Redigerer Peter Andreas Munch (avsnitt)

== Verk ==

=== På kateteret ===
Selv om Munch var en dyktig vitenskapsmann, var han ikke egentlig noen god foreleser. [[J. E. Sars]] skriver at han «besøgte i mit Russeaar nogle Gange Munchs Forelæsninger og mindes, at jeg blev høilig skuffet. Docentgjerningen var aabenbart noget, han hverken havde synderligt Anlæg eller synderlig Interesse for. Hans Stemme var temmelig svag og klangløs. Foredraget ensformigt og hakkende. [...] Munch brød sig vist ikke det mindste om, at hans Auditorium blev tomt; han var vel snarere tilfreds med at kunne slutte [...] for han havde saameget andet nyttigere og vigtigere Arbeide at varetage.» <ref name="sars-203" /> Siden det var klart at kateteret ikke var Munchs rette plass, arbeidet regjeringen mot slutten av 1850-tallet for å skaffe ham en stilling som [[rikshistoriograf]], slik at han utelukkende kunne vie seg til forfatterskapet, men denne planen ble aldri ført ut i livet.

=== Geografi og kartografi ===
[[Fil:Norge og Sverige 1847 copy.jpg|thumb|Kart over Norge og Sverige, tegnet av Munch til H. Siewers: ''Geographisk Börnelærdom'', Christiania 1847. Det viser Munchs evner både som kartograf og illustratør.]]
[[Fil:Munch - Kart over det nordlige Norge.jpg|thumb|Munchs kart over Nord-Norge (1852).]]
Ved begynnelsen av 1800-tallet var kartene over Norge fremdeles ikke særlig pålitelige, spesielt ikke i fjelltraktene. Det mest brukte kartet inntil Munchs tid var stadig [[Christian Pontoppidan|Pontoppidans]] fra 1785. Munch kom i forbindelse med sin historiske forskning til å innse nødvendigheten av å ha pålitelige kart for hånden, for eksempel for å kunne identifisere steder som ble omtalt i sagaene eller andre middelalderhåndskrifter. Etter hvert begynte han selv å tegne kart, og ble nærmest en profesjonell kartograf. Det første store kartarbeidet hans var fargekartet til geologen [[Baltazar Keilhau]]s ''[[Gaea Norvegica]]''. Hovedverket hans innenfor karttegning er imidlertid det store generalkartet over Norge i to deler. Det var i målestokk 1:700000, inneholdt 40000 navn, ble stukket i [[Freiburg im Breisgau]] og utkom i 1847 og 1849. Kartet utkom i nye opplag helt til 1882 og ble prisbelønnet på [[verdensutstilling]]en i Paris i 1878.<ref name="enebakk" /> Munch dro selv ut på studiereiser om somrene på 1840-tallet for å kartlegge fjelltraktene mellom [[Telemark]], [[Numedal]] og [[Voss]].

Norges geografi i middelalderen var tidligere blitt undersøkt av offiseren [[Gerhard Munthe]], men Munch skrev et helt verk om dette emnet, ''Historisk-geographisk Beskrivelse over Norge (Noregsveldi) i Middelalderen'' (1849), hvor han dessuten kommer inn på viktigheten av å rydde opp i skrivemåten av norske stedsnavn, som ofte var blitt forvansket i dansk språkdrakt. Han påpekte også at stedsnavnene kunne klassifiseres etter alder, for eksempel at navn med endelsene ''-vin'' eller ''-heim'' måtte være eldre enn navn med endelsene ''-þveit'' eller ''-rúð''.<ref name="brinchmann-61" />

=== Munch som historiker ===
Den norske historikergenerasjonen som Munch tilhørte og hvor han selv var en av forgrunnsfigurene er kjent under navnet «[[den norske historiske skolen]]». Skolens oppfatning av Norges og Nordens historie vakte debatt og motstand i samtidens Norden, først og fremst på to felter, nemlig spørsmålet om nordmennenes opphav og spørsmålet om hva som var «nordisk» og hva som var «norsk».

Innen Munch fremstod som historiker på 1830-tallet, var den eldre norske historikergenerasjonen, [[Jens Christian Berg]], [[Rudolf Keyser]] og andre (med sentrum omkring tidsskriftet ''[[Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie]])'' opptatt av å danne en selvstendig norsk historieforskning i opposisjon til de danske historikerne.<ref name="andersen-81" /> Det gjaldt å hevde Norges rett til sin egen historie. Fra den eldre generasjonen overtok Munch interessen for Norges «oldhistorie» og nedvurderingen av dansketiden. Fra Keyser arvet han den såkalte innvandringsteorien.

==== Innvandringsteorien ====
[[Fil:Rudolf Keyser.jpg|thumb|[[Rudolf Keyser]]]]
[[Rudolf Keyser]], som var Munchs lærer på universitetet, hadde gitt en vitenskapelig fremstilling av [[innvandringsteorien]] i avhandlingen «Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab» (1839). Kjernen i innvandringsteorien var at nordmennene hadde fulgt en annen innvandringsrute til Skandinavia enn svensker og dansker. Nordmennene var kommet nordfra, mens dansker og svensker egentlig var [[gotere]] som var blitt overvunnet av nordmennene og dermed hadde fått en blandingskultur.

Munch videreutviklet Keysers innvandringsteori og utviklet den i detaljene: Nordmennene, som var de egentlige nordgermanerne, var kommet fra [[Russland]] og hadde vandret derfra til Nord-Norge, hvorfra de hadde trengt sørover inntil de støtte på mellomgermanerne eller goterne, som de fordrev eller underkastet seg. Han forsøkte også å underbygge teorien med beviser; blant annet henviste han til [[saga]]ene ([[Odin]] sies å ha kommet fra [[Gardarike]]) og en (feilaktig) identifisering av [[urnordisk]]e runeinnskrifter som [[gotisk (språk)|gotisk]]e.

==== Den norske historiske skolen ====
Selv om Munch i ettertid er kjent for sin polemikk mot danske historikere, må det nevnes at han sammen med andre yngre historikere, ([[C. R. Unger]] og [[Chr. C. A. Lange]]) likevel var mer åpen for et samarbeid med danskene enn den foregående generasjonen. Munch gikk med i det nordiske Oldskriftselskabet, og publiserte flere avhandlinger i selskapets tidsskrift.<ref name="andersen-81" />

I Danmark ble imidlertid Munch og de andre norske historikerne som holdt på innvandringsteorien kjent som «den norske historiske skolen». Påstanden om at dansk og svensk var «blandingskulturer» ble ansett som en fornærmelse av danske og svenske historikere. I Danmark ble teorien spesielt dårlig mottatt på grunn av den pågående striden om [[Slesvig-Holstein]]. Munchs teori kunne nemlig tolkes som om Danmark opprinnelig hadde vært tysk. Innvandringsteorien måtte også virke støtende på [[skandinavisme|skandinavistene]], som nettopp gikk inn for Nordens enhet på historisk og kulturelt grunnlag. For å forsvare seg mot kritikken fra andre nordiske forskere utga Munch et eget skrift, ''Om den saakaldte nyere historiske Skole i Norge'' (1853). Også i Norge ble teorien motarbeidet, særlig av historikeren [[Ludvig Kristensen Daa]]. I ettertid har det vist seg at Munchs teorier på dette feltet var feilaktige, og innvandringsteorien ble ganske raskt oppgitt blant norske historikere etter Munchs død.<ref name="dahl-91" />

I nær tilknytning til innvandringsteorien står spørsmålet om hva som burde anses som «nordisk» og «norsk». Munch mente at danske historikere presenterte som «nordisk» det som egentlig var rent «norsk» eller norsk-islandsk, og at danskene dermed tilranet seg noe av æren for det som egentlig ikke vedkom dem. Den norrøne litteraturen burde tilhøre Norge og Island alene. Munch skriver:  «Ingen Eiendomsret bør [...] mellom Nationerne indbyrdes mere respecteres end den, enhver Nation har til sine historiske Minder. At berøve en Nation disse, er næsten lige saa uretfærdigt som at berøve den et Stykke af dens Territorium».<ref name="dahl-63" />

==== Syn på middelalderens kongedømme ====
I sitt syn på middelalderens norske historie legger Munch vekt på motsetningen mellom kongedømmet og et geistlig og verdslig [[aristokrati]]. Han ser her aristokratene som forkjempere for snevre interesser, mens kongen representerer «folket» som helhet. Kongemaktens endelige seier og kongens [[enevelde]] på 1200-tallet innebar likevel kimen til Norges nedgang i [[senmiddelalder]]en, fordi Norge da ikke lenger hadde noe aristokrati som kunne holde stillingen overfor det svenske og det danske.<ref name="dahl-68-69" /> Denne teorien skulle senere videreutvikles av senere norske historikere. ([[T. H. Aschehoug]] og [[Ernst Sars|J. E. Sars]]).<ref name="helle" />

==== Kildekritikk ====
Den norske historiske skolen var påvirket av de nyere retningene innenfor historieforskningen som hadde sitt opphav hos tyske historikere som [[Barthold Georg Niebuhr|Niebuhr]] og [[Leopold von Ranke|Ranke]], og som bygget på [[kildekritikk|kildekritiske]] prinsipper. Munch selv har anført et sitat av Niebuhr på tittelbladet til ''Det norske Folks Historie''. Gjennom en granskning av kildene ville han skille ut det som hadde historisk verdi fra det fabelaktige, gjerne ved å sammenholde sagaen med hva samtidige utenlandske kilder hadde å berette<ref name="dahl-71-73" /> Sagaene bygde nemlig på en sann, muntlig tradisjon, men denne tradisjonen var blitt forvansket før den ble nedskrevet. Mens dette riktignok betegner et fremskritt i forhold til forgjengernes ukritiske lesning av sagaene, finner Munch at sagaene i det store og hele er pålitelige, og er langt fra så kritisk innstilt som senere generasjoner av historikere.

==== ''Det norske Folks Historie'' ====
[[Fil:Det norske Folks Historie 1-1-1.djvu|thumb|page=11|Tittelbladet til første bind av ''Det norske Folks Historie'']]
Munchs hovedverk er ''Det norske Folks Historie'', som utkom fra 1852 til 1863 og skildrer Norges historie fra oldtiden inntil 1397. Munch hadde planlagt å fortsette verket helt til sin egen tid, men dette arbeidet ble dessverre avbrutt av hans relativt tidlige bortgang. Verket omfatter hele 6600 sider, og er fremdeles den mest detaljerte fremstillingen av Norges historie i middelalderen.<ref name="helle" />

[[Gerhard Gran]] kaller Munch «en middelmaadig historieskriver», men «en forsker av Guds naade», og beskriver verket slik: «Naar man har læst eller bladet igjennem de 8 tykke bind, hvorav over halvparten er anmerkninger trykt med petit, sitter man igjen med billedet av en kjæmpe som har hugget sig igjennem en urskog, men som i hvert øieblik lar sig hefte bort fra hovedveien, fordi han maa bane sti til alle de merkværdigheter som egger hans nysgjerrighet til alle sider.»<ref name="gran" /> Gran legger vekt på at verket spilte en stor rolle for å utvikle norsk nasjonalfølelse: «Selv de som ikke læste boken, hadde den dog staaende i sine hylder og pekte med stolthet paa de mange bind: Saa megen fortid har vi!».<ref name="gran" />

Som motto for de første bindene av ''Det norske Folks Historie'' valgte Munch et sitat fra den tyske historikeren [[Barthold Georg Niebuhr|Niebuhr]], som hadde revolusjonert den romerske historieforskningen: han ville ikke presentere forskningens resultater, som bare skapte blinde meninger, men presentere undersøkelsene selv i fullt omfang. Dermed kom ''Det norske Folks Historie'' til å inneholde lange utredninger om kildenes troverdighet og avveininger for og imot. Som tittelen sier, ville Munch at verket skulle være hele «folkets» historie, ikke bare statens eller kongenes. Selv om verket inneholder mindre sosial historie enn et moderne historieverk, har han skutt inn enkelte kapitler om sosiale forhold, basert på sagaene for eldre tid og på lover og [[diplom]]er for middelalderens vedkommende.

==== Europeisk historie ====
Fordi Munch ville skrive det norske folkets historie, måtte han sette seg inn i historien til alle de landene nordmennene hadde kolonisert i [[vikingtiden]]. I ''Det norske Folks Historie'' kommer han inn på Danmark, Sveriges, Russlands, Frankrikes, Englands, Irlands, Skottlands, Islands og Grønlands historie i perioden disse landene hadde noen forbindelse med Norge. Han besøkte selv [[Normandie]], England og Skottland for å lete etter kilder til vikingtidens historie. I forbindelse med innvandringsteorien forsøkte han å rydde opp i Russlands eldste historie, og støttet teorien om at den russiske staten var blitt grunnlagt av en nordisk overklasse.

=== Utgivelser, oversettelser og korrespondanse ===
[[File:Avskrift pavebrev P. A. Munch.png|thumb|Munchs avskrift av et pavebrev]]
Alt året etter eksamen ved universitetet ble Munch sendt av sted til København sammen med [[Rudolf Keyser]] for å skrive av historiske kildeskrifter. Bakgrunnen var at [[Stortinget]] hadde bevilget penger til en utgivelse av ''[[Norges gamle Love]]'', et prosjekt som ble ansett som viktig for å knytte en sammenheng mellom Norges nye grunnlov og middelalderens norske lover.<ref name="andersen-151-165" /> Keyser og Munch utga tre bind med middelalderlover mellom 1846 og 1849. Munch var også involvert i en rekke andre utgivelser av middelalderhåndskrifter, som ''[[Bergens Kalvskinn]]'' (1843), ''[[Munkelivsboken]]'' (1845), ''[[Fagrskinna]]'' (1847), ''[[Aslak Bolts jordebok]]'' (1852), ''[[Chronica regum Manniæ]]'' (1860) og de pavelige [[nuntius|nuntienes]] regnskapsbøker for Norden. Han utga også enkelte oversettelser av norrøne sagaer, først og fremst ''[[Heimskringla]]'' og ''[[Sverres saga]]'' (1871). Denne oversettelsen av [[kongesaga]]ene ble fullført av [[Oluf Rygh]].

Munch korresponderte flittig både med nordiske og europeiske forskere og med sin egen familie, når han var ute på reiser. De «lærde brevene» ble utgitt av [[Gustav Indrebø]], [[Oluf Kolsrud]], [[Trygve Knudsen]], [[Jens Arup Seip]] og [[Per Sveaas Andersen]] i tre bind mellom 1924 og 1971. De private brevene er ikke utgitt, men er digitalisert og gjort tilgjengelige på internett av [[Nasjonalbiblioteket]].

=== Språkvitenskap, [[runologi]] og [[folkloristikk]] ===
P.A. Munch kunne lese en rekke moderne og utdødde språk, og skrev vitenskapelige artikler på norsk, [[svensk]], [[latin]], [[tysk]] og [[engelsk]]. Han utga ''Det norske Sprogs Grammatik'' (1847) og en ''Oldnorsk Læsebog'', samt ''Det gotiske Sprogs Formlære'' og ''Sammenlignende Fremstilling af det tydske, svenske og danske Sprogs Formlære''. På svensk utga han dessuten ''Forn-Svenskans och Forn-Norskans Språkbyggnad''.

Innenfor runeforskningen bidro Munch ved å forsøke å tyde [[Tunesteinen]] og [[gullhornene]], uten at han helt kom til det som i dag anses som korrekte tolkninger. Han ble også innviklet i en polemikk i norske, danske og engelske aviser med engelskmannen [[James Farrer]] om tolkningen av [[Maeshowe]]-runene på [[Orknøyene]]. Munch så runeinnskriftene innenfor rammene av sin historiske teori. For ham var den eldste runerekken [[gotisk (språk)|gotisk]], og den var senere blitt fortrengt av den yngre runerekken, som var nordisk. Derfor mente han at de eldste runeinnskriftene var skrevet på gotisk.<ref name="barnes" /> I dag vet man at de yngste runene nedstammer fra de eldste, og at de eldste runeinnskriftene er skrevet på [[urnordisk]].

Munch var også involvert i utforskningen av norsk [[folkekunst]]. Da [[Asbjørnsen og Moe]] utga sine ''[[Norske folkeeventyr|Folkeeventyr]]'', var det tenkt at Munch skulle levere en vitenskapelig avhandling om eventyrene. Dette skjedde ikke, men til gjengjeld forberedte Munch en ny utgave av [[Jørgen Moe]]s ''Folkeviser og Stev'' (1840). Han bidra også til å gjøre de norske eventyrene kjent i utlandet gjennom sin brevveksling med [[Jacob Grimm]].<ref name="brinchmann-33" />

En rekke av Munchs historiske verker er tilgjengelig på [[Nasjonalbiblioteket|nb.no]], dog forutsetter det at man kan lese [[gotisk skrift]].