Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== Antikkens greske litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Den greske antikkens litteratur]]''

[[File:Beginning Iliad.svg|thumb|350px|De fire første strofene av ''Iliaden'':<br />Syng gudinne, om vreden som Peleiden Akillevs<br />svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.<br />Mangen en heltesjel sendte den ned til Hades og gjorde<br />kroppen til føde for hunder og flokker av rovgriske fugler.]]
[[Antikkens Hellas|Antikkens greske samfunn]] la betydelig vekt på litteratur, og ettertiden har ofte vurdert at den vestlige litterære tradisjon begynte med de episke diktverkene ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'' da begge er blant de eldste tekstene i vestlige litteratur. Begge er tradisjonelt tilskrevet dikteren [[Homer]], men er antagelig da de ble skrevet ned på 700-tallet f.Kr. sluttproduktet av en lang muntlig tradisjon tilbake til gresk bronsealder.<ref>Vidal-Naquet, Pierre (2000): Le monde d'Homère, Perrin, s. 19</ref><ref>Nyere lingvistisk modellering basert på språklig evolusjon indikerer at de ble skrevet rundt 760–710 f.Kr., jf. Altschuler, Eric Lewin et al (2013): [http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/bies.201200165/full «Linguistic evidence supports date for Homeric epics»], Altschuler, BioEssays, Wiley Online Library.</ref> De har forblitt betydningsfulle tekster i den litterære kanon grunnet deres dyktige og levende beskrivelser av krig og fred, ære og vanære, kjærlighet og hat. Mens Homer er anonym, synes [[Hesiod]] ha eksistert. Han var en dikter og bonde fra [[Boiotia]] på 700-tallet f.Kr. (omtrent samtidig som da Homer ble nedskrevet), og er kjent fra to verker, ''[[Arbeid og dager]]'' og ''[[Theogonien]]'', som er blant de viktigste kildene til henholdsvis [[antikkens Hellas|det gamle greske samfunnet]] og [[gresk mytologi]]. Han er den første kjente europeiske poeten hvor forfatteren selv var et emne for diktningen, et enkeltindivid med en særskilt rolle å spille.<ref>Barron, J.P. & Easterling, P.E. (1985): «Hesiod» i: Easterling, P. & Knox, B., red.: ''The Cambridge History of Classical Literature: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 92</ref>

Noe senere fant også de første individuelle poeter ytterligere spillerom, blant de mest kjente var den kvinnelige lyrikeren [[Sapfo]] (ca. 620 – 550 f.Kr.)<ref>[http://www.poetryfoundation.org/bio/sappho «Sappho 620 BCE–550 BCE»], Poetry Fundation</ref> fra den greske øya [[Lesbos]] som på mange måter definerte [[Lyrikk|lyrisk poesi]] som sjanger.<ref>[http://www.usu.edu/markdamen/1320AncLit/chapters/05lyric.htm Chapter 5: «Greek Lyric Poetry»], Ancient Literature and Language</ref> Hun var nær samtidig med to andre poeter fra Lesbos: [[Alkaios]] og [[Pittakos fra Mytilene|Pittakos]]. Begrepet [[lyrikk]] er han sin opprinnelse i at poesien var ment til å bli framført til musikk, spilt ved en [[lyre]].

[[Fil:Archeologico firenze, bronzi della Meloria, eschilo.JPG|thumb|left|upright|Bronsebyste av Aiskhylos, Firenze]]
I [[Athen]] endret en dramatiker ved navn [[Aiskhylos]] (ca. 525 – 455 f.Kr.) vestlig litteratur for alltid da han innførte dialoger og karakterer som gjensidig hadde samhandling med hverandre. I dette oppfant han i all vesentlighet «drama» og hva som vi i dag kaller skuespill. Hans trilogi av tre tragedier som fungerte som en helhetlig fortelling, ''[[Orestien|Oresteia]]'', er hans fremste prestasjon. Han er beskrevet som «tragediens far»:<ref>Freeman, Charles (1999): ''The Greek Achievement: The Foundation of the Western World''. New York: Viking Press. ISBN 0-670-88515-0, s. 243</ref> vår kunnskap om sjangeren begynner med hans verker.<ref>[[Richmond Lattimore|Lattimore, Richmond]]: ''Aeschylus'' '''I''': Oresteia, 4</ref> Andre som videreutviklet dramaet og tragedien var [[Sofokles]] (ca 497 – 405 f.Kr.) og [[Evripides]] (ca. 480 – 406 f.Kr.). Førstnevnte er kreditert for å ha utviklet [[ironi]]en som en litterær teknikk, mest kjent i hans drama ''[[Kong Oidipus]]''. Euripedes benyttet vekselvis sine teaterstykker til å utfordre samfunnets normer og drive sosial kritikk, noe som har vært et kjennetegn på mye av vestlig litteratur de neste 2300 år, og hans verker som [[Medeia (skuespill)|''Medeia'']], ''[[Bakkantinnene]]'' og ''Trojanerinner'' er fortsatt bemerkelsesverdige for deres evne og kraft til å utfordre vår oppfatning av hva som passer seg, av kjønnsroller og om krig. En fjerde dramatiker, [[Aristofanes]] (ca. 450 – 385 f.Kr.), skrev komedier, men med tilsvarende skarpe klo. Han definerte og formet ideen om hva en komedie på samme vis som Aiskhylos definerte tragedien som kunstform. Blant Aristofanes’ mest kjente skuespill er ''[[Lysistrata]]'' («oppløsningen av hæren»), om en kvinnes usedvanlige misjon for å få en slutt på [[Peloponneskrigen]], og ''Froskene'', som forteller om guden [[Dionysos]], som fortviler over kvaliteten og tilstanden til Athens tragedieforfattere, og reiser til dødsriket [[Hades]] for å frakte Euripides tilbake fra de døde. Euripides hadde dødd året før.

[[Filosofi]] ble en del av litteraturen med dialogene til [[Platon]] hvor han redigerte og antagelig diktet om [[Sokrates]]’ [[Didaktikk|didaktiske]] utspørring. En del av dialogene har ingen forteller, men en ren dramatisk form. Platons tekster har hatt varierende popularitet i århundrenes løp, men han har aldri vært uten lesere siden de ble skrevet.<ref>Cooper, John M.; Hutchinson, D. S., red. (1997): ''Plato: Complete Works''. Hackett Publishing, s. vii.</ref> Platons elev, [[Aristoteles]], skrev dusinvis av verker om mange [[vitenskap]]elige fag, men hans største bidrag til litteraturen var hans ''[[Poetikken]]'' som la ut hans forståelse av drama og dermed etablerte de første kriterier for litteraturkritikk og litteraturforståelse. Blant de prinsipper som Aristoteles fant var ''[[mimesis]]'' (etterligning), ''[[katarsis]]'' (lutring), og [[sjangre]]definisjoner.

Den [[Kristendom|kristne]] [[Bibelen]], det vil si [[Det nye testamente]], er en uvanlig samling av tekster, men en av dem, [[Johannes' åpenbaring]], også kalt for ''Apokalypsen'' (= «avsløring», «åpenbaring»), er den siste boken. Selv om den ikke er den første av sin type, har den i all vesentlighet definert [[apokalypse]]n som litterær sjangre. Den er preget av profetiske og symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende. ''Åpenbaringen'' ble opprinnelig skrevet på gresk, men sterkt preget av forfatterens [[Jødedom|jødiske]] bakgrunn i Israel.