Redigerer Menneskerettigheter (avsnitt)

=== I dag ===
Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge. 

Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som §&nbsp;96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, §&nbsp;97 om tilbakevirkende lover og §&nbsp;105 om erstatning ved [[ekspropriasjon]]. I tillegg ble Grunnloven [[1994]] tilføyd §&nbsp;110c som bestemmer at

: ''Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.''
: ''Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.''

Norge har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner og inkorporert fire av dem i norsk lov:

* [[Den europeiske menneskerettskonvensjonen]]
* [[FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter]]
* [[FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter]]
* [[FNs konvensjon om barnets rettigheter]]

Dersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. [[FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner]] og [[FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering]] er også inkorporert i norsk lov ([[2005]]), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot [[Jesuittordenen|jesuitters]] adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.{{tr}}

Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken <!-- hva? -->og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken<!-- Hva? -->. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ.