Redigerer Opera (avsnitt)

=== Modernisme ===
[[Fil:DBPB 1954 124 Richard Strauss.jpg|miniatyr|høyre|[[Richard Strauss]], hvis opera ''[[Salome (opera)|Salome]]'' (1905) skapte voldsomme reaksjoner og ble en ''succès de scandale.'' <small>Tysk frimerke fra 1954.</small>|204x204px]]
Den kanskje mest åpenbare stilistiske manifestasjonen av [[modernisme]]n i opera er utviklingen av [[Tonalitet|atonalitet]]. Flyttingen fra tradisjonell tonalitet i opera hadde begynt med [[Richard Wagner]], og spesielt [[Tristan-akkorden]]. Komponister som [[Richard Strauss]], [[Claude Debussy]], [[Giacomo Puccini]], [[Paul Hindemith]], [[Benjamin Britten]] og [[Hans Pfitzner]] presset wagneriansk harmoni videre med en mer ekstrem bruk av [[Kromatisk skala|kromatikk]] og større bruk av dissonans. Et annet aspekt ved modernistisk opera er skiftet bort fra lange, suspenderte melodier, til korte hurtige mottoer, som først illustrert av [[Giuseppe Verdi]] i hans ''Falstaff''. Komponister som [[Richard Strauss|Strauss]], [[Benjamin Britten|Britten]], [[Dmitrij Sjostakovitsj|Sjostakovich]] og [[Igor Stravinskij|Stravinskij]] adopterte og utvidet denne stilen.
[[Fil:Arnold Schoenberg la 1948.jpg|miniatyr|venstre|[[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]]. Fotografi fra 1948|189x189px]]
Operatisk modernisme begynte virkelig i operaene til to wienerkomponister, [[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]] og hans student [[Alban Berg]], begge komponister og forkjempere for atonalitet og dens senere utvikling (som utarbeidet av Schoenberg), [[Tolvtonemusikk|dodekafoni]]. Schoenbergs tidlige musikk-dramatiske verk, ''[[Erwartung]]'' (1909, hadde premiere i 1924) og ''Die glückliche Hand'' viser stor bruk av kromatisk harmoni og dissonans generelt. Schoenberg brukte også sporadisk [[Sprechgesang]].

De to operaene til Schoenbergs elev Alban Berg, ''[[Wozzeck]]'' (1925) og ''[[Lulu (opera)|Lulu]]'' (ufullstendig ved hans død i 1935) deler mange av de samme egenskapene som beskrevet ovenfor, selv om Berg kombinerte sin svært personlige tolkning av Schoenbergs tolvtoneteknikk med melodiske passasjer av en mer tradisjonelt tonal karakter ([[Gustav Mahler|Mahler]]-karakter) som kanskje delvis forklarer hvorfor operaene hans har forblitt i standardrepertoar, til tross for deres kontroversielle musikk og plott. Schoenbergs teorier har påvirket (enten direkte eller indirekte) et stort antall operakomponister siden, selv om de ikke selv har komponert ved hjelp av teknikkene hans.

Komponister som ble påvirket på denne måten inkluderer engelskmannen [[Benjamin Britten]], tyskeren [[Hans Werner Henze]] og russeren [[Dmitrij Sjostakovitsj]]. ([[Philip Glass]] bruker også atonalitet, selv om stilen hans generelt beskrives som [[Minimalistisk musikk|minimalistisk]], vanligvis tenkt som en annen utvikling fra 1900-tallet.)<ref>{{Kilde www|url=https://www.classicfm.com/discover-music/periods-genres/modern/minimalism-guide/|tittel=Minimalist music: where to start|besøksdato=2021-09-15|språk=en|verk=Classic FM}}</ref>
[[Fil:Igor Stravinsky LOC 32392u.jpg|miniatyr|høyre|Den russiske komponisten [[Igor Stravinskij]] (ca. 1920- eller 30-tallet)|242x242px]]
Imidlertid utløste operatisk modernismes bruk av atonalitet også et tilbakeslag i form av [[Nyklassisismen (musikk)|nyklassisisme]]. En tidlig leder for denne bevegelsen var [[Ferruccio Busoni]], som i 1913 skrev librettoen for sin nyklassisistiske nummeropera ''Arlecchino'' (først fremført i 1917).<ref>Chris Walton, "Neo-classical opera" i Cooke 2005, s. 108</ref> Også blant fortroppene var russeren [[Igor Stravinskij]]. Etter å ha komponert musikk for de Diaghilev-produserte ballettene ''Petrusjka'' (1911) og ''[[Vårofferet]]'' (1913), vendte Stravinskij seg til nyklassisismen, en utvikling som kulminerte i hans opera-oratorium ''Oedipus Rex'' (1927). Stravinskij hadde allerede vendt seg bort fra de modernistiske trendene i sine tidlige balletter for å produsere småskalaverk som ikke fullt ut kvalifiserer som opera, men som inneholder mange operatiske elementer, inkludert ''Renard'' (1916: "en burlesk i sang og dans") og ''The Soldier's Tale'' (1918: "til å bli lest, spilt og danset"; i begge tilfeller er beskrivelsene og instruksjonene komponistens egne). I sistnevnte erklærer skuespillerne taleord til en spesifisert rytme over et instrumentalt akkompagnement, noe som er særegent likt den eldre tyske sjangeren [[Melodrama]]. Vel etter hans [[Nikolaj Rimskij-Korsakov|Rimskij-Korsakov]]-inspirerte verk ''The Nightingale'' (1914) og ''Mavra'' (1922), fortsatte Stravinskij å ignorere [[serialisme]]-teknikk og til slutt skrev han en fullverdig diatonisk nummeropera ''The Rake's Progress'' fra 1951. Hans motstand mot serialisme (en holdning han snudde etter Schoenbergs død) viste seg å være en inspirasjon for flere andre komponister.<ref>''Oxford Illustrated History of Opera'', Chapter 8; ''The Viking Opera Guide'' articles on Schoenberg, Berg and Stravinsky; Malcolm MacDonald ''Schoenberg'' (Dent,1976); Francis Routh, ''Stravinsky'' (Dent, 1975).</ref>