Redigerer Kapitulasjonsavtalen 1940 (avsnitt)

===Landssvikoppgjøret===
[[Fil:Ragnar Skancke (PO-013851 01 1).jpg|thumb|I saken mot Ragnar Skancke la forsvareren frem kapitulasjonsavtalen som bevis. Forsvareren mente at avtalen innebar at kapitulasjonen hadde vært total og at Norge og Tyskland dermed ikke var i krig etter 10. juni.]]

Spørsmålet om hvorvidt Norge etter kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland var et tema under [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]] første gang i rettssaken mot [[Reidar Haaland]]. Både Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett la da til grunn at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland fortsatte etter 10. juni. Høyesterett drøftet problemstillingen i plenum fordi det omfattet grunnlovstolkning. Dommen i Haaland-saken var utgangspunkt for etterfølgende diskusjoner. Høyesterett tolket formuleringen «De samlede (''die gesamten'') norske stridskrefter» som «De gjenværende stridskrefter i Nord-Norge innstillet fiendtlighetene og overga seg.»<ref name="Skodvin1989">{{Kilde artikkel | utgivelsesår = 1989 | forfattere = [[Magne Skodvin]] | tittel = Trondheimsavtalen 1940 | publikasjon = Historiker og veileder. Festskrift til Jakob Sverdrup | isbn = 8210032437 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden norsk forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017062107003 | sider = 81–111}}</ref>

Spørsmålet om hvorvidt Norge etter kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland var et tema i rettssaken mot [[Ragnar Skancke]] i 1947–48 under [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]]. Forsvarersiden prosederte på at kapitulasjonen i 1940 hadde vært total, hvorfor de ikke kunne dømmes for bistand til fienden ettersom Norge ikke lenger var i krig. I denne sammenhengen ble kapitulasjonsavtalen bragt inn som bevis for første gang i rettsoppgjøret.<ref name="krigslex" /> Skanckes forsvarers tolkning av avtalen ble særlig begrunnet med at det i den tyske teksten henvises til «die gesamten norwegischen Streitkräfte» og at dette måtte forstås som «de samlede» stridskreftene (underforstått nasjonen Norges stridskrefter), ikke «samtlige» stridskrefter (som ville vært naturlig å bruke om 6. divisjon, som det henvises til i avtalens første avsnitt). Dette argumentet ble ikke tillagt noen vekt i rettsoppgjøret og ble endelig avvist av [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] i en dom av 6. mars 1948.

Ifølge [[Haag-konvensjon|Landkrigsreglementet i Den fjerde Haag-konvensjon]] er det ikke partenes hensikter, men den faktiske situasjon som er avgjørende for å vurdere om et land er okkupert.<ref>Haagkonvensjonen 1907 IV Landkrigsreglement, Seksjon III 'Militære autoritet over territoriet til stridende stat'. Artikkel nr. 42. Hentet fra <nowiki>https://digital-commons.usnwc.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1907&context=ils</nowiki></ref> Den tyske [[okkupasjon]]en av Norge var total. Dette ble også lagt til grunn av [[Høyesterettsjustitiarius]] [[Paal Berg]] da han i pakt med Landkrigsreglementet opprettet [[Administrasjonsrådet]].{{tr}} Ideen om at okkupasjonen i Norge var [[partiell]], finnes i [[Erik Solem]]s bøker ''Kommentar til landssvikanordningen'' (1945) og ''Landssviklova'' (1947).