Redigerer Kybele (avsnitt)

=== Taurobolium og criobolium ===
[[File:Lyon-Autel-CIL-XIII-1756.jpg|thumb|Erodert inskripsjon som feirer en taurobolium Guds mor under tittelen Augusta<ref>''Taurobolium Matris Deum Augustae'': CIL 13. 1756.</ref>]]

Romas kritikk mot [[kastrasjon]] og borgernes deltagelse i kulten til Magna Mater begrenset både antallet og formen på innvielsene. De borgere som søkte innvielse til hennes mysterier fra 160-tallet kunne tilbys to former for blodige dyreofringer, tidvis begge, som lovlig erstatning for selvkastering. taurobolium ofret en [[okse]], det mest potente og kostbare ofringen i [[romersk religion]]; criobolium benyttet et mindre offer i både størrelse og utgifter, vanligvis en bukk.<ref>Se Duthoy, s. 1 ff. Mulige greske forløpere for taurobolium er attestert rundt 150 f.Kr. i Anatolia, inkludert Pergamum, og Illium (det tradisjonelle stedet for oldtidens [[Troja]]). Formen for taurobolium presentert av senere romerske kilder utviklet seg sannsynligvis over tid. Det var ikke særegent for Magna Mater, en ble gitt ved Puteoli i 134 e.Kr. til ære for Venus Caelestia (C.I.L. X.1596), men antihedensk polemikk representerte henne som hennes. En del forskning definerer Criobolium som et rite for Attis; men en del dedikasjoner på steinplater viser oksens hvitløksmykkete hode (taurobolium) med en bukks (criobolium), og nevner ikke Attis.</ref> En sen, melodramatisk og antagonistisk redegjørelse av den kristne [[Apologetikk|apologisten]] [[Prudentius]] har en prest stående i en grop under et tregulv; hans assistenter eller underprester dreper en okse ved et hellig spyd. Presten kommer opp fra gropen, overdynget i oksens blod til applaus av tilskuerne. Denne beskrivelsen av en taurobolium som et bad i blod er, ''om'' den er riktig, et unntak fra den vanlige romerske ofringen,<ref>Prudentius er den eneste kilden til denne versjonen av Taurobolium. Beard, s. 172, viser til den; «[this is] quite contrary to the practice of traditional civic sacrifice in Rome, in which the blood was carefully collected and the officiant never sullied.» Duthoy, s. 1 ff, mener at i tidlige versjoner av disse ofringer kan dyrets blod ha blitt ganske enkelt blitt samlet i en beholder; og at dette ble utpenslet til hva Prudentius mer-eller-mindre korrekt beskriver. Cameron, s. 163, avviser direkte Prudentius' vitnemål som antihedenske rykter, ren fabrikasjon, og polemisk utbrodering av en helt ordinær ofring av en okse.</ref> i virkeligheten kan det ha vært en høyst ordinær okseofring hvor blodet ble samlet og ofret til guddommen, sammen med dens testikler.<ref>Cameron, s.163. sammenlign med selvkasteringen til Attis og galloi.</ref>

Taurobolium og criobolium er ikke knyttet til noen dato eller festival, men er antagelig utledet av de samme teologiske prinsipper som syklusen liv, død og gjenfødsel i mars, «den hellige uke». Den som utførte ritualene tok symbolsk plassen til Attis og som ham ble vedkommende renset, fornyet eller gjenfødt (ved å komme opp av gropen).<ref>Duthoy, s. 119.</ref> Bevarte inskripsjoner viser mannlige og kvinnelige deltagere. En del dedikasjoner overfører den gjenfødende kraften til den ofrede til ikke deltagende, inkludert keiseren, den keiserlige familie, og den romerske staten. En del markerer en ''dies natalis'' (fødselsdag eller årsdag) for deltageren. Disse fornyende effektene var antatt å svinne hen over tid, men kunne bli fornyet ved nye ofringer.<ref>Duthoy, s. 61ff, 107, 101 - 104, 115. En del markører innen taurobolium og criobolium viser en gjentagelse mellom år og mer enn to tiår senere.</ref>

Den store kostnaden av taurobolium bevitner at de innvidde var fra Romas øverste klasser, og selv de mindre ofringene ved en criobolium ville ha vært hinsides midlene til de fattige. Blant de romerske masser er det bevis på privat hengivenhet til Attis, men bortimot ingen for innvielsene til Magna Maters kult.<ref>Fear, i Lane (1996), s. 41, 45.</ref> I den religiøse fornyelsen i den sene keisertid var blant de kjente innvidde i Magna Mater den dypt religiøse, rike og lærde pretoriske prefekt [[Vettius Agorius Praetextatus|Praetextatus]]; [[Quindecimviri sacris faciundis|quindecimviri]] [[Gaius Caeionius Rufius Volusianus|Volusianus]], som to ganger var konsul; og muligens keiser [[Julian den frafalne|Julian]] selv.<ref>Duthoy, s. 1.</ref> Taurobolium-dedikasjoner for Magna Mater tenderte å være mer vanlig i keiserdømmets vestlige provinser enn andre steder, bevitnet i (blant andre) Roma og [[Ostia Antica|Ostia]] i Italia, [[Lugdunum]] i [[Gallia]], og [[Kartago]] i nordlige Afrika.<ref>Duthoy, s. 1 ff (lister de relevante inskripsjoner).</ref>