Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Religiøs politikk ===
Otto II fulgte opp sin fars politikk med å gi økt innflytelse til kirken, spesielt klostervesenet og klostrene. Kirken og dens organer fungerte som støtte og stabiliserende faktor i imperiet. For å gjennomføre dette sørget Otto II for å styrke biskopenes juridiske integritet og økonomiske uavhengighet fra den sekulære adelen. [[Det ottonianske dynasti| Ottonianerne]] hadde spesiell tilknytning Memleben i Sachsen hvor både Otto IIs far Otto I og bestefar [[Henrik I av Sachsen]] hadde dødd. Otto II og hans kone Theophania hevet den åndelige betydningen av byen ved å etablere et [[benediktinerordenen|benediktinerkloster]] der: [[Memlebenklosteret]]. På kort tid ble Memlebenklosteret et av de rikeste og mest innflytelsesrike av imperiets klostre. Disse tiltakene og den uvanlige størrelsen på klosteret kan indikere at Memleben hadde vært ment som et [[mausoleum]] for de  ottonianske herskerne<ref>John W. Bernhardt, in Gerd Althoff, Johannes Fried, Patrick J. Geary, eds. ''Medieval Concepts of the Past: ritual, memory, historiography'', 2002:59f.</ref>.

Etter å ha slått ned opprøret fra hertug Henrik II i 977-978 – et opprør som gikk under betegnelsen De tre Henrikers opprør (War of the Three Henries) på grunn av lederne Henrik II av Bayern,  biskop Henrik I av Augsburg og  hertug Henrik (I) av Bayern og (III) av Kärnten – brukte Otto II klosteret som rettssal mot forræderne. Mens Otto I bare hadde grunnlagt ett kloster (som senere ble omgjort til katedralen i Magdeburg) i løpet av sine 37 år ved makten, hadde Otto II etablert minst fire klostre: Memleben, Tegernsee, Bergen og Arneburg. Klostervesenet ble en viktig del av Otto IIs politikk og han ga klostrene viktige politiske funksjoner.

Otto II ansatte munker som sine øverste politiske rådgivere, blant annet [[Ekkehard I]] og [[Majolus av Cluny]]. En av de viktigste slike munker var Johannes Philagathos (den fremtidige motpave [[Johannes XVI]]). Johannes, som var av gresk avstamning, var personlig [[kapellan]] for Otto IIs kone Theophania, som fulgte henne da hun reiste fra Konstantinopel for å gifte seg med Otto II<ref>[[Arnulf av Milano]] ''Liber gestorum recentium'', I.11-12</ref>. Otto II utnevnte ham som sin kansler 980-982 sammen med abbeden i Nonantolaklosteret. Etter Otto IIs død i 983 utnevnte Theophania, som da var regent for sønnen Otto III, Johannes til hans veileder. Hun skulle senere utnevne Johannes til biskop av Piacenza og ønsket å sende ham til Konstantinopel for få i stand et arrangert ekteskap mellom Otto III og en bysantinsk prinsesse.