiv, men i motsetning til Wagners prinsipper, var motivene til Verdi ikke beregnet på å drive handlingen fremover eller skape konflikt eller at de forskjellige motivene bygget seg opp, men mer for å knytte handlingen tettere sammen. Verdis motiver var i tillegg ikke noe nytt, det hadde for eksempel Donizetti brukt allerede i 1835.<ref name="ReferenceA"/> Verdis operaer er heller ikke så langt unna Rossinis og Donizettis bel canto-operaer, og han lånte også fra Rossinis standarder innen opera.<ref>Side 685-86, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Etter at Verdi hadde blitt rik på sine operaer, tok han seg mer flid med de siste operaene, og lånte teknikker fra grand opera, introduserte komiske roller og eksotiske temaer og lydbilder (''[[Aïda]]''). De to siste operaene Verdi skrev var begge Shakespeare-operaer, ''Otello'' og ''Falstaff'', mer forseggjorte en førsteutgaven av ''Macbeth'', begge utmerkede eksempler i henholdsvis tragisk (''[[Otello]]'') og komisk (''[[Falstaff (opera)|Falstaff]]'') opera. Den sistnevnte var Verdis eneste komedie, og de har også enkelte trekk av Wagner i seg, blant annet ved at den har en dramatisk karaktertegning av personer og situasjoner heller enn bel canto-opera med ariene i forsetet.<ref>Side 185, Nesheim</ref>

====Andre opera- og operettekomponister ====
[[Bilde:Jacques Offenbach by Nadar.jpg|miniatyr|Offenbach i 1860-årene.{{byline|type=Foto:|Nadar}}]]
Det fantes flere dyktige franske operakomponister. Georges Bizet skrev eksotiske stykker fra [[Sri Lanka|Ceylon]] (dagens Sri Lanka) (''[[Les pêcheurs de perles|Perlefiskerne]]'') og [[Sevilla]] (''[[Carmen]]''). [[Camille Saint-Saëns]] lagde ''Samson et Dalila'' (bibelsk opera) og [[Léo Delibes]] lagde ''Lakmé'', med handlingen lagt til [[India]]. Av disse skilte ''Carmen'' seg ut både med tanke på øyeblikkelig og ettertidig suksess og med tanke på realismen i handlingen. Carmens sensuelle og libertinske livsnytelse knyttes til at hun er en sigøyner og dermed på alle måter utenfor samfunnet.<ref>Side 699, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Det ble også komponert opera i Russland og Tsjekkia, for dette, se [[#Nasjonalromantikk|Nasjonalromantikk]].

Etter at [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] kom til makten, ble seriøs opera nøye overvåket, mens den komiske operaen, opera bouffe, sto friere. Dette ble utnyttet særlig av operettene, det vil si opera med langt mer tale enn tradisjonell opera comique. Den viktigste komponisten innen komisk og satirisk opera var [[Jacques Offenbach]]. Offenbachs gjennombrudd kom med ''Orfeus i underverdenen'', der Orfeus (tenor) egentlig var forelsket i en annen, men giftet seg med Evrydike (sopran) med en feil, og er gift med henne fordi han er redd for «Den offentlige opinion» (mezzo-sopran). Han arrangerer hennes død fordi Pluto er forelsket i henne, og lever lykkelig – i og for seg noe som også Evrydike gjør i dødsriket med Pluto som ektemann – helt til Den offentlige opinion krever at han skal redde henne. Offenbach hadde også et øre for den gode melodi, blant annet når de dekadente døde danser en gallop (en type dans), der melodien senere er uløselig knyttet til can-can. Samtidig har hans operaer, som gjør narr av operaen selv, hentet mye fra virtuose sangnumre fra tidlig 1700-tall, moderne samtidige numre, boleroer, fandangoer, quadriller og valser – i tillegg da til can-can og gallop.<ref>Side 391, Herresthal</ref>

{{Listen|
|filnavn=Offenbach - Orpheus in the Underworld - Overture, Can Can section.ogg
|tittel= Offenbach: Infernal Gallop  (4:10)
|beskrivelse=De døde fester i underverdenen
|pos=left}}
Offenbachs popularitet økte drastisk etter dette stykket, og med ''Den skjønne Helena'' og ''La vie parisienne'' inspirerte han også andre operettekomponister og komiske operakomponister i mange land.<ref>Side 700,  Burkholder, Grout, Palisca</ref> En av dem var Johann Strauss d.y. som prøvde seg, og hadde stor suksess med ''[[Flaggermusen]]'' i 1874, og senere [[Arthur Sullivan]] og [[W. S. Gilbert]] i ''H.M.S. Pinafore'' og en rekke komiske operaer deretter.<ref>Side 701,  Burkholder, Grout, Palisca</ref> Dette betydde at engelske (og engelskfødte) komponister var med på å prege musikken for første gang siden [[Henry Purcell]] på slutten av 1600-tallet.