Redigerer RMS «Titanic»s forlis (avsnitt)

=== Passasjerer og mannskap i havet (02.20–04.10) ===
[[Fil:Titanic watch.jpg|thumb|Dette lommeuret er hentet opp fra vraket og tilhører et ukjent offer fra katastrofen. Uret stoppet klokken 02.28, åtte minutter etter at skipet forsvant under havoverflaten.]]

Etter forliset ble passasjerer og mannskap liggende i det iskalde vannet, omringet av vrakdeler fra skipet.{{Sfn|Butler|1998|p=139}} På skipets vei mot havbunnen ble større og mindre deler revet løs, og noen deler fløt opp: bjelker, tredører, møbler, paneler og biter fra [[skott]]ene. Disse vrakdelene ''kan'' ha skadet eller drept noen av dem som lå i vannet. Andre brukte delene til å holde seg selv flytende.{{Sfn|Butler|1998|p=139}}

Vannet holdt {{Convert|28|°F}} og var dødelig kaldt. Andrestyrmannen Lightoller skildret kontakten med vannet som om «tusen kniver» ble stukket i kroppen.{{Sfn|Butler|1998|p=140}} Noen av dem som fløt i vannet må ha dødd nesten umiddelbart av sjokket hjertet ble utsatt for. Andre gikk gjennom kjente faser av [[Hypotermi|nedkjøling]]: ekstrem skjelving, deretter svakere puls mens kroppstemperaturen faller, til sist tap av bevissthet og død.{{Sfn|Aldridge|2008|p=56}} De som satt ombord i livbåtene var forskrekket av å høre skrikene etter hjelp. De gråtkvalte ropene kom som et sjokk for passasjerene i livbåtene; mange trodde at alle hadde rukket å evakuere før skipet sank.

[[Fil:Archibald Gracie IV.jpg|thumb|left|Oberst [[Archibald Gracie IV|Archibald Gracie]] var en av de overlevende som nådde klappbåt B. Han kom seg aldri etter katastrofen og døde åtte måneder etter forliset.]]

Få av dem som lå i havet overlevde. Blant de overlevende var oberst [[Archibald Gracie IV|Archibald Gracie]], passasjer Jack Thayer og andrestyrmannen Charles Lightoller, som alle nådde den kantrede klappbåt B. Rundt tolv besetningsmedlemmer klatret ombord i livbåten, og de reddet flere. Inntil 35 menn klamret seg fast til båten. Da innså de faren for å bli dratt ned av svømmerne, og padlet unna mens de forsøkte å unngå dem som spurte om å komme ombord. Gracie har senere skrevet: «Det var ikke et eneste tilfelle, og det er jeg glad for å si, hvor jeg hørte klager fra en svømmer på grunn av avslag på plass... [et avslag] ble møtt med den mandige stemmen til en sterk kar... ‘Okei, gutter, lykke til og Gud velsigne dere’.»{{Sfn|Gracie|2009|s=?}} Flere andre (anslagsvis 20 eller mer) nådde klappbåt A, som var delvis oversvømt siden lerrettsidene ikke hadde blitt satt opp riktig. De som kom seg ombord måtte ha føttene i iskaldt vann,{{Sfn|Bartlett|2011|p=224}} og flere døde av hypotermi i løpet av natten.

Livbåt nr. 4, som holdt seg ved det synkende skipet, virker å ha vært den nærmeste båten til ulykkesstedet; kun 50 meter unna. To personer falt oppi båten, og enda en ble plukket opp før skipet forsvant.<ref name="Ranger" group="R" /> Etter forliset ble sju andre menn plukket opp fra havet. To av dem døde kort tid senere. Klappbåt D reddet en mann som hadde hoppet i havet og svømt bort til båten rett etter at den ble låret. I de andre båtene var passasjerene negative til å dra tilbake for å redde de som lå døende i det iskalde vannet. De var antagelig redde for at båten skulle kantre i forsøket. En kvinne skal ha sagt: «Hvorfor skal vi alle miste livet i et nytteløst forsøk på å redde andre?»{{Sfn|Chrisp|2011|s=35}} [[Kvartermester]] [[Robert Hichens]], som hadde ansvaret for livbåt nr. 6, fortalte kvinnene ombord at det ikke var noen vits i å snu siden det «bare var en haug med lik der».{{Sfn|Bartlett|2011|pp=226–7}} Noen av passasjerene og besetningsmedlemmene ønsket imidlertid å redde de som var igjen. I tre forskjellige livbåter foreslo henholdsvis [[Margaret Brown|Margaret «Molly» Brown]], Charles Hendrickson og [[Lady Rothes]] at de skulle ro tilbake for å plukke opp overlevende, men ble nedstemt.{{Sfn|Chrisp|2011|s=35}}

20 minutter senere begynte det Thayer kalte «en lang, sammenhengende, jamrende klagesang»{{Sfn|Ballard|1998|s=30}} å forsvinne idet passasjerene mistet bevisstheten og døde.{{Sfn|Bartlett|2011|p=228}} [[Lucy Christina Duff Gordon|Lucy Duff-Gordon]] har senere fortalt at «det siste skriket kom fra en mann som hadde ropt høylytt: ‘Min Gud! Min Gud!’ Han ropte monotont, på en kjedelig, håpløs måte. I en hel time hadde det vært et forferdelig kor av hyl, som gradvis døde inn i et håpløst stønn, før det siste ropet jeg nettopp snakket om. Så var alt stille.»{{Sfn|Everett|1912|p=167}} Femtestyrmannen [[Harold Lowe]] i livbåt nr. 14 «ventet på at ropene og skrikene hadde sunket litt» før han gjorde et forsøk på å redde de som lå i vannet.{{Sfn|Bartlett|2011|p=230}} Han samlet sammen fem livbåter, og fikk passasjerene til å gå over i andre livbåter og sette seg på tomme seter. Etter en kort stund hadde han båt nr. 14 til disposisjon. Lowe tok med seg sju besetningsmedlemmer og en mann som meldte seg frivillig, og rodde tilbake til ulykkesstedet. Hele prosessen tok omtrent tre kvarter, og da de kom fram, hadde de fleste av dem som lå i vannet allerede frøset ihjel. Bare noen få stemmer ble fortsatt hørt.{{Sfn|Butler|1998|pp=144–5}} Lowe og mannskapet hans fant fire personer som fortsatt var i live; én av dem døde kort tid senere. Ellers kunne de bare se «hundrevis av lik og redningsvester».{{Sfn|Bartlett|2011|p=230}}

Passasjerene i de andre båtene kunne ikke gjøre annet enn å vente på å bli reddet. Luften var bitende kald og flere av båtene hadde tatt inn vann. De fant ingen nødproviant i båtene, og de fleste båtene var uten lys.{{Sfn|Bartlett|2011|p=232}} Situasjonen var spesielt dårlig ombord på klappbåt B som holdt seg flytende opp-ned. Ved daggry ble vinden kraftigere og havet mer urolig, og de som var ombord måtte stå oppreist for å balansere båten. Noen mistet konsentrasjonen, falt uti og druknet.{{Sfn|Bartlett|2011|p=231}} Det ble stadig vanskeligere å holde balansen ettersom bølgene ble større.{{Sfn|Bartlett|2011|p=238}} Archibald Gracie har senere skrevet om håpløsheten i det de gjorde.{{Sfn|Gracie|1913|p=161}} Noen hadde svømt bort til klappbåt A, men uten hadde ikke styrke til selv å klatre ombord, klamret seg i stedet til sidene på båten. De som døde ombord i livbåtene, ble som oftest senket i havet for å gi plass til andre overlevende.