Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Nye innsatser på slagmarken ===

I august 1805 oppgav Napoléon planene om invasjon av Storbritannia og sendte sin ''[[La grande armée|Grande Armée]]'' østover mot [[den tredje koalisjonen]]. Bernadotte ble den 29. august beordret til å føre 15&nbsp;000 av sine soldater fra Hannover til [[Würzburg]].<ref name="AlanPalmer155-161">Alan Palmer 1992, s. 155-161</ref> Der skulle han møte hovedstyrken fra Frankrikes bayerske allierte med 20&nbsp;000 soldater, og de to styrkene skulle danne I. korps med Bernadotte som [[Korps (forband)|sjef]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> I den franske fremrykkingen skulle Bernadottes I. korps danne venstre fløy og avskjære mulig retrett for den østerrikske hovedstyrken under general Mack, i det som senere ble kjent som [[Ulm-felttoget]].<ref name="HojerFranskatiden305-307">Torvald T:son Höjer 1939, s. 305-307</ref>

Bernadottes styrker holdt god disiplin tross den slitsomme marsjen, 350&nbsp;km på ti dager.<ref name="AlanPalmer155-161" /> Fra Würzburg gikk ferden via [[Ansbach]] til [[Eichstätt]] og [[Ingolstadt]].<ref name="HojerFranskatiden305-307" /> Ansbach tilhørte det nøytrale Preussen, og den franske nøytralitetskrenkelsen ble av Bernadotte gjennomført med så lite belastning for lokalbefolkningen som mulig.<ref name="HojerFranskatiden305-307" /> Den 12. oktober gikk Bernadottes styrke inn i [[München]], tok 1500 fanger og avventet et mulig angrep fra [[Mikhail Kutuzov]]s styrke for å unnsette Mack.<ref name="AlanPalmer155-161" /><ref name="HojerFranskatiden305-307" />

Etter den franske seieren ved [[Ulm-felttoget]] ble Bernadottes styrker fra den 26. oktober 1805 sendt mot general Kutuzovs russiske armé.<ref name="HojerFranskatiden305-307" /> Den 30. oktober inntok de [[Salzburg]]. Hans korps ble deretter beordret nordover mot [[Melk (by)|Melk]], for der å krysse [[Donau]] og kjempe mot Mikhail Kutuzovs styrke.<ref name="AlanPalmer155-161" /> Det var umulig for Bernadotte å krysse Donau så raskt som Bonaparte forlangte, og Kutuzovs armé unnslapp.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 308-311</ref> Det gjorde Bonaparte rasende. I et brev til broren Joseph skrev han: «Bernadotte har klart å miste en dag for meg, og på én dag henger verdens skjebne.»<ref name="AlanPalmer155-161" />

[[Fil:Battle of Jena-Auerstedt - Map02.jpg|miniatyr|Slaget ved Jena og Auerstädt 14. oktober 1806, skisse over situasjonen klokken 1000, Bernadottes I. korps marsjerer sørover mens Davout kjemper alene mot en større styrke {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Etter kryssingen av Donau drev Bernadotte sitt korps nordover og etablerte kvarter i [[Jihlava|Iglau]], da det var klart at et avgjørende slag kom til å bli utkjempet i [[Mähren]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> Den 29. november 1805 ble den franske delen av hans korps beordret mot den lille byen [[Slavkov u Brna|Austerlitz]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> Bonapartes plan var å lokke fienden til å angripe noe de trodde var en mindre styrke. Bernadottes I. korps ble holdt tilbaketrukket, men gjorde en viktig innsats da de 2. desember 1805 ble satt inn i [[slaget ved Austerlitz]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> Napoléon var svært fornøyd med Bernadottes bidrag til seieren, og etter den fransk-østerrikske [[Freden i Pressburg|fredsavtalen i Pressburg]] ble han utnevnt til guvernør i Ansbach.<ref name="AlanPalmer155-161" />

I Ansbach gjorde Bernadotte igjen et bra inntrykk som rettferdig administrator.<ref name="AlanPalmer155-161" /> På denne tiden begynte Napoléon å dele ut landområder til slektninger og nære medarbeidere, og mange forventet at Bernadote skulle bli utnevnt til hertug av Ansbach.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 322-323</ref> I stedet ble han den 6. juli 1806 utnevnt til [[fyrste]] av [[Pontecorvo]] i Italia.<ref name="AlanPalmer155-161" /> Paret Bernadotte besøkte aldri Pontecorvo, og inntektene derfra var såpass sparsomme at Bonaparte garanterte et visst tilskudd.<ref name="AlanPalmer162-168">Alan Palmer 1992, s. 162-168</ref> Utnevnelsen vakte likevel misunnelse blant mange av Napoléons marskalker og generaler.<ref name="AlanPalmer162-168" />

Høsten 1806 brøt krigen igjen ut, og Bernadotte fikk på ny kommando over I. korps i felttoget mot [[Preussen]].<ref name="AlanPalmer162-168" /> Han skulle samle sine 21&nbsp;000 mann ved [[Nürnberg]] og derfra være fortropp i fremrykkingen mot [[Leipzig]] i [[Kurfyrstedømmet Sachsen|Sachsen]] (Preussens allierte) og til sist [[Berlin]].<ref name="AlanPalmer162-168" /> I midten av oktober 1806 tilbakela Bernadottes I. korps 120&nbsp;km i vanskelig skogsterreng og var langt foran de andre styrkene, noe som ga ham en dårlig utgangsposisjon da Napoléon endret stridsplan.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Det ble ikke bedre av at Napoléons stabssjef Berthier ga uklare ordrer og at forholdet mellom marskalkene Davout og Bernadotte, som opererte nær hverandre, ikke var det beste.<ref name="AlanPalmer162-168" /><ref name="HojerFranskatiden326-336">Torvald T:son Höjer 1939, s. 326-336</ref>

Da kampene begynte den 14. oktober, valgte Bernadotte å forsøke å nå Napoléons styrke ved [[Jena]] i stedet for å støtte marskalk [[Louis Nicolas Davout]]s kamp mot overlegne prøyssiske styrker ved Auerstedt. Det førte til at Bernadottes I. korps uteble fra det som senere ble kjent som [[slaget ved Jena-Auerstedt]] eller «dobbeltslaget».<ref name="AlanPalmer162-168" /> Ifølge Napoléons memoarer undertegnet han rett etter slaget en ordre om krigsrett mot Bernadotte, men lot den ligge ved tanke  på familiens, dvs Joseph, Julie og Désirées reaksjon,<ref name="AlanPalmer162-168" /> Bernadottes innsats de følgende dagene var også formildende.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Mye tyder på at feilen lå hos Napoléon selv, planleggingen var svært sentralisert, og marskalkene hadde ikke selv oversikt over strategien.<ref name="HojerFranskatiden326-336" /> Når så Napoléon og hans stabssjef Berthiér hadde gjort en så alvorlig feil, var det viktig å finne en syndebukk, i dette tilfelle Bernadotte, så myten om Napoléons ufeilbarlighet kunne vedlikeholdes.<ref name="HojerFranskatiden326-336" />

Bernadotte opptok forfølgelsen av fienden, og tre dager senere lyktes det ham å overrumple de prøyssiske styrkene ved [[Halle an der Saale|Halle]]. Den første uken etter dobbeltslaget tilbakela hans styrker 150&nbsp;km i ilmarsj over slettene i Nord-Tyskland.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Bernadottes I. korps gikk over [[Elben]] den 22. oktober, inntok [[Brandenburg]] tre dager etter, og stormet den 6. november [[Lübeck]], der [[Gebhard Leberecht von Blücher]] dagen etter ble tvunget til å kapitulere og overga seg.<ref name="AlanPalmer162-168" /> De franske soldatenes herjing i det de antok var en fiendtlig by var fryktelig. Bernadotte tok grep om de styrker som var underlagt ham og beordret dødsstraff for plyndring, noe han i ettertid både ble takket og belønnet for av byens senat.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 343-345</ref>

Den 6. november 1806 kom Bernadotte for første gang i kontakt med svenske tropper.<ref name="AlanPalmer162-168" /> På elven [[Trave]] overrasket og tok han til fange en liten svensk styrke på rundt 1&nbsp;000 mann, som etter retrett fra [[Hertugdømmet Sachsen-Lauenburg|Lauenburg]] befant seg på vei hjem.<ref name="AlanPalmer162-168" />

{{Sitat|Ville det ikke vært mer naturlig for Norge å forenes med Sverige enn med Danmark?|Bernadotte til grev Gustaf Fredrik Mörner i november 1806.<ref name="AlanPalmer162-168" />|right}}

Fangene ble behandlet vel og ble siden på den franske marskalkens ordre sendt videre til hjemlandet.<ref name="AlanPalmer162-168" /> De svenske soldatenes sjef, oberst [[Gustaf Fredrik Mörner]], ble innkvartert hos Bernadotte i påvente av hjemsendelse, og marskalken var nysgjerrig  på skandinaviske forhold.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Den svenske styrken ble imponert av Bernadotte, etter god forpleining ble de hjemsendt til [[Östergötland]]. Ved hjemkomsten fortalte de hvor fornøyd de selv og innbyggerne av Lübeck var med fyrsten av Pontecorvo.<ref name="AlanPalmer162-168" />

Selv om Preussen var slått fortsatte Russland krigen, og Bernadotte fikk ordre om å forlate Lübeck med I. korps mot [[Toruń|Thorn]] via [[Poznań|Posen]] så snart som mulig. På tross av kraftig [[Snø|sludd]] marsjerte styrken 200&nbsp;km på 35 timer.<ref name="AlanPalmer169-174">Alan Palmer 1992, s. 169-174</ref> Ved ankomst til Thorn ble han velvillig mottatt av Napoléon og fikk kommando over den venstre flanken av la Grande Armée, med marskalkene [[Michel Ney]] og [[Jean-Baptiste Bessières]] under seg.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 347</ref> I over to måneder kjempet Bernadottes styrker mot den tyske generalen [[Levin August von Bennigsen]], som ledet de russiske styrkene, i et område som Bernadotte beskrev for sin svoger Joseph Bonaparte som «det verste i verden».<ref name="AlanPalmer169-174" />

Bernadottes styrker utmerket seg i stridigheter i desember 1806 langs veien mellom [[Toruń|Thorn]] og [[Hrodna|Grodno]], men det var dårlig med proviant, og Bernadotte presset på Napoléon for å få tillatelse til å gå i vinterkvarter. Bennigsens styrker fortsatte å kjempe tross vinteren og angrep overraskende ved [[Ostróda|Osterode]]. Kun en rask reaksjon fra  Bernadotte gjorde det mulig for ham å slå Bennigsen i [[slaget ved Mohrungen]] den 25. januar 1807.<ref name="AlanPalmer169-174" />

I januar 1807 forsøkte Napoléon å lure Bennigsen i en felle, men de russiske styrkene fanget en rekke av de franske [[kurer|kurérene]], og han trakk seg i stedet tilbake mot nordøst i retning [[Königsberg]].<ref name="AlanPalmer169-174" /> Det førte til at Bernadottes I. korps var uten ordrer i en uke og derfor ikke ble satt inn i [[slaget ved Eylau]].<ref name="AlanPalmer169-174" /> I ettertid ble Bernadotte klandret av Napoléon for at hans styrker ikke deltok.<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 286</ref> Under selve felttoget innså staben ved hovedkvarteret at Bernadotte ikke kunne lastes; feilen lå hos Berthier, som var uforsiktig med utsendelse av ordrer.<ref name="AlanPalmer169-174" /> Et par uker etter Eylau skrev Napoléon til Bernadotte og omtalte respektfullt hans omtanke for I. korps, og senere på vinteren ble Bernadotte meddelt at hans bror i Pau hadde fått en pensjon og blitt tildelt [[æreslegionen]].<ref name="AlanPalmer169-174" />