Redigerer Maltas historie (avsnitt)

== Britisk styre av Malta ==
[[Fil:GrandHarbourValletta1801.jpg|thumb|300px|Valletta og dens havner på begge sider av halvøya, 1801. Den sekskantete festningen i forgrunnen er Fort St. Elmo.]]

I [[1800]] ble Malta frivillig en del av [[Det britiske imperiet]], men britene var mindre interessert i de maltesiske øyene straks franskmennene var blitt kastet ut. [[Fredstraktaten i Amiens]] i [[1802]] avsluttet fiendskapet mellom Frankrike og Storbritannia, og i avtalen inngikk at Malta skulle leveres tilbake til (den reformerte) malteserordenen under beskyttelse av [[De to sicilier|Kongedømmet de Begge Sicilier]] og Maltas nøytralitet skulle garanteres av de store maktene. Flertallet av malteserne var dog imot avtalen, men freden ble kortvarig og [[napoleonskrigene]] brøt ut på nytt i [[1803]]. Britene forsto raskt at Malta var avgjørende for den britiske flåten i Middelhavet. De byggverk som malteserordenen hadde reist i Vallettas havn gjorde den til en av de mest befestede havner i Europa. 

[[Fil:Valletta-harbour-warships.jpg|thumb|left|Krigsskip, skipsverft og store festningsverk er Vallettas gamle sjel.{{byline|Myriam Thyes}}]]

Britene bygget et [[verft|skipsverft]], lagerhus og et [[hospital]] på Malta. Selv om malteserordenen krevde Malta tilbake, beholdt britene sitt grep om øyene og [[Paris-traktaten av 1814]] fastslo britisk overherredømme over øyene. En britisk guvernør ble installert på Malta, men Malta beholdt sine rettighetskrav og religionsfrihet ble akseptert. 

Øyenes nærhet til [[Sicilia]] og det at Malta lenge hadde vært et [[len]] under Sicilia, hadde gjort [[italiensk]] til et dominerende språk ved siden av [[maltesisk]]. Italiensk ble benyttet for kultur og undervisning, og var både adelens og den politiske administrasjonens språk. Med britisk innflytelse kom [[engelsk språk]] inn i dagliglivet og administrasjonen, og engelsk fortrengte etterhvert italiensk. I [[1934]] var det kun 15 prosent av befolkningen som snakket italiensk.<ref>Luke, Sir Harry (1949): ''Malta – An Account and an Appreciation''. Great Britain: Harrap. Side 113.</ref>

Maltas strategiske posisjon sentralt i Middelhavet, spesielt etter at [[Suezkanalen]] ble gravd ut i årene [[1859]] og [[1869]], gjorde Malta til en betydelig marinebase for både seil- og dampskip. Under [[Krimkrigen]], [[1853]]–[[1856]], viste Malta igjen sin militær-strategiske betydning.<ref name="british"> [http://www.maltavoyager.com/history_british.html The British]</ref>

Etter åpningen av Suezkanalen ble Malta også en viktig stasjon for påfyll av [[kull]]. Skipsverftet ble utvidet og ga arbeid for en betydelig del av befolkningen. Mye av handelen i Middelhavet gikk innom Malta. Jordbruket økte og bidro til at øyene var nær selvforsynte, og [[potet]]er ble et nytt eksportprodukt. Kun tilgang på [[vann]] var et gjentatt og uløst problem.

Etter et århundre med fred plasserte [[den første verdenskrig]] Malta igjen i frontlinjen av en krig. Malta forsynte de allierte med havn og skipsverft, men vel så viktig var øyas innsats for syke og sårede soldater. Dette ga Malta tilnavnet «Middelhavets sykepleier». Ved begynnelsen av [[1915]], da Det osmanske riket gikk inn i krigen på [[Sentralmaktene]]s side, ble mange private og offentlige bygninger på Malta omgjort til sykehus, og på midten av 1916 var det hele vokst til 27 hospitaler holdt i gang med rundt 300 leger og 1000 sykepleiere. Hvor det var rom og seng, ble en pasient stuet inn. Selv skoleelever ble satt til å rulle bandasjer, og [[speiderbevegelsen]] løp ærender.<ref>[http://www.sahha.gov.mt/showdoc.aspx?id=37&filesource=4&file=4_britishperiod.pdf ''History of Nursing in Malta'' [4] The British Period – World War I&II]{{Død lenke}}</ref>

Da freden kom ble imidlertid mange arbeidere i skipsverftene og andre steder overflødige, slik at arbeidsledigheten steg voldsomt. I [[1919]] ble arbeidet med en ny forfatning satt i gang, men da opphisselsen spredte seg i en forsamling, ble politiet tilkalt og i tumultene ble det skutt inn i mengden og tre maltesere ble drept. I [[1921]] ble den nye forfatningen vedtatt. Den ga endelig malteserne selvstyre over indre forhold. Den britiske regjeringen beholdt kontrollen over utenrikspolitikken, forsvaret og immigrasjon.<ref name=" british "/>.