Redigerer Justinian I den store (avsnitt)

=== De religiøse forholdene med Roma ===
Fra midten av 400-tallet og framover økte de vanskelige og anstrengende kirkelige oppgavene for keiserne i øst. De radikale følte seg frastøtt av trosbekjennelsen som ble godkjent av [[konsilet i Kalkedon]], som forsvarte den bibelske lære om Kristus' vesen og natur, og som forsøkte å bygge bro mellom de dogmatiske partiene. Pave [[Leo I (pave)|Leo I]]´s brev  til erkebiskop [[Flavianus av Konstantinopel]] ble i øst betraktet som et arbeid gjort av [[Satan]]. Av den grunn ønsket ingen å høre på kirken i Roma. Keiserne, derimot, hadde et ønske om å bevare forbindelsen mellom Konstantinopel og Roma; og dette forble mulig kun om kirken ikke avvek fra den linje som ble definert ved Kalkedon. Fraksjonene i øst,  som var blitt hisset opp  av konsilet i Kalkedon, måtte begrenses og bli pasifisert. Dette problemet viste seg å være vanskelig, ettersom dissenterne i øst overgikk  tilhengerne av Kalkedon både i antall og i intellektuell dyktighet. Spenningen mellom de to retningen vokste; de som valgte Roma og vesten måtte oppgi støtte fra Østen, og omvendt.

[[Fil:Flavius Petrus Sabbatius Justinianus 02.JPG|right|thumb|Konsulær diptykon som viser Justinians fulle navn (Konstantinopel 521)]]
Justinian trådte inn på valplassen til den kirkelige strid kort tid etter at hans onkel tiltrådte som keiser i [[518]], og gjorde en slutt på den [[monofysittisme|monofysittiske]] [[skisma]] og splittelse som hadde eksistert mellom Roma og Konstantinopel siden 483. Anerkjennelsen av det romerske bispesete som den høyeste kirkeautoritet<ref name="Novellæ, cxxxi"/> forble hjørnesteinen i hans vestpolitikk. Fornærmende som det var for mange i øst, følte Justinian seg uansett helt fri til å ha en despotisk holdning mot paver som [[Silverius]] og [[Vigilius]]. Mens det ikke var mulig å få til et kompromiss med kirkens [[Dogme|dogmatiske]] parti, skaffet han seg gjennom sine anstrengelser for å få til et forlik støtte fra de fleste i kirken. Et påtagelig bevis var hans holdning i kontroversen om ''den theopaschitiske formel'': «Unus ex Trinitate passus est» (i betydning «En av Treenigheten led i legemet»). Han var av den mening at spørsmålet var en krangel om ord. Han gjorde et forgjeves forsøk på å megle i en religiøs konferanse med tilhengerne av [[Severus av Antiokia]] i [[533]].

På nytt beveget Justinian seg mot kompromiss i det religiøse edikt av 15. mars 533,<ref>''Cod.,'' L, i. 6.</ref> og lykkeønsket seg selv med at pave [[Johannes II]] tillot rettroenhet gjennom den keiserlige bekjennelse.<ref>Cod., I., i. 8.</ref> Den alvorlige feilen som han gjorde i begynnelsen ved å delta i  en alvorlig forfølgelse av monofysittiske biskoper og munker og således skape bitterhet i vidstrakte regioner og provinser fikk han til sist bøtt på. Hans vedvarende mål forble å vinne over monofysittene, samtidig som han ikke ville slippe trosbekjennelsen fra Kalkedon. Mange ved hoffet mente at han ikke gikk langt nok: Teodora mente særlig at monofysittene ikke ble behandlet rettferdig. Justinian holdt tilbake pga. av komplikasjonene som ville ha skjedd i vest. Men i fordømmelsen av ''[[Tre kapitler-striden|De tre kapitler]]'' forsøkte Justinian å tilfredsstille både vest og øst, men  mislyktes begge deler. Selv om paven bifalt fordømmelsen trodde vestrikets prelater at keiseren hadde handlet i strid med forordningene fra Kalkedon. Selv om mange delegater i øst bøyde seg for Justinian, var det mange, særlig monofysitter, som forble misfornøyde. Alle var mer bitre på ham ettersom han i sine siste år selv tok stadig mer aktivt del i teologiske saker.