Redigerer Otto III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Imperiets affærer i Øst-Europa ==

=== Polske relasjoner ===
Rundt 960, hadde [[huset Piast|det Piastiske dynasti]] under [[Mieszko I av Polen]] utvidet kongeriket Polen (1025-1385) ut over elva [[Oder]] i et forsøk på å erobre de polbiske slaverne som levde langs elva Elben. Dette førte polakkene inn i Tysklands innflytelsessfære og i konflikt med Otto Is tyske rike som også hadde ambisjoner om å underlegge seg denne slaviske folkegruppen. Otto I sendte sin betrodde løytnant, den saksiske markgreve Gero for å løse denne polske trusselen mens Otto I reiste til Italia for å bli kronet til keiser. Gero beseiret Mieszko I i 963, og tvang ham til å anerkjenne Otto Is overherredømme<ref>Reuter, s. 164, Howorth, s. 226.</ref>. Som takk for sin hyllest til Ottos kroning fikk Mieszko I tittelen ''amicus imperatoris'' ("Keiserens venn") og erkjente hans posisjon som hertug av Polen.

Mieszko I ble en mektig alliert av Otto I for resten av livet. Han styrket sin allianse med imperiet ved å gifte seg med [[Oda av Haldensleben]], datter av den saksiske markgreve Dietrich av Haldensleben, i 978 og ved å gifte sin sønn [[Boleslaw I av Polen]] med en datter av markgreve Rikdag av Meissen. Mieszko I, som fortsatt var hedning, ønsket å gifte seg med Dobrawa, den kristne datteren til [[Boleslav I av Böhmen]] i 965, og han ville la seg døpe og konvertere til kristendommen i 966. Dermed håpet han å knytte Polen nærmere til den kristne delstaten Böhmen og til det tysk-romerske riket. Etter at Otto I døde i 973 tok Mieszko I parti for hertug Henrik II av Bayern, mot Otto II under Henriks mislykkede opprør i 977. Etter at opprøret var slått ned sverget Mieszko lojalitet til Otto II<ref>Duckett, s. 101</ref>. Da også Otto II plutselig døde i 983 og ble etterfulgt av den tre år gamle Otto III, støttet Mieszko igjen Henrik II i hans nye forsøk på å innta den tyske tronen<ref name="Duckett107" />. Da Henriks opprør igjen mislyktes, sverget Mieszko lojalitet til Otto III.

Mieszko Is sønn Bolesław I etterfulgte ham som hertug i 992, og Polen fortsatte i allianse med imperiet. Polske styrker deltok sammen med keiserrikets styrker for å slå ned det store slaviske opprør som ble ledet av de polabiske Lutici-stammene i løpet av 980- og 990-årene.

=== Böhmiske relasjoner ===
Tyskland og hertugdømmet [[Böhmen]] kom i tett kontakt med hverandre i 929, da den tyske kong [[Henrik I av Sachsen]] hadde invadert hertugdømmet for å tvinge [[Venceslas av Böhmen]] til betale vanlig skatt til Tyskland. Da Venceslas I ble myrdet i 935 ble han etterfulgt av sin bror hertug Boleslav I som nektet å betale den årlige skatten til Tyskland. Dette gjorde at Henrik Is sønn og etterfølger Otto I ønsket å invadere Böhmen. Etter den første invasjonen resulterte konflikten i en serie av grenseraid som varte til 950 da Otto I og Boleslav I undertegnet en fredsavtale. Boleslav I godtok da å betale skatt og å anerkjenne Otto Is overherredømme. Hertugdømmet ble deretter innlemmet i det hellige tysk-romerske riket som en permanent provins.

Böhmen var et strategisk viktig område i de mange slagene langs imperiets østgrense. Boleslav I hjalp Otto I med å slå ned et opprør blant slaverne langs nedre Elben i 953, og de slo seg sammen igjen for å nedkjempe ungarerne i [[slaget ved Lechfeld]] i 955. I 973 etablerte Otto I et bispesete i [[Praha]] som var underordnet erkebispedømmet i Mainz, for å kristne tsjekkerne. For å forsterke den böhmisk-polske alliansen ble Boleslav Is datter Dobrawa gift med den hedenske Mieszko I av Polen i 965. Ekteskapet bidro til å få bragt kristendommen også til Polen. Boleslav I døde i 972 og ble etterfulgt som hertug av sin eldste sønn [[Boleslav II av Böhmen]].

Etter først å ha tatt parti for Henrik II mot Otto II under Henriks mislykkede opprør i 977, sverget Boleslaus II nå lojalitet til Otto II<ref>Comyn, s. 117</ref>. Når Otto II plutselig døde i 983 og ble etterfulgt av den tre år gamle Otto III, støttet igjen Boleslaus II Henrik II i hans streben etter den tyske tronen<ref name="Duckett107" />. Men Henrik mislyktes igjen, som i 977 og Boleslaus II sverget nå lojalitet til Otto III.

=== Ungarske relasjoner ===
Otto Is nedkjemping av ungarerne ved Lechfeld i 955 avsluttet de århundrelange ungarske invasjoner i Europa. Den ungarske storfyrst [[Fajsz]] ble avsatt etter nederlaget og ble etterfulgt av storfyrste [[Taksony]] som sto for en mer isolasjonistisk politikk overfor Vest-Europa. Han ble etterfulgt av sin sønn, storfyrste [[Géza]] i 972 som sendte utsendinger til Otto I i 973. Samme år, i 972, ble Géza døpt og kristendommen ble spredt blant ungarerne i hans regjeringstid.

Géza utvidet sitt styre over territoriene vest for [[Donau]] og [[Hron]] (Garam), men store deler av [[den pannoniske slette]] forble styrt av lokale stammeledere. I 997 døde Géza og ble etterfulgt av [[Stefan I av Ungarn]] (opprinnelig kalt Vajk). Stephan ble døpt av biskop Adalbert av Praha og gift med [[Gisela av Bayern]], datter til Henrik II og niese til Otto III. Stephan møtte kraftig motstand fra sin slektning, [[Koppány]], Gézas bror, som hevdet sin rett til tronen basert på den ungarske arverettstradisjon som ga forrett til tronen for gjenlevende brødre framfor den avdøde herskers sønner. Stephen klarte å beseire Koppány med bistand fra imperiet.

Da Otto III reiste til Polen i 1000, tok han med seg en kongekrone ([[Stefanskronen]]) fra pave Sylvester II. Med Otto IIIs godkjenning ble Stephen kronet som den første kristne konge av Ungarn på 1. juledag 1000<ref name="Comyn126">Comyn, s. 126</ref>.

===Kongressen i [[Gniezno]]===
[[Fil:Boleslaw I Chrobry (274954).jpg|thumb|right|Hertug Bolesław I av Polen fikk overrakt en "hellig lanse" – det såkalte [[Hofburg-spydet]] av Otto III i 1000 etter Gniezno-konferansen.]]

I 996 sendte hertug Bolesław I av Polen sin mangeårige biskop av Praha, Adalbert, ut for å kristne på prøysserne. Han led [[martyr]]døden i dette oppdraget i 997. Bolesław kjøpte Adalberts legeme tilbake fra prøysserne for sin vekt i gull og fikk Adalbert stedt til hvile i [[Gniezno erkebispedømme|Gniezno-katedralen]] som var det kirkelige sentrum i Polen. Otto III og Bolesław I arbeidet sammen for [[kanonisering]] av Adalbert, noe som gjorde ham til den første slaviske biskopen som ble helgen<ref>Janine Bossmann,''Otto III. Und der Akt von Gnesen'', 2007, s.9-10, 3-638-85343-8 ISBN 978-3-638-85343-9 ISBN</ref>. I desember 999, forlot Otto III Italia for å dra på pilegrimsferd fra Roma til Gniezno i Polen for å be ved graven til Adalbert<ref name="Boßmann2007">Boßmann 2007</ref>.

Otto IIIs pilegrimsreise tillot keiseren å øke utbredelsen av kristendommen i Øst-Europa og å styrke forbindelsene med Polen og Ungarn ved å tiltale dem som ''federati'' ("allierte")<ref>Andreas Lawaty, Hubert Orłowski, ''Deutsche und Polen: Geschichte, Kultur, Politik'', 2003, s.24, 3-406-49436-6 ISBN 978-3-406-49436-9 ISBN</ref>. På pilegrimsferden til Gniezno ble keiseren mottatt av Bolesław I på den polske grensen ved elva [[Bóbr]] nær [[Małomice]]. Mellom 7. og 15. mars 1000 fikk Boleslaw de symbolsk viktige titlene ''Frater et cooperator Imperii'' ("Imperiets bror og partner") og ''Populi Romani amicus et Socius'' ("Venn og alliert av Roma")<ref>Lawaty</ref>. Otto III ga Bolesław en kopi av sin hellige lance (Hofburg-spydet)  som var en del av imperiets regalier, og Bolesław overleverte til keiseren en [[relikvie]], en arm fra Sankt Adalbert, i bytte.

På den samme reisen utropte Otto III Gniezno erkebispesete og insatte [[Radzim Gaudenty]], en bror av Sankt Adalbert, som den første erkebiskop her<ref name="Boßmann2007" />. Otto III etablerte også tre nye underordnede bispedømmer under erkebiskopen av Gniezno: den bispedømmet [[Kraków]] (tildelt biskop Poppo), bispedømmet [[Wrocław]] (tildelt biskop Jan) og bispedømmet [[Kołobrzeg]] i [[Pommern]] (tildelt biskop Reinbern)<ref name="Boßmann2007" />.

Bolesław I ledsaget Otto III på vei tilbake til Tyskland. Begge dro videre til Karl den stores grav i katedralen i Aachen hvor Bolesław mottok Karls trone som gave. Her ble det også arrangert forlovelse mellom Bolesławs sønn Mieszko II Lambert og keiserens niese Richeza av Lotharingia.