Redigerer Robert I av Skottland (avsnitt)

=== Krigslykken snur ===
[[Fil:Skottland kart.jpg|thumb|Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder.{{byline|Finn Bjørklid|type=Kart}}]]I februar seilte Robert Bruce tilbake til det skotske fastlandet til [[Turnberry Castle]]. Inspirert av [[William Wallace]]s krigføring begynte han en langsom og tålmodig krigføring i sørvestlige Skottland mot de engelske styrkene. Hans lille hærstyrke var ikke i stand til møte engelskmennene, heller ikke en skotsk klan, i et regulært slag, men Robert Bruce kunne heller ikke være på flukt i all evighet. Hans eneste løsning var å utvikle en kampteknikk som var ukjent for [[middelalderen]]s føydale krigføring. Bruce tilpasset langskipene som [[viking]]ene brukte for å foreta raske, effektive strandhogg, men overført til rappfotete og lett bevæpnete krigere, «highlandere» fra [[Det skotske høylandet|høylandet og de ytre øyene]] som han hadde fått låne fra [[Angus Og]], den mer eller mindre selvstendige herskeren av de ytre øyene. Robert Bruce drillet disse gælisktalende stammemennene til en dødelig geriljastyrke som kunne bevege seg raskt og slå til med hurtighet og presisjon.

Langsomt vant Bruce tilbake landområder bit for bit, landsby for landsby, by for by, inntil han i april hadde sin første betydelige seier ved [[slaget ved Glen Trool|Glen Trool]], før han beseiret [[Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke]], ved [[slaget ved Loudoun Hill (1307)]]. Bruce ga kommandoen over området [[Galloway]] til sin bror [[Edward Bruce]] mens han selv kommanderte styrkene ved [[Aberdeenshire]] og beseiret han [[John Comyn (sorte)|John Comyn den eldre]], jarlen av Buchan ved [[slaget ved Inverurie]] i mai 1308. Deretter krysset han [[Argyll]] og i juli beseiret ytterligere en innlands skottehær som støttet engelskmennene ved [[slaget ved Brander Pass]] og kunne så erobre det viktige [[Dunstaffnage Castle]]. Bruce var da ubestridelig konge av Skottland.

I mars [[1309]] samlet han sitt første parlamentsmøte i [[St. Andrews]] og innen august kontrollerte han hele Skottland nord for elven [[Tay]]. Det følgende året anerkjente den skotske geistligheten ham som konge ved et kirkemøte. Den støtte som den skotske kirken ga ham til tross for at han var bannlyst av paven var av særdeles viktig betydning. Hans gamle venn biskop William Lamberton av St. Andrew var nok betydningsfull til å omvende kirken for den skotske saken.

De neste tre årene erobret Bruces styrker den ene engelskbesatte festning eller utpost etter den andre: [[Linlithgow Palace|Linlithgow]] i [[1310]], [[Dumbarton]] i [[1311]], og [[Perth (Skottland)|Perth]], ved Bruce personlig, i januar [[1312]]. Han gjorde også mindre invasjoner inn i Nord-England. I mars [[1313]] erobret Sir [[James Douglas (Svarte-Douglas)|James Douglas]] [[Roxburgh]] og [[Thomas Randolph, 1. jarl av Moray]], [[Edinburgh Castle]]. I mai var Bruce igjen i England og herjet. Samtidig la han den tidligere norske øya [[Man|Isle of Man]] i [[Irskesjøen]] under seg. På samme tid beleiret broren Edward Bruce [[Stirling Castle]]. Guvernøren, Sir Philip de Mowbray, overga seg den [[24. juni]] [[1314]].

De åtte utmattende årene hvor Robert Bruce bevisst valgte å ikke møte engelske hærstyrker på like vilkår har gitt den skotske kongen et ettermæle som en av de store geriljakrigere gjennom alle tider. I motsetningen til hvordan Robert Bruce ble fremstilt i filmen ''[[Braveheart]]'' handlet den historiske Robert Bruce ikke på impuls, men var en møysommelig planlegger, var godt forberedt ved enhver slagtrefning og bevisst styrte de engelske styrkene dit hvor han ville møte dem. For en som var oppdratt til å være tradisjonell føydal ridder representerte geriljakrigen en omvendelse. Bruce gjenerobret, og sikret skotsk uavhengighet fra England med militære midler, ikke diplomatiske. Den endelige avgjørelsen skjedde ved det berømte [[slaget ved Bannockburn]] i [[1314]].