Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Øst-Europa – en generell svekkelse ===
[[Fil:Amman Stephen Bathory.jpg|miniatyr|[[Stefan Báthory]] var motstander av Habsburg-dynastiet og ble senere konge av Polen og storfyrste av Litauen.{{Byline| [[Jost Amman]] | type=Malt av}} ]]
Mens Vest-Europa opplevde store religiøse kriger mellom forskjellige kristne, foregikk dette i liten grad i øst. I stedet hadde de andre utfordringer. En av dem var at mens Europa opplevde en boom i universiteter og en høyere utdannet befolkning, foregikk dette ikke i øst. I tillegg var utviklingen i øst slik at det var adelige som ble mektigere på bekostning av kongemakten, og ikke motsatt, som i vest. Handelsstanden vokste ikke frem naturlig, og det ble etablert en form for føydalisme som gjorde at det i liten grad var selveiende bønder.<ref>Side 123-126, Palmer, Colton</ref>

'''''Polen'''''s dynasti, [[Huset Jagello]], hadde ingen arvinger da [[Sigismund II August av Polen|Sigismund II]] kalte inn til [[Lublinunionen]] 1. juli 1569, der det ble enighet om å gjøre om den skjøre personalunionen mellom Polen og Litauen til en union av relativt selvstendige land. Selv om lederen forble konge av Polen og storfyrste av Litauen, ble Polen-Litauen kalt en republikk. Samtlige konger måtte erklære seg enig i en rekke innrømmelser som hindret enevelde og støttet adelens makt. Slik ble adelsdemokratiet sammenliknbart med for eksempel antikkens Athen eller senere et USA dannet av slaveeiere. Kongen, som hadde begrenset makt og kunne minne mer om en daglig leder, var ofte utenlandsk. Det var den franske Henrik (senere Henrik III av Frankrike), den ungarske [[Stefan Báthory]], den svenske [[Sigismund III av Polen|Sigismund Vasa]] og en rekke andre. Samtidig var handelen fortsatt relativt vellykket mot slutten av 1500-tallet, mens på 1620-tallet begynte den å gå ned. Jesuitter fikk mange kalvinister tilbake til kaolisismen, mens ortodokse ruthenere snudde seg mot Roma i 1596. Polen var med andre ord samlet formelt, men splittet reelt.<ref>Side 296-301, Norman Davies: ''Heart of Europe - A Short History of Poland'', Clarendon Press, Oxford, 1984</ref>

'''''Ungarn''''' var ingen stormakt, men før 1526 kunne de ha passert som en mellomstor makt. Fra da av begynte de ungarske områder stadig mer å falle bak Vest-Europa. Flere årsaker er blitt pekt på; det at de ble styrt fra det polske Jagiello-dynastiet, underkuelse av bøndene, avstanden til Atlanterhavet og ottomansk erobring er alle regnet blant grunnene til dette.<ref>Side 137, Kontler</ref> I kampen mellom Habsburgerne, representert av Ferdinand I (frem til 1564) og [[Maximilian II av Det tysk-romerske rike|Maximilian II]] (til 1576) og [[Rudolf II av Det tysk-romerske rike|Rudolf II]](til 1612) og Zápolya/ Szapolyai-dynastiet med Janos (til 1540), Janos Sigismund (til 1576) og [[Stefan Báthory]] (til 1586). Adelsmenn byttet side titt og ofte avhengig av hvem de fikk best fordeler av. Samtidig var ungarerne i Det osmanske rike langt mer skeptiske til sine nye overherrer. Osmanerne begrenset markant kontakten med ungarerne til det nødvendigste, og ungarere som ville tjenestegjøre i en hær, valgte stort sett en av de to ungarske kongedømmene til respektive Ferdinand eller Janos, eller, etter 1540, hans sønn Janos Sigismund. Transilvania et eget land, mens habsburgernes Ungarn fungerte mer eller mindre som en bufferstat mellom Habsburg-Østerrike og Det osmanske rike.<ref>Side 140-47, Kontler</ref> Mot slutten av århundre skjedde to mostridene bevegelser. På den ene siden lyktes protestatntismen og handelen i å gi Ungarn kontakt med Vest-Europa igjen. På den andre opplevde Ungarn en rekke harde slag og epidemier. Likevel var Ungarn i stand til å beseire osmanerne enkelte steder, og da det viste seg at Ungarn var på offensiven, ble flere kristne nasjoner med, og Frankrike erklærte seg vennligsinnet nøytral. I en rekke slag fra 1594 til 1606 lyktes det Kongeriket Ungarn å bli fri fra osmansk overhøyhet - helt til freden i Zsitvatorok mellom Habsburg og Det osmanske rike ga osmanerne tilbake kontrollen over Ungarn og Romania. Dette var starten på Ungarns nedgang.<ref>159-167, Kontler</ref>

'''''Det osmanske rike''''' hadde kommet langt med [[Suleiman I den store]], men allerede etter ham var hans sønn [[Selim II]] av et mindre kaliber. Han var mer interessert i å drikke og å nyte livet enn å være en god leder, og han var opphengt i hoffinntriger.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Selim-II Selim II] - Encyclopedia Britannica</ref> Selim II var ikke enestående; faktisk var det en rekke sultatner som var inkompetente og/eller korrupte. Samtidig fikk Det osmanske rike en rekke militære utfordringer, fra slaget ved Lepanto til at de ble drevet ut av Ungarn. Riktignok kom de tilbake med jevne mellomrom, men stabiliteten var aldri der. Et tredje problem ar at det var økonomisk vanskelig for Det osmanske rike å finansiere en hær med stadig flere tap, og med en økonomi der utgiftene overgikk inntektene. Det var imidlertid ikke bare ungarerne. I øst ble de ydmykte av perserne fra 1602 til 1617. Resten av århundret var en nedgang som endte med et ydmykende nederlag i 1699, om enn de innimellom hadde flere seire, som i 1683, da de beleiret Wien. Likevel ble det klart at landet ble stadig mer defensivt og vanstyrt.<ref>Side 77-84, Lee</ref>

==== Unntaket Russland ====
[[Fil:1884 Rostvorovsky Jermaks Boten vor Ivan dem Schrecklichen anagoria anagoria.JPG|miniatyr|[[Ivan IV av Russland|Ivan den grusomme]] tar her imot budbringere. Ivan IV varierte stort mellom modernisering og brutalitet. {{Byline|[[Stanisław Jakub Rostworowski]]| type=Malt av}} ]]
Unntaket fra denne svekkelsen var [[Storfyrstedømmet Moskva]]. Det hadde foregått en utvikling helt fra [[Ivan III av Russland|Ivan III]]. Moskva hadde et slags hegemoni over andre republikker, men det var fortsatt stor selvstendighet. Ivan lyktes å gjennomføre flere angrep mot [[Kazan-khanatet]], som tidligere hadde angrepet dem. Dette sikret ham ryggdekning. [[Republikken Novgorod]] ble del av Moskva som følge av at den ortodokse befolkningen så ut til å bli del av det katolske Polen, og Ivan rett og slett reagerte først. Moskva ble stadig større på bekostning av fiender og de som samarbeidet med polakker og Den tyske orden. Innen han ga seg, hadde Ivan samlet det blivende Russland helt fra Karelen til Uralfjellene. Imidlertid ble Litauen og Polen - og Ungarn og Böhmen en periode - ingen øyeblikkelige venner av Ivan og Moskva. Imidlertid lyktes Russland å presse Litauen etter at [[Kasimir]] av Polen-Litauen døde og ettersom Polen ikke hadde primogenitur, ble Polen og Litauen delt. Etter en krig mellom Moskva og Litauen bestemte Litauen seg for å tilby fred. Da omtalte Ivan seg som kongen over aller russere, og Russland var et land.<ref>Side 596-603, J.L.I. Fennel: «Russia, 1462-1584» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Da Ivan døde i 1505, tok sønnen [[Vasilij III av Russland|Vasilij III]] over. Han styrte autokratisk og intolerant, lik sin far, men hadde beskjedne ambisjoner om å utvide riket. I stedet konsoliderte han det. Han lyktes imidlertid å ta [[Smolensk]] fra Litauen. Hans brutale, men effektive styre varte til 1533, da han døde. Det nærmest uunngåelige, intern krangler, feider og plott, fulgte i 13 år. Først i 1547 fikk man en stabil leder i [[Ivan IV av Russland|Ivan IV]], ofte kalt «den grusomme». Sammen med dyktige rådgivere lyktes Ivan å sentralisere makten og effektivisere administrasjonen, gjerne på bekostning av en lokal guvernør. Flere av disse misbrukte makten grovt. Samtidig tålte Ivan i liten grad nytenkere. En rekke tidligere rådgivere ble sendt til fjerne områder, andre ble myrdet og enkelte hoppet av. Ivan innførte et system der store områder ble styrt «unntatt» administrasjonen, på russisk [[Opritsjnina]]. Systemet ble vanskjøttet og skapte store økonomiske vansker. Ivan IV fikk mange fiender som jobbet mot hans brutale regime, og flere av disse ble oppdaget av Opritsjnina-administrasjonen, som delvis fungerte som et slags hemmelig politi. Nøyaktig hva som var målet er usikkert, men det kan se ut til at Ivan IV ønsket å bruke opritsjnina til å redusere adelens (bojarenes) makt og erstatte den med lojale mnn han stolte på. Han oppdaget fort at den militære kunnskapen bojarene satt med vanskelig kunne erstattes da tartarene plyndret Moskva. Ivarn satte igang en slags reversering av prosjektet. Utenrikspolitisk skulle han også bekjempe tartarene i sørvest. Forsøket ble i hovedsak mislykket, og med et samlet og styrket Polen-Litauen i vest, valgte Ivan i stedet å fokusere på å øke Russland østover. De baltiske stater ble likevel angrepet av Ivan IV, med det resultat at Danmark, Sverige og Polen-Litauen samarbeidet om å få kontroll over de baltiske områdene.<ref>Side 613-23, Fennel</ref>