Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Opprør mot Konstantin ===
I [[310]] gjorde en øyensynlig desperat Maximianus opprør mot Konstantin mens keiseren drev krig mot frankerne. Maximianus hadde blitt sendt sørover til [[Arles]] med en del av Konstantins hær for å forsvare seg mot angrep fra Maxentius i sørlige Gallia. I Arles annonserte Maximianus at Konstantin var død og han tok igjen på seg purpurkappen. Selv Maximianus forsøkte å bestikke alle til å støtte ham, forble Konstantins hær lojal og Maximianus ble tvunget til å forlate byen. Konstantin fikk snart høre om forræderiet, oppga krigen mot frankerne og forflyttet seg raskt mot sørlige Gallia hvor han konfronterte den flyktende Maximianus ved Massilia ([[Marseille]]). Byen var bedre i stand til å stå imot en lang beleiring enn Arles, men det gjorde ingen forskjell da borgerne var lojale og åpnet portene for Konstantin. Maximianus ble grepet, anklaget og fikk fjernet sine titler for tredje og siste gang. Konstantin anbefalte sin svigerfar å begå selvmord, og i juli hengte Maximianus seg.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 34–35; Elliott (1996): ''The Christianity of Constantine the Great'', s. 43; Lenski (2006): «The Reign of Constantine», s. 65–66; Odahl (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', s. 93; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 17; Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 352.</ref>

Til tross for tidligere brudd i forholdene, etter Maximianus' selvmord presenterte Maxentius seg som sin fars hengivne sønn.<ref>Elliott (1996): ''The Christianity of Constantine the Great'', s. 43; Lenski (2006): «The Reign of Constantine», s. 68</ref> Han utstedte mynter som bar hans fars guddommeliggjorte bilde og proklamerte at han aktet å hevne sin fars død.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 34; Elliott (1996): ''The Christianity of Constantine the Great'', s. 45; Lenski (2006): «The Reign of Constantine», s. 68.</ref>

Konstantin presenterte innledningsvis selvmordet som en beklagelig familietragedie. Ved 311 spredte han imidlertid en helt annen versjon. Etter at Konstantin hadde tilgitt ham, plan la Maximianus å myrde ham mens han sov. Fausta fikk vite om sammensvergelsen og advarte Konstantin som la en [[evnukk]] i sengen i sitt sted. Maximianus ble grepet da han drepte evnukken og ble tilbudt selvmord, noe han aksepterte.<ref>Lactantius, ''DMP'' 30.1; Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 40–41, 305.</ref> I tillegg til denne propagandaen instituerte Konstantin en ''[[damnatio memoriae]]'' (total fordømmelse) på Maximianus hvor alle bilder fjernet og alle inskripsjoner strøket ut.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 41; Lenski (2006): «The Reign of Constantine», s. 68.</ref>

Konstantin beseiret Maxentius i [[slaget ved Ponte Milvio]] den 28. oktober 212. Maxentius døde og Italia kom inn under Konnstantins styre.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 42–44.</ref> [[Eutropia]] sverget ed på at Maxentius ikke var Maximianus' sønn og Maximianus' minne ble rehabilitert. Hans ''[[apoteose]]'' (opphøyelse til gud) under Maxentius ble erklært ugyldig, og han ble opphøyd på nytt som gud, antaglig i 317. Han begynte å opptre på Konstantins mynter som ''divus'', guddommelig, ved 318, sammen med den guddommeliggjorte Konstantius og [[Claudius II|Claudius Gothicus]].<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 47; Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 35.</ref> De tre ble hyllet som Konstantins forfedre. De ble kalt for «de beste av keisere».<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 47.</ref> Via sin døtre Fausta og Flavia ble Maximianus bestefar eller oldefar til hver eneste herskende keiser fra 337 til 363.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 265–266.</ref>