Redigerer Rikard I av England (avsnitt)

=== Delt regentskap ===
For sitt fravær trengte Rikard stedfortredere. Han synes ikke å ha hatt tillit til farens gamle [[justiciar]], [[Ranulf de Glanvill]], som ble fratatt posisjon og gunst, og fengslet inntil han hadde betalt en kraftig bot på 15 000 pund. Glanvill tok deretter korset og døde under beleiringen av Akko i 1190 i Rikards tjeneste. Hans plass ble gitt til [[Hugh de Puiset]], biskop av Durham, men posisjonen som regent var for viktig til å bli overlatt én mann, og [[William de Mandeville, 3. jarl av Essex|William de Mandeville]], [[jarl av Essex]], farens trofaste tjener, ble innstilt ved hans side. Da Mandeville døde kort tid etter ble [[William Longchamp]] utnevnt. Etter at Rikard forlot England styrte de to justiciarene i praksis hver sin halvdel av riket, delt ved elven [[Humber]], og i henhold til historikeren [[Austin Lane Poole]] var de så ulike som to regenter kunne være, og det eneste de hadde til felles var ambisjoner og hensynsløs dyktighet. 

Puiset var en aristokrat, knyttet til konger og fyrster med familiebånd, levde og gjorde alt i stor stil, kulturell og verdensvant. Longchamp var mer av en oppkomling fra en ebskjeden bakgrunn, men han hadde steget i rang ved å vise sin praktiske nytte og uselviske vilje til å utføre sin herres ordrer. Han var glad i makt, manglet takt, plasserte egen familie i posisjoner og «forsømmet helt og holdent å forstå engelskmenn som han åpent tilsto å forakte».<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Side 352.</ref>

Henrik II hadde etterlatt kongedømmets skattkiste i beste orden til tross for at store beløp var blitt pøst inn i krigen i Frankrike. Ikke mindre enn 100 000 mark ble overtatt av hans etterkommer<ref>Roger av Hoveden, ''iii. 8''; skjønt andre kilder hevdet at beløpet av betydelig større.</ref>, men Rikard måtte betale den franske kongen 24 000 mark, den overdådige kroningen var kostbar og hans generøsitet overfor broren Johan reduserte formuen. Ved å selge posisjoner og bøtelegge andre økte han inntektene og den største enkeltkilden kom fra Skottlands konge, [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]], som betalte sin frihet og frigjøring fra sin føydaled med 10 000 mark.