Redigerer Norrøn litteratur (avsnitt)

== Religiøs litteratur ==
[[Fil:Magnussonnenes saga 11 - G. Munthe.jpg|thumb|Hellige Olav viser seg i en drøm, illustrasjon av [[Gerhard Munthe (1849–1929)|Gerhard Munthe]] i ''Magnussønnens saga'': «Natta etter syntes han at han så i søvne en mann stå nær ved ham».]]
Blant den tidligste litteraturen sto kristne tekster. Grunnen er at med kirkens menn kom det latinske alfabetet, og kirkens menn syslet med skriving. Prestene trengte bøker til opplesning i kirkene. Særlig viktig var det, både for kirkens menn og lekmenn, å formidle og forstå undrene med [[Olav den hellige]]. Av den grunn er de eldste sagaene og legendene de om Olav Haraldsson. Allerede kort etter hans død ble det skrevet ned en liten fortelling som kom til England en gang rundt 1050. En gang rundt 1170 ble det samlet en større legendesamling om ham, muligens av [[Øystein Erlendsson|erkebiskop Øystein]] selv, ''[[Passio Olavi|Passio et miracula beati Olavi]]'', og ettersom den var på latin (og siden oversatt til norrønt) ble den spredt over hele det katolske Europa.

Det ble oversatt en rekke tekster fra latin og til morsmålet, både av islendinger og nordmenn. Kong Håkon Magnusson, som selv behersket latin og dessuten var interessert i teologi, fikk satt i gang et stort arbeid med å oversette hele ''Bibelen'' til norrønt språk, med kommentarer: ''[[Stjórn]]''. Det var enestående i europeisk sammenhang da komplette oversettelser av ''Bibelen'' ikke kom for lenge senere. Beklageligvis ble arbeidet avbrutt ved kongens død i 1319 da arbeidet var bare kommet et stykke inn i ''[[Andre mosebok]]''.<ref>Janson, Tore (2009): ''Språk og historie –  en oppdagelsesreise''. Pax Oslo. ISBN 978-82-530-3166-8. ss. 114</ref> På begynnelsen av 1100-tallet ble ''Gregors dialoger'' og ''Gregors homilier'' oversatt og før 1200 kom også en lærebok i kristen tro, ''Elucidarius'' («Opplyseren»). Mest interessant er likevel ''[[Gammelnorsk homiliebok]]'', en samling prekener på norrønt, som antagelig er det eldste norske håndskriftet som er bevart, nedskrevet en gang rundt 1200. Selv om de er basert på utenlandske tekster, blant annet av [[angelsaksere]]n [[Alkuin av Tours]], er de personlig farget og tilpasset norske forhold, særlig den merkelige «[[Stavkirkeprekenen]]».<ref>Beyer, Harald og Edvard: ''Norsk litteraturhistorie''. 4. utg.. Oslo 1978. Side 51</ref>

Produksjonen var stor, særlig av det som er bevart fra Island. Det finnes aposelsagaer og over hundre helgensagaer, saga om [[jomfru Maria]], en saga om kongesønnen Josaphat, ''[[Barlaams ok Josaphats saga]]'', oversatt fra latin, kanskje for [[Håkon Håkonsson Unge|Håkon unge]], som framstår som en mellomting av helgensaga og en [[roman]]. Motivet er østerlandsk hvor det egentlig er [[Buddha]]s liv som er skildret i kristen drakt og med norsk tone og farge.

En særegen og merkelig kristen oppbyggende litteratur var den europeiske [[visjonsdiktning]]en. Kong Håkon Håkonsson lot en fortelling om en irsk ridder ved navn Tundalus, som i [[1149]] hadde en visjon om en himmel og helvete, bli gjendiktet på norsk, ''norræna'', en gang rundt 1250 i form av ''Duggals leiðsla'' («Duggals visjon»). Hovedpersonen ble revet bort og i løpet av noen dager får han oppleve de pinslene som de syndige må gjennomgå. Det er mulig at denne romanen satte merker i det senere norske ''[[Draumkvedet]]''.