Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

=== Egyptisk ===
I det meste av dens lange historie var [[antikkens Egypt]] forent under en styresmakt. Den største militære bekymringen for nasjonen var å holde fiendene ute. De tørre slettene og [[ørken]]ene som omringet Egypt var bebodd av nomadiske stammer som av og til forsøkte å raide eller slå seg ned i den fruktbare dalen til elven [[Nilen]]. Egypterne bygget festningsverk og utposter langs grensene i øst og vest for Nildeltaet, i den østlige ørkenen og i [[Nubia]] i sør. Små garnisoner kunne forhindre mindre inntrengninger, men dersom en større styrke ble oppdaget, ble det sendt ut beskjed til hovedarméen. De fleste egyptiske byene manglet bymurer og andre forsvarsverk.

De første egyptiske soldatene bar en enkel utrustning som bestod av et spyd med en spydspiss av [[kobber]] og et stort [[Skjold (beskyttelse)|treskjold]] som var dekket av [[lær]]. En [[stridsøks]] ble også båret i den arkhaiske perioden, men senere var dette våpenet antagelig bare til seremoniell bruk og ble erstattet av stridsøks av [[bronse]]. Infanterister med spyd var støttet av bueskyttere som bar [[komposittbue]]r og piler med pilspisser laget av [[flint]] eller kobber. Det ble ikke brukt beskyttelse i de 3. og 2. årtusener f.Kr. Den betydelige fordelen i våpenteknologi og krigføring begynte rundt 1600 f.Kr. da egypterne kjempet mot og til slutt beseiret [[hyksos]]ene som hadde gjort seg til herrer i Nedre–Egypt. Det var i denne perioden at hesten og stridsvognen ble introdusert i Egypt. Annen ny teknologi inkluderte sigdsverdet, kroppsbeskyttelse og forbedret bronsestøpning. Etter erobringen til [[Aleksander den store]], ble Egypt tungt [[hellenisme|hellenisert]] og hovedarméen ble infanteriet [[falanks]]. Antikkens egyptere var ikke store oppfinnere i våpenteknologi, og det meste av våpenteknologien kom fra [[Vest-Asia]] og [[antikkens Hellas|den greske verdenen]].

Det egyptiske militæret endret seg i det 2. årtusenet f.Kr. fra sesongbetonte tropper til en sterk organisasjon av profesjonelle soldater. Erobring av fremmed territorium som Nubia, krevde en permanent styrke som garnison i utlandet. Sammenstøt med andre mektige kongedømmer i Midtøsten som [[Mitanni]], [[hettitter|hettittene]] og senere [[Assyria]] og [[Babylonia]], gjorde det nødvendig for egypterne å føre felttog langt hjemmefra.

Disse soldatene ble betalt med et stykke land som skulle gi levegrunnlag for deres familier. Etter at tjenesten var fullført, fikk veteranene lov til å trekke seg tilbake til disse eiendommene. Generaler kunne bli svært innflytelsesrike ved hoffet, men i motsetning til andre føydale stater var det egyptiske militæret fullstendig kontrollert av kongen. Utenlandske leiesoldater ble også rekruttert, først nubiere ([[medjai]]) og senere også [[libya|libyere]] og sherdere i det nye kongedømmet. I den persiske perioden gikk greske leiesoldater inn i tjenesten til hæren til de opprørske [[farao]]ene. De jødiske leiesoldatene ved [[Elefantine]] tjente det persiske herredømmet i det 5. århundret f.Kr. Men de kan også ha tjent de egyptiske faraoene i det 6. århundret.

Så langt som det kan ses fra den kongelige propagandaen på den tiden, ledet kongen eller kronprinsen personlig de egyptiske styrkene i slag. Hæren kunne telle titusenvis av soldater, slik at de mindre bataljonene som bestod av 250 menn ledet av en offiser, kan ha vært nøkkelen i kommandostrukturen. Taktikken involverte et massivt anslag av artilleri ved bueskyttere fulgt av et infanteri– og/eller stridsvognsangrep som angrep de brutte fiendelinjene. Fienden kunne derimot forsøke å overraske den større egyptiske styrken ved bakholdsangrep og ved å blokkere veien slik nedtegnelser fra egyptiske beretninger tilsier.

Innenfor selve Nildalen var skip og prammer viktige militære elementer. Skip var vitale for forsyninger for styrkene. Nilen hadde ingen vadesteder slik at prammer måtte brukes for å krysse elven. Dominans over elven viste seg ofte nødvendig for å beleire byer, som i den egyptiske erobringen av hovedstaden til hyksosene, [[Avaris]]. Egypt hadde ingen marine til å kjempe sjøslag før i den sene perioden. Men et slag som involverte skip fant sted ved kysten i det 12. århundre f.Kr. mellom [[Ramses III]] og [[havfolkene]].