Redigerer Nansens Fram-ekspedisjon (avsnitt)

=== Til Kapp Flora ===
[[Fil:WinterHutFJL.jpg|thumb|Hytta på Frans Josefs land, dekket av snø, hvor Nansen og Johansen tilbrakte vinteren 1895&ndash;96. En tegning basert på Nansens fotografi.]]
Som base for sitt vinterkvarter fant Nansen og Johansen en strand i en lun vik, med god tilgang til stein og mose som bygningsmaterialer. De gravde et tre fot dypt hull, reiste vegger over det ved å bruke løst fjell og stein, og trakk hvalrosskinn over toppen for å danne et tak. En improvisert pipe ble bygget av snø og hvalrossbein. Dette lyet, som de kalte «hullet», ble ferdig 28. september og skulle være deres hjem de neste åtte månedene.<ref name="Huntford378" /> Situasjonen var ubehagelig, men ikke livstruende; der var god tilgang på [[Bjørnefamilien|bjørner]], [[hvalross]] og sel til å fylle opp et lager av mat. Hovedfienden var kjedsomhet; å få tiden til å gå ble redusert til lesing av Nansens seilealmanakk og navigasjonstabeller i lyset fra spekklampen, og deretter lese dem igjen.<ref name="Fleming259" />

Julen ble feiret med sjokolade og brød fra rasjonene på sleden. På nyttårsaften noterte Johansen at Nansen endelig hadde tatt til seg den mindre formelle formen for tiltale, etter å frem til da ha oppretthold formalitetene («Herr Johansen», «Professor Nansen») gjennom hele reisen.<ref name="Fleming259" /><ref name="Huntford397" /> På nyåret lagde de enkle ytterkledninger &ndash; frakk og bukse &ndash; fra kasserte soveposer for å være klare til å ta opp igjen reisen når være ble varmere. Den 19. mai 1896, etter uker med forberedelser, var de klare. Nansen etterlot et notat i hytta for å informere en mulig finner: «Vi går sørvestover, langs land, for å krysse over til Spitsbergen».<ref name="Huntford403" />

I over to uker fulgte de strandlinjen sørover. Ingenting av det de så syntes å stemme overens med det rudimentære kart over Frans Josefs land, og Nansen spekulerte i om de befant seg i ukjent land mellom Frans Josefs land og Spitsbergen. Den 4. juni endret forholdene seg slik at de kunne sjøsette kajakkene for første gang siden de forlot vinterkvarteret. En uke senere ble imidlertid Nansen tvunget til å stupe ut i det iskalde vannet for å redde kajakkene. De var fremdeles bundet sammen, men hadde drevet bort etter å vært dårlig fortøyd. Han klarte å få tak i håndtaket, og med et siste forsøk å hale seg selv ombord. Til tross for hans frosne tilstand, skjøt og hentet han to [[lomvi]]er mens han padlet katamaranen tilbake.<ref name="Huntford410" />
[[Fil:CapeFloraMeeting.jpg|thumb|left|Møtet mellom Nansen og Jackson [[Northbrookøya|Kapp Flora]], 17. juni 1896 (et oppsatt fotografi tatt timer etter det opprinnelige møtet).]]
Den 13. juni ble de angrepet av hvalrosser og kajakkene ble skadet, noe som førte til at de måtte stanse opp for å reparere dem. Den 17. juni, mens de forberedte seg på dra videre, mente Nansen at han hørte en hund bjeffe og han gikk for å undersøke. Han hørte så stemmer, og noen minutter senere møtte han et menneske.<ref name="Fleming261" /> Personen han møtte var [[Frederick George Jackson|Frederick Jackson]], som organiserte en egen ekspedisjon til Frans Josefs land etter å ha blitt avvist av Nansen. Jackson hadde basert sitt hovedkvarter ved Kapp Flora på [[Northbrookøya]], den sørligste øya i øygruppen.<ref name="Fleming261" /> Jacksons egen historie forteller at hans første reaksjon på dette plutselige møtet var å anta at denne personer var en forlist sjømann, kanskje fra ekspedisjonens forsyningsskip, «Windward», som var ventet å ta kontakt den sommeren. Da han nærmet seg så Jackson «en høy mann, kledd i en myk filthatt, løst kledd, romslige klær og langt loddent hår og skjegg, alt dunstende av sort olje». Etter et øyeblikks pinlig nøling, gjenkjente Jackson hans besøkende: «Du er Nansen, ikke sant?», og fikk svaret «Ja, jeg er Nansen.»<ref name="Jackson165" />

Johansen ble så hentet, og de to ble tatt med til basen på Kapp Flora hvor de stilte opp for fotografer (i et tilfelle for å rekonstruere møtet mellom Jackson og Nansen) før de tok et bad og fikk en hårklipp. Begge mennene var ved tilsynelatende god helse til tross for ildprøven deres; Nansen hadde lagt på seg 9,5&nbsp;kg siden starten av ekspedisjonen, og Johansen 5,9&nbsp;kg.<ref name="Nansen468" /> For å hedre sine redningsmenn ble øya hvor Nansen og Johansen hadde overvintret navngitt «[[Jacksonøya]]».<ref name="Nansen476" /> De neste seks ukene hadde Nansen lite å gjøre annet enn å vente på «Windwards» ankomst. Han var bekymret over at han kanskje måtte tilbringe vinteren ved Kapp Flora, enkelte ganger angrende på at han og Johansen ikke hadde presset på mot Spitsbergen.<ref name="Nansen490" /> Johansen noterte i dagboken sin at Nansen hadde forandret seg fra den nedlatende personligheten fra dagene på «Fram», og var nå dus og høflig, urokkelig på at han aldri ville gjennomføre en slik reise igjen.<ref name="Fleming263" /> 26. juli ankom omsider «Windwards» og den 7. august, med Nansen og Johansen ombord, seilte hun sørover og nådde Vardø 13. august. En gruppe med telegrammer ble sendt for å informere verden om at Nansen var trygt tilbake.<ref name="Huntford433" />{{-}}