Redigerer Nynorsk (avsnitt)

===Verb===
Generelt sett er skillet mellom sterke verb og svake verb i nynorsk og de fleste av de norske dialektene større enn på bokmål. På bokmål kan man for eksempel velge å bøye både svake og sterke verb med endinga -et i presens perfektum, i stedet for å skille dem ved å bruke -a for svake verb og -et for sterke verb. For eksempel kan det svake verbet kaste bøyes som ''kastet'' på bokmål i stedet for å benytte den særegne forma ''kasta''. Dette lar seg ikke gjøre i nynorsk, hvor det må være et skille mellom sterke og svake verb, altså kan man bare skrive ''kasta''. 

Verb i nynorsk deles inn i to kategorier, sterke eller svake. På nynorsk (og særlig høgnorsk) kalles de svake verbene kalles av og til linne verb. Svake verb er videre delt inn i forskjellige verbkategorier: a-verb, e-verb, j-verb og kortverb. Dette avgjør hva for ei bøying verbet får, både for partisippet og de forskjellige verbtidene. For eksempel vil e-verb med -te i preteritum bare ha partisippbøying i tall, mens e-verb med -de får partisippbøying i kjønn og tall, som vist i partisippseksjonen. Også verbsystemet i nynorsk har mange likheter med svensk, der også verb er delte inn i sterke/svake og mange av bøyningsendingene er de samme (-ar i presens for a-verb blant annet).
{| class="wikitable"
|+Svake verb i Nynorsk<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/svake_VERB|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
!Verbkategori
|-
|å kaste
|kastar
|kasta
|har kasta
|a-verb
|-
|å kjøpe 
|kjøper
|kjøpte
|har kjøpt
|e-verb (-te preteritum)
|-
|å byggje 
|byggjer
|bygde
|har bygt
|e-verb (-de preteritum)
|-
|å krevje
|krev
|kravde
|har kravt
|j-verb
|-
|å bu
|bur
|budde
|har budd/butt
|kortverb
|}
Det er ofte viktig å identifisere hva slags bøyingsklasse et verb hører til for å vite hvordan det blir bøyd. Som man ser her vil j-verb ha -je/-ja i infinitiven. e-verb har -er i presens og a-verb har -ar i presens og -a i preteritum.
{| class="wikitable"
|+Sterke verb i Nynorsk<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/sterke-verb|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
|-
|å skrive
|skriv
|skreiv
|har skrive
|-
|å drepe
|drep
|drap
|har drepe
|-
|å lese
|les
|las
|har lese
|-
|å tillate
|tillèt
|tillét
|har tillate
|}
Alle sterke verb har inga ending i presens og preteritum og det eneste skillet mellom disse formene er et vokalskifte<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/sterke-verb|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>.

På nynorsk kan man i motsetning til bokmål velge om man vil skrive med -e infinitiv eller -a infinitiv (altså enten ''skrive''/''skriva'')<ref>{{Cite web|url=http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Nynorskhjelp/Rettleiing-om-konsekvent-nynorsk/|title=Rettleiing om konsekvent nynorsk|website=Språkrådet|language=no|access-date=2018-07-14}}</ref>. Man kan også velge å skrive med et system som bruker både -a endinger og -e endinger avhengig av hvilket verb det er snakk om, dette kalles [[kløyvd infinitiv]]<ref>{{Citation|last=Skjekkeland|first=Martin|title=kløyvd infinitiv|date=2017-12-14|url=http://snl.no/kl%C3%B8yvd_infinitiv|work=Store norske leksikon|language=no|access-date=2018-07-14}}</ref>. Dette er trekk som er svært utbredde i norske dialekter.

==== Parverb ====
Det finnes [[parverb]] både i bokmål og nynorsk, men parverbsystemet i nynorsk er mer uttalt enn i bokmål. Et parverb har to bøyinger avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke, altså om verbet er [[Transitivt verb|transitivt]] eller ikke<ref>{{Cite web|url=http://elevrom.sprakradet.no/skolen/minigrammatikk/tema/parverb|title=Språkrådet|website=elevrom.sprakradet.no|access-date=2018-07-14}}</ref>. Eller sagt på en annen måte, om verbet er [[Kausativt verb|kausativt]] eller ikke. For eksempel på bokmål så skilles alle sterke verb som er parverb i [[preteritum]] på følgende måte, avhengig om de tar et [[Objekt (grammatikk)|objekt]]. Følgende er eksempel på det sterke verbet ''brenne'' i bokmål.

* Jakka '''''brant''''' (verbet tar intet objekt)
* Jeg '''''brente''''' jakka (verbet tar et objekt)

Det som skiller bokmål og nynorsk for parverb er at det i nynorsk ikke bare skilles i preteritum som i dette eksempelet, men i alle verbtider. Dette er typisk i flere [[norske dialekter]] og det er et trekk som også deles med [[Svensk|det svenske språket]] og i andre [[germanske språk]] som [[Tyskland|tysk]]. I dansk skrift var det opprinnelig ikke sterke parverb. Dette har ført til at parverbsystemet i bokmål er noe redusert for de sterke verba ennå slike parverb er vanlig i dialekter for alle tider, ikke bare preteritum. 

Her har vi igjen parverbet ''brenne'' bare på nynorsk. Den øverste bøyinga er bøyinga for når verbet ikke tar noe objekt, mens det nederste er for når verbet tar et objekt. Mange norske dialekter har dette systemet, f.eks flere [[Trøndersk|trønderske dialekter]] har typisk formene ''brinn'' og ''brenn'' i [[presens]] avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke.
{| class="wikitable"
|+Parverbet ''brenne'' i nynorsk
!
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
!perfektum partisipp, han/hunkjønn
!perfektum partisipp, intetkjønn
|-
!Intransitive verbformer:
|å brenne
|brenn
|brann
|har brunne
|brunnen
|brunne
|-
!Transitive verbformer:
|å brenne
|brenner
|brende
|har brent
|brend
|brent
|}
{| class="wikitable"
! colspan="2" |Eksempel
|-
!Intransitivt verb
!Transitivt verb
|-
|Låven '''''brenn''''' ned
|Eg '''''brenner''''' ned låven
|-
|Hytta '''''brann''''' ned
|Dei '''''brende''''' ned hytta
|-
|Bygninga '''''har brunne''''' ned
|Han '''''har brent''''' ned bygninga
|}

===== Partisippa for parverba =====
En stor forskjell mellom parverba i bokmål og nynorsk er også partisippa for parverba. Bokmål har bare ei partisippform (f.eks vil det på bokmål bare hete «hytta er ''utbrent''» i alle tilfelle). Derimot har nynorsk (og også svensk) to partisippformer som skiller mellom om man vil si noe om den handlende eller ikke, i motsetning til bokmål. Dette stammer fra at parverba ovenfor har ei bøyning for når det ikke sies noe om den handlende (intransitiv verbbøyning) og ei anna bøyning for når det sies noe om den handlende (transitiv verbbøyning), som vist i eksempelet ovenfor.

Ei setning «Hytta er ''utbrunnen''» sier ingen ting om at noen har brent hytta ned, den bare stadfester at hytta har brent til grunnen. Dette er i tråd med at ''brunnen'' er ei form knytta til det intransitive verbet. De intransitive verbformene sier ingen ting om den handlende, som i eksempelet «Hytta ''brann''». Setninga «Hytta er ''utbrend''» sier imidlertid noe om den handlende, den sier at hytta er brent ned til grunnen av noen. Det er fordi ''utbrend'' er ei form knytta til de transitive verbformene, som vist i bøyningstabellen ovenfor. De transitive verbformene sier tydelig noe om den handlende; «Eg ''brenner'' ned låven». En slik nyanseforskjell finnes for alle parverb og man kan i nynorsk velge hvor presis man vil være når man sier noe om årsaka til handlinga. Denne graden av hvor presis man vil være finnes ikke på bokmål eller dansk. 

Et annet eksempel er partisippformene for parverbet ''knekke'' som har forma ''knokken'' for intransitive verb og ''knekt'' for transitive verb. «Greina er ''knokken''» sier ingen ting om ei årsak (f.eks at noen har knekt den), mens «Greina er ''knekt''» sier tydelig at det er noen som har knekt den. Dette er i tråd med de tilsvarende verbtidene for hvert av parverba. «Greina ''knakk''» (intransitiv bøyning) sier ingen ting om den handlende, mens «Eg ''knekte'' greina» (transitiv bøyning) sier noe om den handlende.

==== Passive verbformer ====
[[Passivkonstruksjon|Passiv verbform]] på bokmål dannes ved suffikset ''-(e)s'', som i ''hentes''. På nynorsk blir denne konstruksjonen danna ved suffikset ''-ast''. Suffikset oppstod i norrøn tid ved at det refleksive pronomenet ''sik'' smeltet sammen med verbet. I dialektene brukes ''-as/-es'', og ''-ast'' er hentet fra moderne islandsk. For eksempel finnes passivforma ''hentast'' av verbet ''hente''. Det er likevel en viktig skilnad mellom nynorsk og bokmål på dette punktet og det er at det kun er lov til å benytte passivforma av et verb når det står et [[hjelpeverb]] foran (som f.eks ''må'', ''skal'', ''vil'', ''burde''). Passivforma på bokmål kan være både refleksiv og ikke-refleksiv, mens den på nynorsk bare kan være ikke-refleksiv og dette gjøres ved å sette et hjelpeverb foran passivforma av verbet. For eksempel lar det seg ikke gjøre å skrive «pakka ''hentast'' i dag» på nynorsk, da må det heller skrives om ved hjelp av verba ''vere''/''bli''/''verte'', f.eks «pakka vert ''henta'' i dag».

Hovedgrunnen til dette er fordi det på generelt grunnlag kan oppstå forvirring om noe har ei refleksiv betydning eller ikke-refleksiv betydning, som «han slåast». Man kan da spørre seg om personen blir slått eller om han sloss. For akkurat dette verbet finnes det en nyanse, men på generelt grunnlag gjør det ikke det. Det er den ikke-refleksive konstruksjonen som er eldst i norsk og det er derfor denne som i hovedsak er tillatt. Islandsk og norrønt har også dette som den eneste mulige passivkonstruksjonen.
{| class="wikitable"
!Eksempler
|-
|Eska skal '''''berast'''''
|-
|Barna må '''''reddast'''''
|-
|Døra vil '''''opnast'''''
|-
|Sykkelen burde '''''seljast'''''
|}
Det er viktig å poengtere at det er [[Refleksivt verb|refleksive verb]] i nynorsk som i alle andre skandinaviske språk, og disse er ikke de samme som passive verbformer<ref name=":0">{{Cite web|url=https://www.ntnu.no/trykk/publikasjoner/nynorsk/files/assets/downloads/publication.pdf|title=NTNU Nynorsk for studentar|last=Fridtun|first=Kristin|date=2011|website=https://www.ntnu.no/|archive-url=https://web.archive.org/web/20160327223302/http://www.ntnu.no/trykk/publikasjoner/nynorsk/files/assets/downloads/publication.pdf|archive-date=2016-03-27|access-date=2018-07-15|url-status=unfit}}</ref>. Eksempel på slike verb er ''synast'' og ''kjennast''. Disse verba bøyes i tid, det samme hender ikke med passive verbformer. Ei god ordbok vil normalt vise en bøyningstabell om verbet er et refleksivt verb, mens det ikke vises noen bøyningstabell for passive verbformer.

==== Refleksive verb ====
{| class="wikitable"
|+Verbet ''kjennes'' i nynorsk
!Infinitiv
!presens
!preteritum
!presens perfektum
|-
|å kjenn'''ast'''
|kjenn'''est'''
|kjen'''test'''
|har kjen'''st'''
|}
Generelt sett bøyes nesten alle refleksive verb etter dette bøyningsmønsteret.
{| class="wikitable"
!Eksempel
|-
|Dyna byrjar å ''kjenn'''ast''''' varm
|-
|Maten ''kjenn'''est''''' kald
|-
|Bollene ''kjen'''test''''' kalde
|-
|Det ''har kjen'''st''''' godt
|-
|Det kan ''kjenn'''ast''''' kaldt
|}

==== Stumme t-er ====
Perfektum partisipp og preteritum i noen verbklasser ender i bokmål på ''-et''. Aasen hadde opprinnelig med denne t-en i landsmålsnormalen, men siden den er stum i dialektene, ble den strøket allerede i den første offisielle rettskrivninga fra 1901. Eksempler er bokmålsformene ''skrevet'' og ''hoppet'' som i nynorsk skriftspråk heter ''skrive'' og ''hoppa'' (landsmål: ''skrivet'', ''hoppat'').