Redigerer Norsk (avsnitt)

== Historie ==
=== Urnordisk ===
{{Utdypende artikkel|Urnordisk}}
Norsk har utviklet seg fra det felles skandinaviske språket ''urnordisk'' som ble brukt i perioden 200 til 500. Skriftlige kilder av urnordisk finner vi i [[runer|runeinskripsjoner]]. Urnordisk må ha vært gjensidig forståelig med de [[vestgermanske språk]]ene, som blant annet [[engelsk]], [[tysk]] og [[nederlandsk]] har utviklet seg fra.

=== Synkopetida ===
{{Utdypende artikkel|Synkopetida}}
Omkring år 500 gikk urnordisk inn en periode med bortfall av stavelser, den såkalte ''synkopetida''. For eksempel ble de urnordiske navnene ''AnulaibaR'' og ''HarjawaldaR'' forkortet til ''Óláfr'' og ''Haraldr'' (i dag ''Olav'' og ''Harald''). Disse forandringene var så omfattende at språkene før og etter synkopetida ikke ville vært gjensidig forståelige, men nordisk og vestgermansk skilte likevel ikke fullstendig lag på grunn av språkkontakt og parallell utvikling.

=== Norrønt ===
{{Utdypende artikkel|Norrønt språk}}
[[Fil:Old norse, ca 900.PNG|right|thumb|240px|Kartet viser den omtrentlige utbredelsen til [[norrønt]] og beslektede språk på begynnelsen av [[900-tallet]]. Det røde området er '''vestnordisk''', mens det oransje området er '''østnordisk'''. Det rosa området (Gotland) er [[gammelgutnisk]], og det grønne området er utbredelsen til andre germanske språk som norrønt fremdeles var gjensidig forståelig med til en viss grad.]]
Fra omkring 700 kaller vi språket ''norrønt''. I norsk språkvitenskap blir ''norrønt'' først og fremst brukt om språket i Norge og på Island, selv om dialektforskjellene i det nordiske språkområdet var minimale, og språket i samtiden ble oppfattet som ett språk, kalt ''norrǿna'' eller ''dǫnsk tunga''. Fra 700-tallet oppstod allikevel visse dialektforskjeller, og det er vanlig å snakke om en vestnordisk dialekt i Norge og på [[Island]] og [[Færøyene]] og en østnordisk dialekt i [[Sverige]] og [[Danmark]]. For eksempel ble de gamle diftongene monoftongert i øst, slik at der svensk og dansk i dag har ''sten'', ''røs'' og ''løs'', har mange norske dialekter ''stein'', ''røys'' og ''laus''. Også islandsk og færøysk beholdt diftongene.<ref name="Torp"/>

Norrønt språk hadde på grunn av vikingenes reiser og erobringer sterk innvirkning på [[gammelengelsk]] på denne tida, og det bidro til å opprettholde den gjensidige forståeligheten. Forskjellen kan ha vært omtrent som forskjellen mellom norsk og svensk i dag.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Alnæs, Karsten|utgivelsesår=1996|tittel=Historien om Norge|bind= 1|forlag=Den Norske Bokklubben|side=218|isbn=82-525-3945-9}}</ref>

Fra omkring 1200 skilte dansk seg stadig mer fra norsk og svensk. Dansk mistet skillet mellom ulike vokaler i grammatiske endelser, slik at der norsk og svensk veksler mellom ''e'', ''a'' og ''o'' har dansk bare ''e''. Dansk fikk også en særegen [[fonologi]]sk utvikling, blant annet får dansk sine ''bløde konsonanter'' og det danske ''[[stød]]'' oppsto på denne tida. Dette dialektskillet er større enn det eldre skillet mellom øst og vest, og det er først og fremst dette som gjør at nordmenn har vanskeligere for å forstå muntlig dansk enn svensk.<ref name="Torp"/>

De norske norrøne dialektene fram til rundt 1350 kalles [[gammelnorsk]]. Gammelnorsk ble skrevet både med runer og med [[det latinske alfabetet]] som ble innført sammen med [[kristendom]]men på 1000-tallet. Da mange av de skrivekyndige døde i [[svartedauden]] i 1349 ble det norske skriftspråket svekket.

=== Mellomnorsk ===
{{Utdypende artikkel|Mellomnorsk}}
Det norske språket fra svartedauden til [[reformasjonen]] i 1536 kalles ''mellomnorsk''. På nytt gikk norsk inn i en periode med store forandringer og forenklinger. De samme endringene skjedde i stor grad i svensk og dansk, slik at avstanden mellom disse språkene ikke økte betydelig. En viktig drivkraft i språkendringene i denne perioden var den utstrakte kontakten med [[Hansatiden|hanseatiske]] handelsmenn, det vil si nordtyskere, og deres [[nedertysk]]e språk. Ikke minst gjelder det ordforrådet som i stor grad ble byttet ut. Skandinaver og nordtyskere kunne således forstå hverandre, men med det resultat at avstanden til de øynordiske språkene [[islandsk]] og [[færøysk]] økte, og det nordiske språkområdet ble definitivt delt.<ref name="Torp"/>

På grunn av [[Kalmarunionen]] fra 1397 og deretter [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]] ble dansk skriftspråk stadig mer brukt i Norge. Norsk holdt seg best i de såkalte [[bondebrev]]ene, som i hovedsak var saksdokumenter fra rettsvesenet. Her finner man skriftlig norsk fram til utpå 1600-tallet.

=== Nynorsk ===
[[Fil:Aasen Wischmann 1881.jpg|right|thumb|[[Ivar Aasen]] konstruerte [[landsmål]]et på midten av [[1800-tallet]].]]
Fra 1500-tallet fikk de skandinaviske språkene en form som dagens skandinaver ville ha kunnet forstå. Dette stadiet av norsk språk kalles nynorsk. Siden norrøn tid er [[kasus]]systemet sterkt svekket, selv om enkelte dialekter fremdeles har bevart skillet mellom [[nominativ]] og [[dativ]]. De personlige pronomen har også beholdt et todelt kasussystem som i skillet mellom ''du'' og ''deg''.

Før Ivar Aasens systematiske arbeid hadde [[Jørgen Thomassøn]] som den første studerte norsk grammatikk i denne perioden,.<ref>{{Kilde bok|tittel=Norsk språkhistorie. Bind 2 : 1523-1814|etternavn=Skard|fornavn=Vemund|utgiver=Universitetsforlaget|år=1977|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>  [[Marcus Schnabel]] i Hardanger var den neste som studerte folkemålets grammatikk.).<ref>{{Kilde bok|tittel=Språk og samfunn gjennom tusen år : ei norsk språkhistorie|etternavn=Almenningen|fornavn=Olaf|utgiver=Universitetsforlaget|år=1985|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Schnabel hadde gått i lære hos [[Hans Strøm]] og de var begge oppmerksomme på slektskapet mellom gammelnorsk og bygdemålet. Presten Christen Jenssøn i Sunnfjord (1646) og [[Erik Pontoppidan]] med Glossarium Norvegicum (1749) laget også ordsamlinger. Legen [[Laurents Hallager]] beskrev i 1802 {{formatnum:6000}} norske ord og uttrykk i ''Norsk Ordsamling'' (''Norsk Ordsamling eller Prøve af Norske Ord og Talemaader. Tilligemed Et Anhang indeholdende endeel Viser, som ere skrevne i det norske Bondesprog.'').<ref>{{Kilde avis|tittel=Laurents Hallager – Norsk biografisk leksikon|avis=Store norske leksikon|url=https://nbl.snl.no/Laurents_Hallager|besøksdato=2017-01-07}}</ref>

Den første systematiske granskninga av det nynorske språket ble utført av [[Ivar Aasen]]. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han [[Det norske Folkesprogs Grammatik]] og i 1850 kom [[Ordbog over det norske Folkesprog]]. Dette arbeidet ble møtt med stor velvilje i samtiden, og han regnes nå som grunnleggeren av norsk språkvitenskap.<ref name="Hoel"/>

I 1852 skapte Aasen målstrid da han uttrykte ønske om å lage en normalform av folkespråket til allmenn bruk. Noen skriftnormal fantes ennå ikke, og Aasen var derfor ikke klar for kamp og prøvde å avdramatisere saken. Den første skissa av en normal kom i 1853 med ''Prøver af Landsmaalet i Norge''. Den første virkelig store striden oppstod høsten 1858 da journalisten og dikteren [[Aasmund Olavsson Vinje]] startet opp ukebladet [[Dølen]], den første periodiske publikasjon på det nye landsmålet.<ref name="Hoel"/> Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa av [[Norsk Grammatik]] i 1864 og [[Norsk Ordbog]] i 1873. Partiet [[Venstre]] tok opp [[målsaken]], og i 1885 ble landsmålet sidestilt med det danske skriftspråket, eller ''vort almindelige Skrift- og Bogsprog'' som det het i stortingsvedtaket. Den første offisielle rettskrivningen kom i 1901, og i 1907 ble det innført obligatorisk eksamen i landsmålet ved [[examen artium]].

=== Dansk-norsk ===
{{Utdypende artikkel|Norsk språkhistorie (1830–1900)}}
Med reformasjonen og [[boktrykkerkunsten]] økte skriftspråkets betydning, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i arbeidet med bibeloversettelsene på denne tida. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkring [[Stockholm]], og et dansk basert på dialektene omkring [[Øresund]] og i [[Nordsjælland]]. I Norge befestet dansk sin stilling.

På 1600-tallet utviklet det seg et ''høytidsspråk'' i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene og seinere i [[konfirmasjon]]sundervisninga og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisninga skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å snakke slik ble ifølge [[Jonas Ramus]]' ordliste fra [[Ringerike]] i 1698 kalt å ''knote'', med «hand har lært at knote» som eksempel. ''Klokkerdansk'' er også brukt om dette talespråket.<ref name="Hoel">{{Cite book|last=Hoel|first=Oddmund Løkensgard|title=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865|url= http://www.krundalen.no/artiklar/hovudoppgaave.rtf|location=Oslo|year=1996 |publisher=Noregs Forskingsråd|isbn=82-12-00695-6}}</ref>
[[Fil:Ludvig Kristensen Daa.png|right|thumb|[[Ludvig Kristensen Daa]] var en av dem som sto i spissen i kampen for et norsk skriftspråk.]]
Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklinga begynte trolig på 1600-tallet, men så seint som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte ''dannede dagligtale''. Det dansk-norske talespråket var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Dansk-norsken var et [[koinéspråk]], det vil si en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men ''transplantert'' inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det.<ref name="Hoel"/> For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jamvektsystem, bare én vokal ('e') i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av [[retrofleks]]er og [[tjukk l]], og det hadde i noen grad bløte konsonanter.

Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk kunne kalles et eget språk med like stor rett som dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk blir klart uttrykt. Det begynte med [[Henrik Wergeland]], som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Mens Wergeland begrenset seg til en [[leksikografi|leksikalsk]] fornorsking, tok først [[Ludvig Kristensen Daa]] og seinere særlig [[Knud Knudsen]] til orde for [[ortofoni|ortofone]] eller ''lydrette'' rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Et sentralt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål, og kom fram til prinsippet om å basere skriftspråket på «den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund», med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Knudsen så for seg en gradvis fornorsking i denne retninga, men fikk ikke oppleve det selv. Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor ofte ''bokmålets far''.<ref name="Hoel"/>

{{Lytte
| filename = En Vaarnat de Welhaven etc.ogg
| title = En formell opplesning fra 1913 av dansk-norsk litteratur, med Kristiania-uttale
| description = En pike leser dikt av Welhaven og Ibsen i 1913. Legg merke til uttalen av {{IPA|/r/}} og {{IPA|/a/}}, at hun uttaler «-et» i «øyet» som {{IPA|/et/}}, og at hun uttaler «vårnatt» som {{IPA|/'voːrnat/}}, mens det i dagens Oslo-dialekt gjerne heter {{IPA|/'voːɳat/}}.
| filename2 = Akershus 2 - Sigurd Høst.ogg
| title2 = En formell opplesning fra 1914 av dansk-norsk litteratur, med Bergens-uttale
| description2 = Lektor [[Sigurd Høst]] leser slutten av et dikt av Ibsen i 1914.
|pos=left|style=float:none;clear:none;
}}

=== 1900-tallet ===
{{Utdypende artikkel|Norsk språkhistorie (20. århundre)}}
Om Knudsen er bokmålets far, må [[Moltke Moe]] være ''[[samnorsk]]ens far''. Han var en av mennene bak [[Rettskrivningen av 1907]], men alt i 1900 skrev han at han så en rettskrivning basert på Knudsens prinsipper som «det første store steg henimot en målform som én gang kan ''samle'' vort land, med rum for ''alt'' norsk, for by som for bygd, mot et mål som med rette kan kaldes '' 'riksmål''', med rette '' 'landsmål' ''– ''fordi det er Norges lands, Norges rikes mål''.»<ref name="Moe 1900">{{Cite book|last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 1|chapter=Retskrivning og folkedannelse|editor=Liestøl, Knut|year=1900|url= http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Inspirert av suksessen i 1907 fortsatte Moe å arbeide for nye språkreformer med tanke på en framtidig sammensmeltning. I 1909 brukte han ordet ''samnorsk'' om dette framtidsspråket.<ref name="Moe 1909">{{Cite book|last=Moe|first=Moltke|title=Moltke Moes samlede skrifter, bind 2|chapter=Nationalitet og kultur|editor=Liestøl, Knut|year=1909|url=http://www.dokpro.uio.no/litteratur/moltkemoe/}}</ref> Tradisjonelt har han derfor blitt regnet som opphavsmannen til samnorskbegrepet, men [[Arne Garborg]] brukte det alt i 1877 i omtrent samme betydning.<ref name="Hanto 1986">{{Cite book|last=Hanto|first=Kristian Ihle|title=Ideologiar i norsk målreising, |year=1986}}</ref>

Moe døde i 1913, men ideene ble videreført av [[Stortinget]], som dette året på regjeringas anmodning bevilget {{formatnum:6000}} kroner til en komité «til at ta under overveielse spørsmaalet om en revision av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning». Komiteens mandat er det første stortingsvedtaket som kan sies å underbygge den kommende samnorskpolitikken: «Endelig kan det kanske ogsaa være spørsmal om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem de to maalformer, forsaavidt en saadan tilnærmelse kan bygge paa levende taleform.»<ref name="Lundeby">{{Kilde artikkel
 |forfatter=Einar Lundeby 
 |utgivelsesår=1966 
 |tittel=Stortinget og språksaken 
 |publikasjon=Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964 
 |url=http://www.språkrådet.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110724185931/http://www.xn--sprkrdet-c0ac.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken/ 
 |arkivdato=2011-07-24 
}}</ref>

[[Rettskrivinga av 1917|Rettskrivingsreformen]] ble gjennomført ved [[kongelig resolusjon]] i 1917. De obligatoriske endringene var relativt forsiktige, men i tillegg kom valgfrie tilnærmingsformer. Spørsmålet kom opp til debatt i Stortinget i 1919 etter [[interpellasjon]] fra [[Carl Joachim Hambro d.e.]]. [[Einar Lundeby]] skriver i 1966:

{{Sitat|Interpellasjonen ble drøftet i tre dager, referatet er på 125 sider. Debatten er trolig den voldsomste i språksakens historie, den som hadde sterkest tilknytning til den allmenne politiske situasjonen, og den som mest lidenskapelig engasjerte både stortingsrepresentanter og publikum (presidenten klager gjentatte ganger over uro på galleriet og truer med å la det rydde). Stortingets behandling av denne saken innvarsler også noe prinsipielt nytt, idet det er første gang Stortinget befatter seg med normeringen av skriftspråkene.<ref name="Lundeby"/>}}

I Stortinget falt forslaget om å avvise reformen med 58 mot 68 stemmer, et forslag om utsettelse falt med [[stortingspresident|presidentens]] dobbeltstemme.<ref name="Lundeby"/>

[[Norges Lærerlag]] støttet reformen og hadde i forkant av debatten oppfordret Stortinget til ikke å kalle den tilbake. Etter avgjørelsen skjøt innføringa av de valgfrie tilnærmingsformene i skolene fart. Høsten 1920 la [[Østlandsk reisning]] fram en liste over de 305 av landets 674 [[kommune]]r som hadde vedtatt å ta dem i bruk, 86 av disse hadde landsmål i minst én krets.<ref name="Jahr">{{Cite book|last=Jahr|first=Ernst Håkon|title=Østlandsmåla fram!|publisher= Universitetsforlaget|year=1978|isbn=82-00-01672}}</ref>

Dette året ble [[Riksmålsvernet]] stiftet, noe som markerer starten på den private normeringa av [[riksmål]]et. Ellers var [[Aftenposten]] blant de sterkeste motstanderne av offisiell normeringspolitikk og tok i bruk 1907-rettskrivningen først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.

I forbindelse med endringer i [[lærerskoleloven]] i 1929 kom spørsmålet om navnet på målformene opp. Landsmålet byttet navn til ''nynorsk'', mens navnet ''bokmål'' ble videreført fra tidligere lovpraksis, selv om skriftnormen siden 1907 hadde vært kalt ''riksmål''. Forslag om å bruke ''riksmål'' eller ''dansk-norsk'' i stedet for ''bokmål'' falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i [[Lagtinget]]. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelsen på navnespørsmålet.<ref name="Lundeby"/> Etter dette har riksmålsbevegelsen brukt navnet ''riksmål'' om sin private norm i motsetning til den offisielle bokmålsnormen.

I 1938 kom [[Rettskrivningen av 1938|rettskrivingsreformene i bokmål og nynorsk]] som i dag blir husket som de store samnorskreformene. Hovedarkitekten var historikeren, målmannen og [[arbeiderparti]]mannen [[Halvdan Koht]]. Prinsippene reformen bygde på var som i 1917 samordning av skrivemåter i målformene og felles tilnærming til østlandsdialektene. For å rydde opp i den store valgfriheten som 1917-rettskrivningen hadde innført, ble de tillatte formene delt i to: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt å bruke for elever. For bokmålets del var det nytt at mange former uten basis i den «dannede tale» eller ''standard østnorsk'' ble eneformer eller eneste hovedformer. Bl.a. ble ''ramn'', ''vatn'', ''botn'' og ''fram'' eneformer, mens ''mjøl'' og ''mjølk'' ble hovedformer (med ''mel'' og ''melk'' som sideformer). Dette vakte svært sterke reaksjoner i riksmålsbevegelsen. I nynorsken var det også de tradisjonelle formene som ble fjernet eller satt i klammer. I Noregs mållag var man delt i synet på reformen, og det brøt ut intern strid. Det endte med et kompromiss som i praksis aksepterte tilstanden.

Nynorsken hadde siden begynnelsen av 1900-tallet vært på frammarsj i Norge. I forbindelse med at lærebøkene måtte skiftes ut etter 1938, valgte enda flere skolekretser å gå over til nynorsk. I 1943 brukte halvparten av landets skolekretser nynorsk, noe som omfattet en tredjedel av elevene.

Etter [[den andre verdenskrig|krigen]] intensiverte Riksmålsforbundet under ledelse av [[Arnulf Øverland]] kampen mot det de kalte «samnorskrettskrivningen». De organiserte [[foreldreaksjonen mot samnorsk]] i 1951 og stiftet [[Det Norske Akademi for Språk og Litteratur|Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur]] i 1953. Denne motstanden må sies å ha vært en hovedårsak til at myndighetene etter hvert ga opp tilnærminga fra bokmålets side.

I 1952 ble [[Norsk språknemnd]] opprettet med mål om å fremme tilnærming mellom de to skriftmålene på folkemålets grunn. I 1959 kom den nye [[Læreboknormalen av 1959|læreboknormalen]] for begge målformer. For nynorskens del betydde den en ytterligere tilnærming til bokmål. Denne gjelder fremdeles for nynorsk, bare med mindre endringer. For bokmålets del ønsket nemnda å være mer forsiktig på grunn av den sterke motstanden etter 1938, og noen tradisjonelle riksmålsformer kom tilbake. Samtidig ble valgfriheten i læreboknormalen redusert ved at flere riksmålsformer ble gjort til sideformer. Derfor møtte også denne reformen sterk motstand fra riksmålsbevegelsen.

I 1959 ble [[Landslaget for språklig samling]] stiftet, og i 1966 lanserte de det første fullstendige forslaget til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.<ref>{{Cite book|title=Framlegg til samlenormal|series=Språklig samlings småskrifter|publisher=Landslaget for språklig samling|year=1966|url=http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|archivedate=2016-03-14|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2017-04-20|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf|arkivdato=2016-03-14|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-09-29 |arkiv-dato=2016-03-14 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160314010927/http://www.sprakligsamling.no/samlenormalen/framlegg_til_samlenormal.pdf |url-status=yes }}</ref>

I 1972 tok [[Norsk språkråd]] over for Norsk språknemnd. I 1981 ble tilnærmingspolitikken i praksis oppgitt ved at mange tradisjonelle riksmålsformer igjen ble hovedformer i bokmål. Samme år tok [[Det Norske Akademi]] over ordboks- og normeringsarbeidet fra Riksmålsvernet. Tilnærmingspolitikken ble offisielt opphevet av Stortinget i 2002, og i bokmålsrettskrivningen av 2005 ble skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet.