Redigerer Karl Johan-kvartalet (avsnitt)

== Nytt århundre, nye idealer ==

[[Fil:Groschgaarden 1967.jpg|miniatyr|300 px|Groschgården (Karl Johans gate 45) i 1967 med isbaren Studenten på hjørnet.<br />Foto: Teigens Fotoatelier / Dextra / oslobilder.no]]
Med nybygg på de to hjørnetomtene hadde kvartalet fått den fasaden mot Karl Johans gate som vi kjenner i dag, og som de flest nå har funnet seg til rette med. Opp gjennom 1900-tallet var imidlertid dette kvartalets utseende av de mest debatterte arkitekturspørsmål i Oslo.

Ved overgangen til det 20. århundret kom det til endringer i det dominerende synet i arkitekturkretser, delvis prega av de nasjonale strømningene i samfunnet generelt. Krakket, som gav et opphold på noen år i byggeaktiviteten, gjorde endringene spesielt synlige. Grovt sett kan en si at den tungt dekorerte tyskinspirerte stilen, som særlig Groschgården var en representant for, falt i unåde i flere kretser. Et avisinnlegg fra 1898 kan illustrere temperaturen: «... dette Taarn og det monstrum af et Tag, som man nu er ifærd med at opføre til Universitetsgaden, er Vandalisme ligeoverfor Universitetets Arkitektur, ...»<ref>[[Einar Sundt]] i ''[[Farmand]]'' 29. januar 1898; referert hos Christensen, side 127.</ref>

Debatten dreide seg ikke bare om et par enkeltbygninger, men også om byplanlegging, boligpolitikk, estetikk og nasjonalisme. Krakket hadde svekka det nyrike borgerskapet, som hadde brukt bygningenes eksteriør til å vise sin status. Fram stod en nasjonalt prega kulturell elite av kunstnere og intellektuelle, som framheva estetiske verdier. [[Historismen]] fra andre halvdel av 1800-tallet fikk den mer negative betegnelsen ''stilforvirring''. Det blei i stedet henvist til klassiske bygninger som Universitetet – og ikke minst [[renessanse]]bygningene i Kvadraturen. Fra 1895 arrangerte [[Herman Major Schirmer]] ekskursjoner for å studere byggeskikken på den norske landsbygda, og det blei drøfta hvordan stil og verdier fra den nasjonale trearkitekturen kunne overføres til murbygg i by. Både krakket og den framvoksende arbeiderbevegelsen gjorde at det ble stilt spørsmål ved om markedet var den fremste byplanleggeren, eller om det kunne være behov for mer samfunnsmessig styring.

Arkitekturdebatten hadde umiddelbart ikke stor praktisk betydning for Karl Johan-kvartalet, som jo stod der nokså ferdig bygd. [[Branngavl]]ene, som var et resultat av den ulike byggehøyden, var imidlertid et irritasjonsmoment, og det kom flere forslag om å bygge på de midtre gårdene, slik at fasaderekka mot Karl Johan kunne få et mer enhetlig utseende med felles [[gesims]]høyde. Arkitekt [[Johs. Th. Westbye]] foreslo i 1915 også ei tårnbygning midt på og gjenoppliva den gamle planen med en brei passasje tvers gjennom til Kristian IVs gate. I 1929 vedtok den kommunale reguleringskommisjonen ei løsning med rettlinja gesims, uten at dette blei gjennomført i praksis.