Redigerer Konspirasjonsteori (avsnitt)

===Sosiopolitisk utspring===
[[Christopher Hitchens]] lar konspirasjonsteoriene representere «demokratiets eksos», eller det uunngåelige resultatet av å la store mengder informasjon sirkulere blant en stor mengde mennesker. Andre sosiale kommentatorer og sosiologer framholder at konspirasjonsteorier blir laget i henhold til variabler som kan endres innenfor et demokratisk (eller annen type) samfunn.

Konspiratoriske årsaker kan være følelsesmessig tilfredsstillende når de stiller hendelser i en moralsk sammenheng som er enkel å begripe. Den som bekjenner seg til teorien er i stand til å tildele moralsk ansvar for en emosjonelt vanskelig hendelse eller situasjon til en klart fattet gruppe av individer. Og det viktigste er at den gruppen ''inkluderer ikke'' den troende. Den troende kan så føle seg unnskyldt for ethvert moralsk eller politisk ansvar for å bøte på en hvilken som helst institusjonell eller samfunnsmessig mangel som kunne være den reelle kilden til dissonansen.

[[Gudmund Hernes]] skriver at en kilde til konspirasjonsteori er en underliggende ide om at det alltid er samme gruppe som står bak alt som er galt i verden. Historisk har blant annet [[Vatikanet]] søttet av jesuittene vært utpekt, senere ble [[bolsjevik]]ene en populær figur i konspirasjonsteorier.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hernes, Gudmund  | utgivelsesår = 1989 | tittel = Klossmajorer og generaltabber | isbn = 8251771625 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Damm | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016081208163 | side = }}</ref>

Der ansvarsfull adferd forhindres av sosiale forhold, eller ganske enkelt befinner seg utenfor et individs rekkevidde, kan konspirasjonsteorien frambringe den emosjonelle avspenning eller [[avslutning (psykologi)|avslutning]] slike følelsemessige ''utfordringer'' (etter [[Erving Goffman]]) behøver. I likhet med [[moralpanikk]] forekommer konspirasjonsteorier oftere innenfor samfunn som opplever [[fremmedgjøring|sosial isolasjon]] eller politisk maktesløshet.

Mark Fenster fremholder at «bare fordi altomfavnende konspirasjonsteorier er gale betyr ikke det at de ikke har et frø av sannhet i seg. Særlig fokuserer de ideologisk på  strukturelle ulikheter, og utgjør et tilsvar til et samfunn i forvitring og til konsentrasjonen av eierskapet over produksjonsmidlene, som til sammen etterlater det politiske subjektet uten evnen til å bli gjenkjent eller til å kunne gjøre seg gjeldende på den offentlige arena» (1999: 67).

Den moderne varianten av [[anti-semittisme]] blir i [[Britannica 1911]] beskrevet som en konspirasjonsteori som tjener selvforståelsen til det europeiske [[aristokrati]]et, hvis sosiale maktposisjon svant hen i det [[borgerskap]]ets stilling vokste.<ref>«[http://54.1911encyclopedia.org/A/AN/ANTI_SEMITISM.htm Anti-Semitism] {{Wayback|url=http://54.1911encyclopedia.org/A/AN/ANTI_SEMITISM.htm |date=20060523153700 }},» 1911 Online Encyclopedia, (aksessert 7. juni 2005).</ref>

Personer med populistisk orientering stoler mindre på vitenskapelige og politiske institusjoner og er samtidig mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier om [[koronapandemien]] (ifølge undersøkelse gjort i Østerrike i 2020).<ref>{{Kilde artikkel|tittel=From populism to the “plandemic”: why populists believe in COVID-19 conspiracies|publikasjon=Journal of Elections, Public Opinion and Parties|doi=10.1080/17457289.2021.1924730|url=https://doi.org/10.1080/17457289.2021.1924730|dato=2021-05-31|fornavn=Jakob-Moritz|etternavn=Eberl|etternavn2=Huber|fornavn2=Robert A.|etternavn3=Greussing|fornavn3=Esther|serie=sup1|bind=31|sider=272–284|issn=1745-7289|besøksdato=2021-12-17|sitat=[T]he complex nature of the COVID-19 pandemic makes it an ideal playground for populists’ opposition to scientific and political elites. […] We demonstrate a negative correlation of populist attitudes with both trust in political and scientific institutions, which, in return, negatively relate to COVID-19 conspiracy beliefs. This results in an overall positive relationship of populist attitudes and conspiracy beliefs that is independent of political ideology.}}</ref> Undersøkelser i USA viser at tilhengere av [[Donald Trump]] er mer skeptiske til vaksiner enn andre deler av befolkningen i landet og at dette skyldes Trump-tilhengernes tendens til å tro på konspirasjonsteorier.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Donald Trump and vaccination: The effect of political identity, conspiracist ideation and presidential tweets on vaccine hesitancy|publikasjon=Journal of Experimental Social Psychology|doi=10.1016/j.jesp.2019.103947|url=https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0022103119302628|dato=2020-05-01|fornavn=Matthew J.|etternavn=Hornsey|etternavn2=Finlayson|fornavn2=Matthew|etternavn3=Chatwood|fornavn3=Gabrielle|etternavn4=Begeny|fornavn4=Christopher T.|språk=en|bind=88|sider=103947|issn=0022-1031|besøksdato=2021-12-17}}</ref>

====Polarisering====
Personer med en bestemt oppfatning har en tendens til å innta en mer ekstremt oppfatning når de utveksler synspunkter med meningsfeller, det som kalles [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]].<ref name="Sunstein" />

====Konspirasjonsteoretiske forretningsfolk====
Noen konspirasjonsteorier blir laget og spredt av foretaksomme personer som ser seg tjent med at folk tror på teorien. Et eksempel er [[Thierry Meyssan]] som skrev den bestselgende boken ''9/11: The Big Lie'' der det hevdes at eksplosjonen i Pentagon var en rakettangrep som innledet en statskupp ved det militær-industrielle kompleks. Noen konspirasjonsteoretiske forretningsfolk tror selv oppriktig på teorien, andre er motivert av penger, makt eller konspirasjonsteorier som ledd i å nå sosiale/politiske mål.<ref name="Sunstein" />

====Desillusjon====
Sent i det 20. århundre opplevde vestens samfunn i stigende grad en prosess der befolkningen som et hele mistet interesse, affeksjon og forventninger til de tradisjonelle politiske institusjonene. Dalende valgdeltakelse og nedgang i andre nøkkelindikatorer for sosialt engasjement ble bemerket av flere observatører. For et eksempel i særklasse, se [[Robert Putnam|Robert D. Putnams]] [[bowling alene]]-tese. De som mest ble påvirket av denne perioden, den såkalte «[[generasjon X]]», blir kjennetegnet ved sin [[kynisme]] rettet mot tradisjonelle institusjoner og autoriteter, og utgjør et skoleeksempel på sammenhengen for den politiske maktesløsheten som beskrives over.

I den sammenheng vil et gjennomsnittsindivid være tilbøyelig til å være mer isolert fra de typer av nettverk av likesinnede som gir tilgang til vidtfavnende informasjonskilder, og kan instinktivt komme til å mistro enhver uttalelse eller påstand som kommer fra bestemte mennesker, media eller andre autoritetsbærende institusjoner. For enkelte individer kan konsekvensen bli en tendens til å tilordne ansvar for alt dårlig som skjer til den mistrodde autoriteten. For eksempel tilregner en del mennesker angrepene den [[Terrorangrepet 11. september 2001|11. september 2001]] til en sammensvergelse som involverer den amerikanske regjeringen (eller mislikte politikere) istedenfor [[islamsk terrorisme]] knyttet til [[Al-Qaeda]] (se [[Alternative teorier om 11. september]].)

====Medietroper====
Mediekommentatorer bemerker med jevne mellomrom en tendens i nyhetsmedier og i videre kultur til å se hendelser gjennom prismet som utgjøres av enkeltindivider framfor gjennom mer sammensatte strukturelle eller institusjonelle forklaringer.<ref>Ivan Emke, «[http://www.cjc-online.ca/viewarticle.php?id=585&layout=html Agents and Structures: Journalists and the Constraints on aids Coverage] {{Wayback|url=http://www.cjc-online.ca/viewarticle.php?id=585&layout=html |date=20071013120049 }},» ''Canadian Journal of Communication'' 25, nr. 3 (2000), (aksessert 7. juni 2005).</ref> Dersom denne observasjonen viser seg å være dekkende kan det forventes at det publikum som både krever og konsumerer denne vektleggingen selv er mer mottakelig for personlige, [[drama]]tiske beretninger om sosiale fenomener.

En annen, kanskje beslektet, [[trope|medietrope]] er bestrebelsene for å tildele individuelt ansvar for negative hendelser. Media har en tendens til å starte søket etter gjerningspersoner dersom en hendelse skjer som er av så stor viktighet at den holder seg i nyhetsbildet i flere dager. Det har blitt sagt om denne trenden at forestillingen om en hendelig ulykke ikke lenger tillates i en nyhetsmelding.<ref>{{Kilde www
| forfatter=BBC News
| utgivelsesdato=6. september 2005
| tittel= The blame game
| url= http://news.bbc.co.uk/1/hi/magazine/4217024.stm
| besøksdato= 20. mai 2006
}}</ref> På samme vis, dersom dette er en dekkende situasjonsbeskrivelse kan den gjenspeile en virkelig endring i måten medieforbrukeren oppfatter negative hendelser.

Et særlig politisk individ eller en gruppe kan reagere skeptisk eller kynisk på en hendelse eller prosess som ikke passer inn i vedkommendes eksisterende verdensbilde. En [[nynazisme|nynazistisk]] eller en anti-israelsk organisasjon slik som [[Hizbollah]] kan spre utsagn om jødisk innblanding i [[Terrorangrepet 11. september 2001|11. september]] for å innlemme den hendelsen i sin egen politiske virkelighetsfortelling på en måte som samsvarer med dens egne målsettinger.