Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

==Konstitusjonskomiteens arbeid==
Da det ble kjent at en riksforsamling skulle avholdes gikk flere i gang med å lage forslag til grunnlov. Før møtet ble det ikke satt noe utvalg eller kommisjon til forberedende arbeid. Enkeltpersoner tok initiativ og arbeidet på egen hånd. Konstitusjonskomiteen hadde 12-14 utkast å ta utgangspunkt i. Det mest gjennomarbeidete var laget av Falsen og Adler med 250 paragrafer, mens konstitusjonskomiteen foreslo 115 paragrafer. Det skjedde en generell radikalisering av av bestemmelsene fra utkast til innstilling til vedtak. Det er usikkert hvilke personer som var pådrivere for radikaliseringen.{{Sfn|Steen|1972|s=166}}

Det var store stridigheter innad om selvstendighetsspørsmålet. Alle var enige om nødvendigheten av en grunnlov, og på dette punktet ble det arbeidet samstemt og raskt. Konstitusjonskomiteen begynte 20. april på selve grunnlovsarbeidet.{{Sfn|Steen|1967|s=165}} Falsen la frem det svært grundige utkastet som han og lektor [[Johan Gunder Adler|J. G. Adler]] hadde forfattet i februar. Wergeland og Sverdrup kom med gjennomarbeidede forslag – og en forening av disse utkastene dannet grunnlaget for den endelige konstitusjonen. 

Det Adler-Falsenske utkastet ble gjennomgått og vurdert på fire dager, og man reduserte antallet paragrafer fra 230 til 113. Deres opprinnelige utkastet var basert på den franske grunnloven fra 1791. Konstitusjonskomiteen strøk en lang rekke allmenne betraktninger som heller passet i [[menneskerettighetserklæringen]], og sto igjen med en rekke forskrifter om forvaltning og landsstyre. [[Halvdan Koht]] gir Sverdrup og Diriks æren for dette. 

21. april kom konstitusjonskomiteen til enighet om at nasjonalforsamlingens navn skulle være [[Stortinget]]. Forslaget ble fremmet av Nicolai Wergeland, som baserte seg på norrøn litteratur. Falsen la frem forslag om deling i to kamre: [[Lagting]] og [[Odelstinget|Odelsting]]. Navnevalgene «Storting», «Odelsting» og «Lagting» var Wergelands viktigste seier i forhandlingene. 

I løpet av disse dagene hadde svenskene vunnet frem i sine egne diplomatiske fremstøt, og [[Storbritannia]] avgjorde at de kom til å støtte Sveriges krav etter [[Kielfreden]]. Dermed var slaget i første omgang tapt for full selvstendighet. 

Konstitusjonskomiteen la 30. april (1. mai ifølge Sverre Steen) frem det endelige grunnlovsutkastet. Utkastet ble diktert for plenumsforsamlingen de neste dagene og hver enkelt måtte ta notater eller basere seg på hukommelsen. Nå begynte dragkampen om ordlyden, samtidig som forsamlingen fikk vite at [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] var avsatt. Dette intensiverte grunnlovsarbeidet, siden det nå ikke var noe hinder i veien for [[Karl III Johan|Karl Johan]]s gjennomføring av krig mot Norge. Forhandlingene tok til for alvor 4. mai. Forsamlingen hadde fått tre dager til å tenke over utkastet og gjøre seg opp en mening. Opprinnelig hadde konstitusjonskomiteen arbeidet med 115 paragrafer, mens det endelige utkastet hadde 110. Grunnloven var for det meste behandlet og vedtatt 11. mai, og ble deretter redigert og finpusset av en komite på tre personer før undertegnelsen 17. mai. Komiteen hadde brukt 10-11 dager og behandlingen i plenum tok syv dager.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 48.</ref>{{Sfn|Steen|1967|s=165}}

[[Sverre Steen]] kommenterte at grunnlovsarbeidet gikk raskt og arbeidet bar preg av improvisasjon. Før 24. januar 1814 var det ingen planer om egen grunnlov for Norge. Samtidig nevner Steen at folkesuverenitet som ide ble spredd blant særlig de utdannede i Europa og hadde blitt innarbeidet i flere forfatninger etter 1787.{{Sfn|Steen|1967|s=166}} Medlemmene av riksforsamlingen hadde ingen egen erfaring med parlamentarisk arbeid og det var ingen levende politisk tradisjon. Ifølge Sverre Steen var resultatet overraskende godt. Paragrafene ble dannet etter litterære mønstre og tilpasset norske forhold.{{Sfn|Steen|1972|s=167}}