Redigerer Otto Ohlendorf (avsnitt)

===Vitne i hovedprosessen===
{{se også|Nürnbergprosessen}}
Ohlendorf var i britisk varetekt fra krigens slutt til oktober 1945 da han ble overført til amerikansk varetekt. [[Nürnbergprosessen]] (hovedprosessen mot topplederne) begynte i november 1945. Ved innledende undersøkelser i siste halvår 1945 fikk amerikanske myndigheter, særlig gjennom Ohlendorf, kjennskap til Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Da den amerikanske okkupasjonsmakten i 1946 bestemte seg for å gjennomføre Nürnbergprosessene (de amerikanske sakene etter hovedprosessen) hadde de en klar oppfatning av hvilke deler av nazistenes apparat de ville holde ansvarlig: SS, SD og Gestapo, samt deler av industri og næringsliv. Einsatzgruppene var i utgangspunktet ikke i fokus fordi amerikanske myndigheter ikke kjente særlig til hva disse hadde bedrevet. Etter langvarige forhør forsto amerikanerne omfanget og systematikken i Einsatzgruppenes drapsvirksomhet.<ref name="Earl2016" /><ref name="Earl2012" />{{Sfn|Capani|2018|s=171}} 

Einsatzgruppene besto ikke av militært mannskap. De fulgte bak den tyske hæren i de erobrede områdene og hadde til oppgave å «passivisere» sivilbefolkningen. Dette innebar i praksis å henrette alle antatte fiender av Tyskland, eller personer som ble antatt å utgjøre trusler mot landet. Ohlendorf fortalte at gassvogner fra desember 1941 ble brukt til å avlive barn og kvinner, før dette ble kvinner og barn skutt sammen med mennene. Ohlendorf forsto trolig ikke at det han fortalte i forhør og i Nürnbergprosessen ville bli brukt mot ham. I september 1946 antok den amerikanske påtalemakten i Nürnberg at de hadde beviser bare mot Ohlendorf og Eichmann (Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre). De avgjørende dokumentene ble funnet ved årsskiftet 1946/1947. Mangel på beviser mot navngitte enkeltpersoner gjorde at amerikanerne tok kontakt med sovjetiske myndigheter for hjelp i form av dokumenter og vitner, uten resultat.<ref name="Earl2016" /><ref name="Earl2012" />{{Sfn|Capani|2018|s=171}}

Ohlendorf avslørte til å begynne med ikke noe om sin tjeneste på østfronten, og var tilbakeholden med å snakke om aktivitetene der. I oktober 1945 utleverte britene ham til amerikansk varetekt for videre forhør, fordi amerikanske okkupasjonsmyndigheter samlet bevis mot SS-offiser [[Ernst Kaltenbrunner]], Heydrichs etterfølger som leder for [[RSHA]]. Før oktober var fokus i forhørene hvordan nazistaten var organisert, etter oktober 1945 skiftet fokus til krigen på østfronten og Einsatzgruppenes rolle i holocaust.  Han innrømmet at han hadde ledet drapet på rundt {{formatnum:90000}} sivile, og beskrev i sjokkerende detalj de forskjellige drapsmetodene Einsatzgruppene brukte. I amerikansk varetekt var han svært meddelsom, og ble et viktig vitne for aktoratet i den kommende [[Nürnbergprosessen]]. Det var tilsynelatende ikke noen grense for hva han var villig til å fortelle den amerikanske avhørslederen, obersløytnant Brookhart. Ifølge Ohlendorf hadde Wehrmacht og RSHA en hemmelig avtale om hvordan utryddelsene skulle foregå i de erobrede områdene.{{Sfn|Capani|2018|s=166}}<ref name="Earl2012" /> 

I januar 1946 vitnet han i saken mot Kaltenbrunner og fremsto der fattet og behersket.{{Sfn|Capani|2018|s=166}}<ref name="Earl2012" /> Ohlendorfs velpleide fremtoning og presise formuleringer sto i klar kontrast til Kaltenbrunners truende fremtoning. Kaltenbrunner benektet til å begynne med at Einsatzgruppene eksisterte, mens Ohlendorf fortalte at de opererte under Kaltenbrunners myndighet og ansvarsområde. Ohlendorf regnet med å dra fordeler av sin samarbeidsvilje med amerikanske myndigheter, og på dette tidspunktet var det uklart om han ville bli tiltalt for noe som helst.{{Sfn|Capani|2018|s=172}}

I avhør ga Ohlendorf omfattende opplysninger om Einsatzgruppen, RSHAs virkemåte, organiseringen av SS, økonomisk politikk under naziregimet og om mange enkeltpersoner.<ref name="Bankier" /> Ohlendorf oppsummerte RSHAs formål som «å hindre at den politiske opposisjonen ble en trussel mot staten».<ref name="Wolfe" /> SS-offiser [[Erich von dem Bach-Zelewski]] ble spurt om hvordan Ohlendorf kunne ha drept {{formatnum:90000}} mennesker og svarte: «Etter min oppfatning er slikt resultat uunngåelig når man i årevis – ja i årtier – doserer en lære om at den slaviske rase er mindreverdig og jødene ikke en gang er mennesker.»<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947 | tittel = Nürnberg-dommen | utgivelsessted = Bergen | forlag = Christian Michelsens institutt, i hovedkommisjon hos John Griegs forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011060806020 | side = }} </ref> Ohlendorf hevdet at han mottok Hitlers ordre om å utrydde jødene i samtale med Himmler sent på sommeren 1941. Dette skal ha skjedd i Nikolajev ([[Mykolajiv]], Ukraina) og Himmler skal ifølge Ohlendorf ha orientert om likvidasjonsordren og forsikret om at han og Hitler hadde ansvaret, mannskapet ville ikke bli holdt individuelt ansvarlig. Nikolajev hadde en stor jødisk befolkning, og Einsatzgruppe D henrettet opp mot 40 699 jøder i og rundt byen, i løpet av par uker i slutten av september 1941.{{Sfn|Capani|2018|s=63}}

{{sitat|Utdrag fra Ohlendorfs vitneprov i [[Nürnbergprosessen]]:
Ohlendorf: 'Etter registreringen ble jødene samlet på ett sted og derfra ble de sendt til eksekusjonsstedet, som for det meste var en stridsvognsgrav eller en naturlig grop. Eksekusjonen ble utført militært, med avdelinger under militær kommando.'<br> 
Oberst John Harlan Amen (forhørsleder): 'På hvilken måte ble de transport til stedet for henrettelsen?'<br>
Ohlendorf: 'De ble transportert i lastebiler, aldri flere av gangen enn så mange som kunne henrettes i en omgang. På den måten var det mulig å gjøre tidsrommet fra det øyeblikk da ofrene forsto hva som skulle skje til selve eksekusjonen så kort som mulig.'<br>
Amen: 'Var det Deres ide?'<br>
Ohlendorf: 'Ja'.<br>
(…)<br>
Amen: 'I hvilken stilling ble ofrene skutt?'<br>
Ohlendorf: 'Stående, eller på kne…'<br>
Amen: 'Ble alle ofrene, menn, kvinner og barn, henrettet på samme måte?'<br>
Ohlendorf: 'Ja til slutten av 1942. Da kom det ordre fra Himmler om at heretter skulle kvinner og barn bare drepes i gass-biler.'<br>
(…)<br>
Amen: 'Hvor lang tid tok det i alminnelighet å drepe ofrene?'<br>
Ohlendorf: 'Omkring ti til femten minutter; ofrene var ikke oppmerksomme på hva som hendte med dem.'<br>
Amen: 'Hvor mange mennesker kunne man samtidig drepe i en av disse bilene?'<br>
Ohlendorf: 'Femten til tyve mennesker. Bilene var ikke like store.'<ref name="Reynolds" />{{rp|106–107}}}}

De alliertes bevismateriale mot Ohlendorf vokste i 1945 og 1946. Amerikanske etterforskere var ikke sikre på om de skulle tiltale ham. Sovjetiske myndigheter var interessert i å stille ham for retten, og kunne i henhold til Nürnberg-charteret kreve ham utlevert fordi forbrytelsene ble begått på sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter sendte aldri noe utleveringskrav. Det avgjørende øyeblikket var ved årsskiftet 1946–1947 da amerikanske etterforskere ledet av [[Benjamin Ferencz]] kom over Einsatzgruppenes rapporter i [[Gestapo]]-hovedkvarteret i Berlin.<ref name="Earl2012" /> Ohlendorf og de andre lederne ble i praksis tiltalt for til sammen over 1 million mord.<ref name="Bertosa" /> Ohlendorfs beskrev som vitne i hovedprosessen i Nürnberg utførlig massedrapene utført av Einsatzgruppene og tilsvarende drapsskvadroner. Vitnemålet sjokkerte tilhørerne og forsterket tiltalepunktet om [[forbrytelser mot menneskeheten]] i den etterfølgende Einsatzgruppeprosessen der Ohlendorf var hovedtiltalt.<ref name=":1">{{Kilde artikkel|tittel=Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2013.821225|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2013.821225|dato=2013-09-01|fornavn=Hilary|etternavn=Earl|serie=3|bind=15|sider=317–337|issn=1462-3528|besøksdato=2022-02-01}}</ref> De overveldende bevisene preget Einsatzgruppeprosessen. Rapporten fra Einsatzgruppene (funnet av Ferencz sent i 1946) var detaljerte og listet opp steder, datoer og antall drepte.<ref name="Meyer">{{Kilde artikkel|tittel=The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2011.554091|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2011.554091|dato=2011-06-01|fornavn=Birga U.|etternavn=Meyer|serie=1-2|bind=13|sider=183–185|issn=1462-3528|besøksdato=2020-01-20}}</ref> Ferencz fortalte at han sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte.<ref name="Stuart" />

I retten gjentok Ohlendorf flere ganger at mannskapet hans var slitne av all drepingen, og han var bekymret for den følelsesmessige belastningen det medførte. Ohlendorf tok positivt i mot [[Gassvogn|gassvogner]] som alternativ avlivingsmetode fordi det lettet arbeidet for mannskapet. Han beskrev nytten av gassvogner:{{Sfn|Capani|2018|s=55}}
{{sitat|På den ene siden var målet at de enkelte ledere og menn skulle kunne gjennomføre henrettelsene på en militær måte på ordre og slippe å ta en egen beslutning; det var fremfor alt en ordre de var satt til å utføre. På den annen side var det kjent for meg at henrettelsene medførte en følelsesmessig belastning for ofrene slik at mishandling ikke kunne unngås, fordi ofrene for tidlig oppdaget at de skulle henrettes og derfor ikke kunne tåle langvarig nervebelastning. For meg var det uakseptabelt at den enkelte leder og den enkelte i mannskapet som følge av dette skulle bli tvunget til å drepe et stort antall mennesker etter egen beslutning.{{efn|On the one hand, the aim was that the individual leaders and men should be able to carry out the executions in a military manner acting on orders and should not have to make a decision of their own; it was, to all intents and purposes, an order which they were to carry out. On the other hand, it was known to me that through the emotional excitement of the executions ill treatment could not be avoided, since the victims discovered too soon that they were to be executed and could not therefore endure prolonged nervous strain. And it seemed intolerable to me that individual leaders and men should in consequence be forced to kill a large number of people on their own decision. [opprinngelig sitert fra John Mendelsohn, ed., ''Nuernberg. War Crimes Trials Records of Case 9: United States of America v. Otto Ohlendorf et. al,'' 3. januar 1946, tilgjengelig på https://avalon.law.yale.edu/subject_menus/imt.asp]}}|Ohlendorf i retten}}