Redigerer Raphael Lemkin (avsnitt)

===Historiske hendelser===
[[File:Trial of Talat Pasha.jpg|thumb|Fra rettssaken mot [[Soghomon Tehlirjan]] for drapet på [[Mehmed Talat]], i Moabit, Berlin, 1921.]]
Lemkin fikk som student kjennskap til [[folkemordet på armenerne]] (begrepet var på den tiden ikke introdusert) og dette var en av de viktigste bakgrunnene for Lemkins arbeid med folkemordsbegrepet.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=27-28}} Han mente at verden trengte lover mot slike rase- eller religionsbaserte mord. Da han fikk vite at britiske myndigheter i 1920 slapp fri de tyrkiske gjerningsmennene tok han opp saken med jussprofessoren i Lwow. Professoren fremholdt at statens [[suverenitet]] overstyrte hensynet til landets innbyggere: Staten kunne i prinsippet gjøre det de ville med sine egne borgere. Dette var uholdbart for Lemkin som mente at suverniteten ikke burde gi lov til å drepe millioner av uskyldige og han mente stater burde holdes ansvarlige for mishandling av egne borgere.<ref name="Balakian" />

[[Mehmed Talat]], en av hovedmennene bak [[folkemordet på armenerne]], ble i 1921 drept på åpen gate i [[Berlin]] av [[Soghomon Tehlirjan]], en overlevende armener. Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett: Tehlirjan begikk en forbrytelse da han drepte en mann, mens Talat kunne straffefritt drepe millioner - dette var helt ulogisk ifølge Lemkin.<ref>Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. ''Genocide Studies and Prevention'', 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. »</ref> Lemkin mente det var behov for lov og rettsvesen til å straffeforfølge slike som Talat, det burde ikke være nødvendig at ofrene tok saken i egne hender.<ref name="Balakian" /> 

Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne og [[holocaust]] under andre verdenskrig inspirerte han til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide». Lemkin utformet opprinnelig lovforslag om «barbarity» (massemord) and «vandalism» (utslettelse av kultur), og disse ble lagt frem for den femte internasjonale konferansen om strafferett, Madrid i 1933. Mens han var i Stockholm fra februar 1940 begynte han å sammenstille dekreter utstedt av tyske myndigheter i landene de okkuperte.<ref name="Power" />

På 1800-tallet søkte tsarens regime å konsolidere makten innenfor grensene ved å massakrere eller deportere etniske eller religiøse grupper. Den britiske utenriksministeren, [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|Lord Palmerston]], bemerket at tsaren forsøkte å utslette (engelsk: ''exterminate'') den polske nasjonen, noe Palmerston mente var fåfengt på grunn Polens størrelse.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=26}}

Fra 1928 til 1948 kommenterte ikke Lemkin overgrepene i Sovjetunionen under Stalin. Overgrepene var godt kjent i Polen blant annet gjennom polsk- og [[jiddisch]]-språklig presse. Det daværende østlige Polen hadde 5 millioner etniske ukrainere og den stor hungersnøden 1932-1933, kjent som [[holodomor]], var et stort tema i avisene i Warszawa og [[Lviv]] (polsk: Lwow). I oktober 1933 ble Mykola Lemyk fra [[Organisasjonen av ukrainske nasjonalister]] dømt til livsvargi fengsel for drapet på Aleksej Mailov ved det sovjetisk konsulatet i Lwow. Mailov var agent i det hemmelige politiet og drapet var hevn for holodomor, og den polske pressen så drapet som rimelig svar på terroregimet på den andre siden av grensen. Polske myndigheter forbød tjenestemenn, inkludert Lemkin, å kommentere saken. Lemkin kommenterte holodomor i en tale i 1953 og uttalte at den sovjetiske terroren på 1930-tallet lignet på folkemord. Lemkin mente at Stalins forsøk på å sulte ukrainiske bønder var det mest brutale av en lang serie angre på den ukrainske nasjonen.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=53-54}}