Redigerer Leonid Bresjnev (avsnitt)

=== Utenrikspolitikk ===
==== Avspenningspolitikken ====
[[Fil:Brezhnev and Nixon - Flickr - The Central Intelligence Agency.jpg|thumb|Bresjnev og Richard Nixon i 1973. {{Byline|Central Intelligence Agency}}]]
[[Fil:Ford - Brezhnev 1974 - 2.jpg|thumb|Bresjnev møter Gerald Ford idet han ankommer [[Vladivostok]] for å forhandle om [[SALT II]]-avtalen i 1974. {{Byline|David Hume Kennerly/Det hvite hus}}]]

Avspenningspolitikken var Bresjnevs eneste utenrikspolitiske nyvinning av varig betydning. Det er mulig å se på avspenningen som en fortsettelse av Khrusjtsjovs «fredelige sameksistens». Til tross for spenningsøkninger under Khrusjtsjov begynte stormaktene å kommunisere gjennom [[Den delvise prøvestansavtalen]], handelssamkvem og installasjonen av den røde telefonlinjen mellom Kreml og [[Det hvite hus]] i 1963.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Nye, Joseph|år=2003|tittel=Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History|utgave=4|side=143–144|språk=engelsk|forlag=Longman|utgivelsessted=New York|isbn=0-321-08987-1}}</ref><ref name="Hoffmann">{{Kilde artikkel|forfatter=Hoffmann, Erik P.|utgivelsesår=1987|tittel=Soviet Foreign Policy Aims and Accomplishments from Lenin to Brezhnev|publikasjon=Proceedings of the Academy of Political Science|nummer=4|side=10–31|språk=engelsk}}</ref> Bresjnevs politikk skilte seg fra Khrusjtsjovs på to måter. For det første var den mer sammenhengende og vidtfavnende i sine mål, og inkluderte avtaler om våpenkontroll, forebygging av diplomatiske kriser, handel, europeisk sikkerhetspolitikk og [[menneskerettigheter]]. For det andre ønsket Bresjnev å skape likevekt i det militære styrkeforholdet mellom USA og Sovjetunionen.<ref name="Hoffmann" /><ref name="Nye 129-130">{{Kilde bok|forfatter=Nye, Joseph|år=2003|tittel=Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History|utgave=4|side=129–130|språk=engelsk|forlag=Longman|utgivelsessted=New York|isbn=0-321-08987-1}}</ref> Mellom 1965 og 1970 økte de sovjetiske forsvarsutgiftene med 40 %, og utgiftene steg hvert år i årene som fulgte. Ved Bresjnevs død i 1982 gjorde forsvaret beslag på 15 % av BNP.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Bacon, Edwin og Sandle, Mark|år=2002|tittel=Brezhnev Reconsidered|forlag=Palgrave Macmillan|isbn=978-0-3337-9463-0|side=90|språk=engelsk}}</ref>

Khrusjtsjov ønsket å stanse støtten til kommunistiske [[Front National de Liberté (Vietnam)|Viet Cong]], som kjempet imot amerikanerne i [[Vietnamkrigen]]. Bresjnev sørget for at støtten ble videreført. Han var interessert i [[Lyndon B. Johnson]]s forslag om våpenhvile i Vietnam, men [[Nord-Vietnam]] ønsket ikke en diplomatisk løsning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Loth, Wilfried|år=2002|tittel=Overcoming the Cold War. A History of Détente, 1950–1991|forlag=Palgrave Macmillan|side=85–86|isbn=978-0-333-97111-6|språk=engelsk}}</ref> [[Nixons besøk i Kina i 1972]] gjorde at Bresjnev ble mer ettergivende for å unngå en amerikansk-kinesisk allianse.<ref name="Hoffmann" /> Tidlig i 1970-årene var forhandlingsviljen større enn før, idet USA og Sovjetunionen ble oppfattet som mer jevnbyrdige. [[Richard Nixon]] og Bresjnev undertegnet i 1972 [[ABM-avtalen]], som forbød landene å utvikle antirakettsystemer for å beskytte seg mot atomvåpen. Ingen skulle bli fristet til å angripe motparten uten å frykte motangrep.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Foner, Eric|år=2012|tittel=Give Me Liberty! An American History|forlag=W. W. Norton & Company|utgave=3|side=815|isbn=978-0-393-93551-6|språk=engelsk}}</ref> [[SALT I]]-avtalen i 1972 etablerte en gjensidig forpliktelse til reduksjon av [[strategiske atomvåpen]]. De diskuterte også situasjonen i Vietnam, men lyktes ikke i å finne en løsning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Anderson, David L. og Ernst, John|år=2007|tittel=The War That Never Ends. New Perspectives on the Vietnam War|forlag=University Press of Kentucky|side=50–51|språk=engelsk|isbn=978-0-8131-2473-5}}</ref>

==== Imperiets overanstrengelse ====
Historikere strides om hvorvidt Bresjnev var «genuint interessert i avspenning som en kombinasjon av samarbeid og konfrontasjon,» eller utnyttet den for å ekspandere og styrke Sovjetunionens posisjon.<ref name="Zubok">{{Kilde artikkel|forfatter=Zubok, Vladislav|utgivelsesår=2008|tittel=The Soviet Union and détente of the 1970s|publikasjon=Cold War History|nummer=4|side=427–447|språk=engelsk}}</ref> Fra midten av 1970-årene ble forholdet mellom Sovjetunionen og USA mer anspent. Dette markerer også høyden av Sovjetunionens politiske og strategiske makt overfor USA.<ref name="Gaddis">{{Kilde bok|forfatter=Gaddis, John Lewis|år=2005|tittel=The Cold War. A New History|forlag=Penguin Press|side=178|isbn=978-1-5942-0062-5|språk=engelsk}}</ref> Forholdet mellom stormaktene mot slutten av Bresjnevs lederperiode hadde derimot andre trekk enn fiendtligheten i 1950-årene.<ref name="Nye 129-130" /> En serie hendelser og beslutninger skulle bidra til å utvide Sovjetunionens diplomatiske og politiske innflytelse i [[Afrika]] og [[Midtøsten]].<ref name="Hoffmann" /><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Hyland, William G.|utgivelsesår=1979|tittel=Brezhnev and Beyond|publikasjon=Foreign Affairs|nummer=1|side=51–66|språk=engelsk}}</ref>

I 1973 ble [[Jom kippur-krigen|Israel angrepet av Egypt og Syria]]. Da USA forsynte Israel med våpen, svarte sovjeterne med å forsyne Egypt og Syria med våpen. På den ene siden var sovjeterne redde for at situasjonen skulle eskalere, men hadde samtidig et behov for å støtte sine lokale allierte for å beholde sin egen innflytelse. Kreml antydet en intervensjon.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Dawisha, Karen|tittel=Soviet Decision-Making in the Middle East: The 1973 October War and the 1980 Gulf War|publikasjon=International Affairs|nummer=1|side=43–59|språk=engelsk|dato=1980–1981}}</ref> Krigen utløste [[oljekrisen]], idet [[OPEC]]-landene boikottet leveranser til Israels allierte. OPEC-landene ønsket en mindre proisraelsk politikk i Vesten for å øke sine egne oljeleveranser på sikt.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Licklider, Roy|utgivelsesår=1988|tittel=The Power of Oil: The Arab Oil Weapon and the Netherlands, the United Kingdom, Canada, Japan, and the United States|publikasjon=International Studies Quarterly|nummer=2|side=205–226|språk=engelsk}}</ref> Sovjetunionen utnyttet den dårlige forsyningssikkerheten fra OPEC til å bli verdens største oljeprodusent i 1980.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Doder, Dusko|tittel=Soviet Production of Gas, Oil Set Records Over 6 Months|publikasjon=Washington Post|dato=14. august 1980|side=A24|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Yergin, Daniel|år=1991|tittel=The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power|utgivelsessted=New York|forlag=Simon & Schuster|side=619–625|språk=engelsk}}</ref>

Kretsen rundt Bresjnev overvurderte Sovjetunionens militære styrke og diplomatiske handlingsrom. Derfor økte de bistanden til opprørsbevegelser i [[Angola]], [[Etiopia]], [[Mosambik]], Afghanistan og [[Sør-Jemen]].<ref name="Hoffmann" /><ref name="Zubok" /> De ressurskrevende forsøkene på å øke innflytelsen i Afrika og Midtøsten har ofte vært ansett som tidlige tegn på «[[imperiets overanstrengelse]]».<ref name="Zubok" /><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Lundestad, Geir|utgivelsesår=2000|tittel='Imperial Overstretch', Mikhail Gorbachev, and the End of the Cold War|publikasjon=Cold War History|nummer=1|side=1–20|språk=engelsk}}</ref> [[Paris Peace Accords|Fredsavtalen i Paris]] i 1973 avsluttet formelt Vietnamkrigen, hvorpå kommunister grep makten i [[Kambodsja]], [[Laos]] og Vietnam.<ref name="McCauley 75-77">{{Kilde bok|forfatter=McCauley, Martin|år=1997|tittel=Who's who in Russia since 1900|forlag=Routledge|isbn=0-415-13898-1|side=75–77|språk=engelsk}}</ref> [[Watergate-skandalen]] svekket USAs prestisje internasjonalt. [[Helsingfors-erklæringen]] i 1975 var et fremskritt for avspenningspolitikken og senere nedrustning, men legitimerte også de sovjetiske territorialkravene i Øst-Europa etter den andre verdenskrig.<ref name="Hiden 209">{{Kilde bok|forfatter=Hiden, John; Made, Vahur og Smith, David J.|år=2008|tittel=The Baltic Question during the Cold War|forlag=Routledge|isbn=978-0-4155-6934-7|side=209|språk=engelsk}}</ref>

Etter at [[Gerald Ford]] tapte mot [[Jimmy Carter]] i [[presidentvalget i USA 1976|presidentvalget i 1976]], skjerpet USA sin retorikk overfor Sovjetunionen og [[den andre verden|den kommunistiske verden]]. Carter forsøkte dog å stanse den amerikanske støtten til noen undertrykkende antikommunistiske regimer.<ref name="McCauley 75-77" /> Carter videreførte normaliseringen av forholdet mellom USA og Kina. Bresjnevs svekkede helse i slutten av 1970-årene, da statsstyret periodevis ble overlatt til andre, har vært blant forklaringene på Sovjetunionens lite fleksible holdning.<ref name="Zubok" />

==== Forholdet til Kina ====
{{Utdypende artikkel|Det kinesisk-sovjetiske bruddet}}

Ideologiske tolkninger og rift om det politiske lederskapet i den kommunistiske verden hadde skapt et brudd mellom Sovjetunionen og Kina tidlig i 1960-årene. Samtidig som Bresjnev konsoliderte sin maktbase noen år senere, slet Kina med virkningene av [[kulturrevolusjonen]]. Kretsen rundt Bresjnev, som hadde et ønske om stabilitet, forstod ikke hvorfor [[Mao Zedong]] initierte en så «selvødeleggende» prosess.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kornberg, Judith og Faust, John|år=2005|tittel=China in World Politics. Policies, Processes, Prospects|utgave=2|utgiver=University of British Columbia Press|isbn=978-1-5882-6248-6|side=103|språk=engelsk}}</ref> Prahavåren i 1968 avstedkom Bresjnev-doktrinen, som ikke bare økte spenningen overfor [[Østblokken]], men også kommunistiske regimer i Asia. I 1969 nådde forholdet et bunnpunkt som fikk sovjeterne til å konkludere med at «det ikke fantes noe ledende senter for den internasjonale kommunistiske bevegelsen.»<ref name="Kornberg 104">{{Kilde bok|forfatter=Kornberg, Judith og Faust, John|år=2005|tittel=China in World Politics. Policies, Processes, Prospects|utgave=2|utgiver=University of British Columbia Press|isbn=978-1-5882-6248-6|side=104|språk=engelsk}}</ref>

Bruddet mellom landene førte til en økning av den militære tilstedeværelsen på begge sidene av grensen i [[Det fjerne østen]]. Senere i 1969 utløste kinesiske tropper [[den kinesisk-sovjetiske grensekonflikten]].<ref name="Kornberg 104" /> Både Sovjetunionen og Kina tok grep for å hindre at konflikten fikk eskalere. Konflikten kan sees på som foranledningen til at kineserne søkte en tilnærming til USA, eller som et uttrykk for et slikt ønske.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Kuisong, Yang|utgivelsesår=2000|tittel=The Sino-Soviet Border Clash of 1969: From Zhenbao Island to Sino-American Rapprochement|publikasjon=Cold War History|nummer=1|side=21–52|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Goldstein, Lyle J.|utgivelsesår=2001|tittel=Return to Zhenbao Island: Who Started Shooting and Why it Matters|publikasjon=The China Quarterly|nummer=168|side=985–997|språk=engelsk}}</ref> Bresjnev forsøkte å presse kineserne ved å tilnærme seg USAs allierte og verdens nest største økonomi, [[Japan]]. Japanerne ble tilbudt kontrakter i Det fjerne østen og [[Sibir]], mens sovjeterne kunne forsyne Japan med råvarer som olje og tømmer. USA rakk å pleie sitt bånd med Kina, som raskt ble en global aktør, før Bresjnev fikk utrettet noe overfor Japan. Disputten med Japan om [[Kurilene]] ble også utslagsgivende.<ref name="Zubok" />

En gradvis normalisering kom som følge av Maos død i 1976. To år senere ble [[firerbanden]] veltet av [[Deng Xiaoping]], som ikke hadde den samme ideologiske aversjonen overfor Sovjetunionen. Tidlig i 1980-årene tok både Kina og Sovjetunionen til orde for å normalisere forholdet. Kineserne stilte som krav at Sovjetunionen reduserte sitt militære nærvær ved den kinesisk-sovjetiske grensen, trakk troppene sine ut av Afghanistan og [[Folkerepublikken Mongolia|Mongolia]], og støttet [[Den kambodsjansk-vietnamesiske krig|Vietnams invasjon av Kambodsja]]. Bresjnev responderte i sin tale i [[Tasjkent]] i mars 1982, da han igjen talte for normalisering. Dette ble virkelighet under Gorbatsjov.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kornberg, Judith og Faust, John|år=2005|tittel=China in World Politics. Policies, Processes, Prospects|utgave=2|utgiver=University of British Columbia Press|isbn=978-1-5882-6248-6|side=105|språk=engelsk}}</ref>

==== Østblokken ====
{{Utdypende artikkel|Bresjnev-doktrinen|Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia}}

[[Fil:10 Soviet Invasion of Czechoslovakia - Flickr - The Central Intelligence Agency.jpg|thumb|left|Tsjekkoslovaker bærer sitt flagg etter å ha satt en sovjetisk stridsvogn i brann i Praha. {{Byline|Central Intelligence Agency}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-F0418-0001-020, Berlin, VII. SED-Parteitag, 2.Tag.jpg|thumb|Bresjnev under [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]s partikongress i Øst-Berlin i 1967. {{Byline|Friedrich Gahlbeck/Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F088809-0038, Berlin, East Side Gallery.jpg|thumb|«Min Gud, hjelp meg å overleve denne dødelige kjærligheten,» malt på [[Berlinmuren]]. Motivet viser [[broderkyss]] mellom Bresjnev og Erich Honecker. {{Byline|Joachim F. Thurn/Deutsches Bundesarchiv}}]]

Den første krisen for Bresjnevs regime oppstod i 1968. Det kommunistiske styret i [[Tsjekkoslovakia]], ledet av [[Alexander Dubček]], ønsket å liberalisere statsstyret og skape «[[kommunisme]] med et menneskelig ansikt» under [[Prahavåren]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Herd, Graeme P. og Moroney, Jennifer D.|år=2003|tittel=Security Dynamics in the Former Soviet Bloc|bind=1|forlag=Routledge|isbn=978-0-4152-9732-5|side=5|språk=engelsk}}</ref> I juli kritiserte Bresjnev reformene som «[[revisjonisme|revisjonistiske]]» og «antisovjetiske». I august sørget han for at Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia og fikk Dubček avsatt. Invasjonen vakte protester blant dissidenter i flere land i Østblokken. Internt i politbyrået ivret ikke Bresjnev for en invasjon og kan ha ønsket midlertidige kompromisser med styret i Praha. Han vurderte trolig sin egen posisjon som for svak på dette tidspunktet til å følge linjen helt ut.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|år=2009|tittel=The Rise & Fall of Communism|forlag=Bodley Head|utgivelsessted=London|isbn=978-0-0611-3879-9|side=398–399|språk=engelsk}}</ref>

Sovjetunionens rett og plikt til å intervenere i satellittstatene for å «beskytte sosialismen» ble kjent som Bresjnev-doktrinen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Nye, Joseph|år=2003|tittel=Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History|utgave=4|side=156–157|språk=engelsk|forlag=Longman|utgivelsessted=New York|isbn=0-321-08987-1}}</ref> I virkeligheten var det bare en bekreftelse på den gjeldende sovjetiske politikk, slik den ble utøvd av Khrusjtsjov under [[oppstanden i Ungarn]] i 1956.<ref>{{Kilde bok|forfatter=McCauley, Martin|år=2008|tittel=Russia, America and the Cold War, 1949–1991|forlag=Pearson Education|isbn=978-0-5822-7936-0|side=24|språk=engelsk}}</ref> For alle praktiske formål ble satellittstatenes [[suverenitet]] fratatt med doktrinen. I 1975 ble sovjetiske territorialkrav i Øst-Europa etter den andre verdenskrig legitimert av [[Helsingfors-erklæringen]].<ref name="Hiden 209" />

Et unntak var [[Romania]], som fikk spille en friere rolle utenrikspolitisk. Kreml hadde tillit til [[Nicolae Ceaușescu]]s harde linje i innenrikspolitikken, og for Sovjetunionen spilte Romania en mindre strategisk viktig rolle enn Tsjekkoslovakia og Polen.<ref name="Strand">{{Kilde bok|redaktør=Steinfeld, Hans-Wilhelm|år=1982|forfatter=Strand, Tor|artikkel=Fire møter – fire faser – fire sider av Leonid Ilitsj Bresjnev som statsmann|tittel=Arven etter Bresjnev|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|språk=norsk|isbn=82-02-09064-4|side=5–18}}</ref> Doktrinen ble ikke offisielt forlatt før Gorbatsjovs taler under den 19. partikongress i 1988 og i [[FN]] samme år.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Melle, Oddbjørn|utgivelsesår=2012|tittel=Historie og prediksjon: 1989|publikasjon=Historisk tidsskrift|nummer=4|side=511–539|språk=norsk}}</ref>

I 1980 oppstod en politisk krise i Polen knyttet til fagforbundet [[Solidaritet (fagforbund)|Solidaritet]], som samlet en bred antikommunistisk, sosial grasrotbevegelse. Fra slutten av oktober til desember vokste medlemstallet fra 3 til 9 millioner. En meningsmåling i Polen viste at 89 % av de spurte støttet Solidaritet.<ref name="Byrne 11-21">{{Kilde bok|forfatter=Byrne, Malcolm og Paczkowski, Andrzej|år=2008|tittel=From Solidarity to Martial Law. The Polish Crisis of 1980–1981|forlag=Central European University Press|isbn=978-9-6373-2684-4|side=11–21|språk=engelsk}}</ref> Regimene i både Polen og Sovjetunionen var usikre på hvordan situasjonen skulle håndteres. [[Erich Honecker]] i [[Den tyske demokratiske republikk|Øst-Tyskland]] appellerte til Bresjnev direkte om å intervenere militært.<ref name="Byrne 11-21" /> Representanter fra Warszawapakten møttes i Kreml for å vurdere situasjonen. Bresjnev konkluderte med at Sovjetunionen ikke ville gripe inn, men deltok i Warszawapaktens mobilisering og øvelser.<ref name="Byrne 11-21" /> Av hensyn til [[Polska Zjednoczona Partia Robotnicza|Det polske forente arbeiderparti]]s omdømme ønsket alle, så nært som Honecker, å unngå en gjentagelse av invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 og den voldelige håndteringen av demonstrasjonene i Polen i 1970.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Loth, Wilfried|utgivelsesår=2001|tittel=Moscow, Prague and Warsaw: Overcoming the Brezhnev Doctrine|publikasjon=Cold War History|nummer=2|side=103–118|språk=engelsk}}</ref> [[Wojciech Jaruzelski]] erklærte [[unntakstilstand]] i Polen i desember 1981.

==== Invasjonen av Afghanistan ====
{{Utdypende artikkel|Den afghansk-sovjetiske krig}}


I etterkant av den kommunistiske [[Saur-revolusjonen]] i Afghanistan i 1978 oppstod sosial uro som følge av voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og radikale reformer. Dette utartet til en [[den afghanske borgerkrigen|borgerkrig]], der [[mujahedin]] førte an i oppstanden mot det kommunistiske regimet i landet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kakar, M. Hassan|år=1997|tittel=Afghanistan. The Soviet Invasion and the Afghan Response, 1979–1982|forlag=University of California Press|isbn=978-0-5202-0893-3|side=15|språk=engelsk}}</ref> Sovjetunionen var bekymret for et tap av innflytelse i [[Sentral-Asia]]. Etter at en KGB-rapport hevdet at Afghanistan kunne okkuperes i løpet av få uker, ble Bresjnev og partiledelsen enige om en sovjetisk invasjon.<ref name="McCauley 75-77" />

[[Jimmy Carter]] karakteriserte invasjonen som den største trusselen mot verdensfreden etter den andre verdenskrig. Den amerikanske responsen svekket Sovjetunionens internasjonale prestisje betraktelig.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Cohen, Warren I.|år=2005|tittel=America's Failing Empire. U.S. Foreign Relations since the Cold War|forlag=Wiley-Blackwell|isbn=978-1-4051-1427-1|side=8–9|språk=engelsk}}</ref> USA stanset all korneksport til Sovjetunionen og boikottet de [[sommer-OL 1980|olympiske sommerlekene]] i Moskva året etter. Sovjetunionen svarte med å boikotte de [[sommer-OL 1984|olympiske sommerlekene i 1984]] i [[Los Angeles]].<ref name="McCauley 75-77" /> Av strategiske og ideologiske årsaker sørget USA, [[Pakistan]], [[Saudi-Arabia]] med flere for finansiering, bevæpning og opplæring av mujahedin.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Starr, S. Frederick (red.)|år=2004|tittel=Xinjiang. China's Muslim Borderland|forlag=M.E. Sharpe|utgivelsessted=New York|isbn=978-0-7656-3192-3|side=157–158|språk=engelsk}}</ref>

Om lag 15&nbsp;000 sovjetiske soldater hadde falt da styrkene trakk seg ut i februar 1989.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Krivosjejev, Grigorij|år=1993|tittel=Soviet Combat Losses and Casualties in the Twentieth Century|utgivelsessted=London|forlag=Greenhill|språk=engelsk}}</ref> I mellomtiden hadde Bresjnevs siste store utenrikspolitiske avgjørelse fått tilnavn som «Sovjetunionens Vietnam» og «bjørnefellen».<ref>{{Kilde bok|forfatter=Yousaf, Mohammad og Adkin, Mark|år=1992|tittel=Afghanistan, the Bear Trap. The Defeat of a Superpower|forlag=Casemate|utgivelsessted=Philadelphia|side=159|isbn=0-9711709-2-4|språk=engelsk}}</ref>