Redigerer Norges geografi (avsnitt)

===Berggrunn og fjell===
{{utdypende|Norges berggrunn}}{{se også|Den kaledonske fjellkjede|Den skandinaviske fjellkjede}}
Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. [[Gneis]], [[granitt]] og [[amfibolitt]] er vanligst.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 8.</ref> Etter siste istid har [[Postglasial landhevning|landet hevet seg]] opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 12.</ref> Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på [[kalk]].<ref name="ReferenceC">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 24.</ref> Vann med oppløst CO<sub>2</sub> løser opp fast kalkstein som vaskes bort med vannet og denne prosessen danner [[karst]]-landskap [[grotte]]r og hulrom der berget er rikt på kalk. I Norge finnes kalksteinsgrotter først og fremst i [[Rana]], blant annet [[Grønligrotta|Grønnligrotten]], samt noen mindre forekomster i [[Fræna]]. Grottene i Norge er så unge at det er lite utviklede [[Stalaktitt|stalaktitter]] og [[Stalagmitt|stalagmiter]].{{Sfn|Gjessing|1978|s=139-141}}

Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av [[morene]]r som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Den store endemorenen fra [[Yngre Dryas]], [[Raet]], må nevnes spesielt. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 208.</ref> Opptil 10&nbsp;% av landet er dekket av [[myr]] hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 274.</ref>

Berggrunnen består i hovedtrekk av<ref name="fjellverden">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Norges fjellverden | isbn = 8270101079 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012120738029 | side = 12}}</ref>
* [[Oslofeltet]]: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa
* [[Grunnfjell]]:
**[[Prekambrium]]: Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet, Telemark, Agder, Ryfylkeheiene, Finnmarksvidda
**Senere skjøvet og foldet: Vestlandet, Trøndelagskysten, Lofoten, Vesterålen, øyene i Troms
* Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa, Varangerhalvøya, Vest-Finnmark
* [[Kambrosilur]]: Indre Trøndelag, Nordland, Troms

Den norske fjellkjeden strekker seg fra Ryfylke via Jotunheimen, Rondane, Nordland, Troms og Finnmark. Den er rester av den kaledonske fjellkjeden.<ref name="fjellverden" /> De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av [[Den skandinaviske fjellkjeden]] (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord.<ref>Odland, A. (2015). Effect of latitude and mountain height on the timberline (Betula pubescens ssp. czerpanovii) elevation along the central Scandinavian mountain range. ''Fennia - International Journal of Geography'', 193(2), 260–270. Retrieved from https://fennia.journal.fi/article/view/48291</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Radar Surveys on Scandinavian Glaciers, in Search of Useful Climate Archives|publikasjon=Geografiska Annaler: Series A, Physical Geography|doi=10.1080/04353676.1996.11880460|url=https://doi.org/10.1080/04353676.1996.11880460|dato=1996-08-01|fornavn=Per|etternavn=Holmlund|etternavn2=Näslund|fornavn2=Jens-Ove|etternavn3=Richardson|fornavn3=Cecilia|serie=2-3|bind=78|sider=147–154|issn=0435-3676|besøksdato=2021-05-12}}</ref><ref>Leif Kullman "20th Century Climate Warming and Tree-limit Rise in the Southern Scandes of Sweden," ''AMBIO: A Journal of the Human Environment'' 30(2), 72–80, (1 March 2001). https://doi.org/10.1579/0044-7447-30.2.72</ref> Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med [[Jostedalsbreen]], [[Jotunheimen]] og [[Skarvheimen]]. Området Folgefonna-Hardangervidda-Gausta har topper på over {{formatnum:1500}} meter. Rondane-Dovrefjell har topper over {{formatnum:2000}} meter. [[Reinheimen]], [[Romsdalsalpene]] og Sunndalsfjella har mange topper opp mot {{formatnum:2000}} meter. Mellom Østlandet og Vestlandet er Lesjaskogsvatnet den eneste overgangen under {{formatnum:1000}} meter. I [[Okstindan]] og [[Lyngsalpene]] er det topper på {{formatnum:1500}}–{{formatnum:2000}} meter over havet. Nord for Røros og Sylan er det i Trøndelag bare ubetydelige områder over {{formatnum:1000}} meter, mens i Troms, Nordland og deler av Vest-Finnmark er betydelig områder over {{formatnum:1000}} meters høyde.<ref name="Reusch1927" />

I høyfjellet (over omkring {{formatnum:1200}} meter) har mye frostforvitring mange steder etterlatt [[blokkhav]] eller steinflyer. Dette er forvitringsmateriale som har blitt liggende på opphavsstedet. Forvitring i bratt terreng kan vær til ras eller sig.{{Sfn|Dokken|1999|s=37}}