Redigerer Karl XII av Sverige (avsnitt)

=== Poltava ===
[[Fil:Marten's Poltava.jpg|thumb|Maleri av [[slaget ved Poltava|slaget]] av [[Denis Martens]] fra [[1726]]]]
{{Utdypende artikkel|Slaget ved Poltava}}
Meningene er delte om hva de krigsforetakene Karl XII foretok seg i løpet av vinteren førte til, og det er også usikkert hvilke forberedelser han gjorde til sommerens felttog. Det er likevel ganske sikkert at han forhandlet med de [[Zaporozjje|zaporogiske]] kosakkene og Russlands fiender [[Tatarer|krimtatarene]] og at Karl XII prøvde å skynde på kong Stanislaws og con Krassows anmarsj fra Polen gjennom Kiev. I mars [[1709]] vant Karl XII zaporogerne over på sin side, men forsterkningene fra Polen viste seg å være sterkt forsinket. I mai 1709 begynte Karl XII å beleire byen [[Poltava]] ved elva [[Vorskla]], antakelig for å lokke russerne ut på slagmarken. [[Peter I av Russland|Tsar Peter]] rykket ut med en hær på rundt {{formatnum:50000}} mann for å komme den russiske byen til unnsetning. Han ble informert om at [[Karl XII]] hadde skadet foten og derfor ikke kunne føre beleiringen, og dette gjorde at tsaren våget å utfordre svenskene i et feltslag. Han gikk over Vorskla og slo leir nord for Poltava. Selv om den svenske kongen selv ikke hadde mulighet til å ta opp kampen mot tsaren på grunn av den skadede foten som det lett kunne komme blodforgiftning i om såret fikk bakterier i seg, ville han ikke gi fra seg sjansen. Han ga [[Carl Gustaf Rehnskiöld]] ordre om å gå til angrep. Angrepet, som ble iverksatt [[28. juni]] med {{formatnum:18000}} svenske soldater, ble avsluttet med nederlag. {{formatnum:8000}} mann døde og {{formatnum:3000}} ble tatt til fange (blant dem [[Carl Piper]] og Rensköld), mens de resterende {{formatnum:7000}} ble tvunget til å marsjere langs Vorskla.

Karl XIIs neste plan var å føre sine tropper inn på tatarenes områder og der mobilisere støtte og fullføre kampen. Imidlertid var hans underoffiserer forvirret og delvis motløse. Da hæren hadde kommet frem til Vorsklas utløp i [[Dnepr]], gikk Karl XII over elva med h00 av sine soldater (samt at et par tusen av Mazepas kosakker fulgte med, på Mazepas eget initiativ) for å komme raskt til tatarenes områder. De øvrige troppene skulle komme senere under [[Adam Ludwig Lewenhaupt]] og [[Carl Gustaf Creutz]]' ledelse. Ettersom kongen ikke lenger var med hovedhæren, ble befalet og resten av hæren grepet av motløshet. Da en russisk hær på rundt {{formatnum:9000}} mann under [[Aleksandr Danilovitsj Mensjikov|Alexander Mensjikov]]s kommando dukket opp i nord og Mensjikov oppfordret svenskene til å [[Kapitulasjonen ved Perevolotsjna|kapitulere, samtykket man uten forsøk på motstand]], til tross for at den svenske hæren var større enn den russiske. Den [[1. juli]] falt det på denne måten {{formatnum:12000}} svenske soldater samt rundt {{formatnum:11000}} sivile (statstjenestemenn, prester, kokker, hovslagere, flere kvinner og barn) i russisk fangenskap. [[Adam Ludwig Lewenhaupt]], den ledende generalen, besluttet at denne kapitulasjonen skulle kritiseres hardt både av samtiden (ikke minst av Karl XII selv) og etterverdenen. Siden har man ment at den svenske armeen burde ha tatt opp striden med Mensjikov, som var i undertall.