Redigerer Johannes Paul II (avsnitt)

==Pave Johannes Paul IIs encyklikaer==

Pave Johannes Paul II sendte ut 14 [[encyklika]]er: 
*[[Redemptor hominis]] (1979) - Fem måneder etter sitt valg skrev pave Johannes Paul II sin første encyklika. Han understreker at Kristus er sentrum for skapelsen og historien, og at han forløste hele menneskeheten. Av dette følger Kirkens behov for å dra alle mennesker til Kristus, noe som kan fremmes ved økumenikk, ved å sikre at den moralske dimensjon av menneskelivet ikke blir glemt på vei til fremskrittet, og ved forsvar av menneskerettighetene.
*[[Dives in misericordia]] (1981)- Encyklikaen utgjør en ettertrykkelig bekreftelse av Guds kjærlighet, og fremfor alt hans barmhjertighet. Kristus, sier paven, «er i en viss forstand barmhjertighet». Farens handling i lignelsen om den fortapte sønn viser det grunnleggende forhold mellom Gud og mennesker. Faren viser beredskap, glede og hengivenhet når han ønsker sin sønn tilbake, og ved å vende tilbake til faren får sønnen tilbake sin verdighet. Paven understreker  nattverdens og forsoningens sakramenters roller som bevis på Guds barmhjertighet. Til slutt bekrefter han at barmhjertighet er en nødvendig bestanddel av rettferdighet blant mennesker, og at de som gir barmhjertighet selv er begunstigede.
*[[Laborem exercens]] (1981) - Denne viktige sosialencyklikaen ble skrevet for å markere nittiårsjubileet for [[pave Leo XIII]]s encyklika ''[[Rerum Novarum]]'', om arbeidsspørsmålet. Fremfor alt er det opptatt av å vektlegge menneskeverdet. Kirken, sier pave Johannes Paul, må alltid forsvare den verdigheten og motsette seg situasjoner der menneskerettighetene på arbeidsfeltet ikke er beskyttet. Arbeid har alltid prioritet foran kapital. Paven hevder behovet for å iverksette tiltak mot arbeidsledighet og urettferdig godtgjørelse. Han bekrefter også kvinnenes rettigheter på arbeidsplassen og behovet for sosiale ytelser, fagforeninger og passende fritid. Og alt dette bygger han opp i en åndelighet av arbeid som ser menneskelig arbeid som en del i Guds skapende og forløsende verk.
*[[Slavorum Apostoli]] (1985) - I 1980 erklærte paven de eldgamle helgener Kyril og Metodius som medbeskyttere av Europa. Fem år senere, i ''Slavorum Apostoli'', minner han 1100-årsjubileet for disse helgenenes evangeliseringsarbeid for de slaviske folkeslagene. Denne encyklikaen er kanskje mest kjent for sin gjennomgang av pavens forståelse av «inkulturasjon». Spredningen av evangeliet betyr ikke utarming eller utryddelse av de virkelige menneskelige verdier i noen kultur. Disse verdiene, sier paven, er som flisene som utgjør en stor mosaikk, kunstverket til pantokratoren, skaperen av alle ting. Det er da opp til Kirken å «akseptere, forene og opphøye» dem, med en mors omsorg.
*[[Dominum et vivificantem]] (1986) - Denne encyklikaen handler om Den Hellige Ånd, Herren og livgiveren. Dens formål er å utvikle Kirkens bevissthet om at den er nødtvungen av Den Hellige Ånd til å hjelpe til med den fulle realisering av Guds vilje på jorden. Paven minner om Kristi løfte ved påskemåltidet om å sende parakleten, eller trøsteren. Den Hellige Ånd kommer for å fortsette Kristi arbeid med å spre det gode budskap om frelse, for å tilby verden frihet fra synd, og for å være håpets vokter i menneskelige hjerter.
*[[Redemptoris Mater]] (1987) - Tilskyndet av det kommende årtusenskifte skriver paven denne encyklikaen om Maria, Guds mor. Han støtter seg tungt til Det andre Vatikankonsils dokument ''[[Lumen Gentium]]'', og understreker Marias rolle som jomfru og mor og behovet for å presentere henne i lys av Kristi mysterium. Det er hennes tro som markerer begynnelsen på den nye pakt mellom Gud og menneskeheten i Kristus; hun er velsignet på grunn av sitt livs frukt, men også på grunn av sin tro. Hun er Kirkens mor, hun følger den på pilegrimsveien, og det er fra Maria Kirken lærer sitt eget moderskap. Maria står i sentrum av mysteriet om at Gud elsker verden så mye at han ga sin enebårne Sønn for det.
*[[Sollicitudo rei socialis]] (1987) - Dette er pavens andre encyklika om sosiale spørsmål, og den tar hovedsakelig utgangspunkt i [[pave Paul VI]]s ''[[Populorum Progressio]]''. Paven bekrefter sin forgjengers lære, men er kanskje mindre sangvinsk når han vurderer det økende gap mellom utviklede land og utviklingsland. Jordens goder er ment for alle, sier han, og Kirken tar fra dette prinsippet en impuls til å reflektere over sannheten om Kristus. Paven berømmer kjærligheten til å sette de fattige i første rekke, og han sørger over urettferdige handelssystemer, mangelen på et ordnet internasjonalt økonomisk system til beste for alle, og at noen land ikke har sørget for et demokratisk og deltakende regjeringsystem.
*[[Redemptoris missio]] (1990) -I denne encyklikaen om misjonsarbeid bekrefter pave Johannes Paul II at «misjon er en nøyaktig indikator på vår tro på Kristus og hans kjærlighet til oss». Det er, legger han til, en form for vitnesbyrd og en «livsform som stråler ut til andre». Kirken står til tjeneste for Guds Rike, og Kirkens misjoner må følgelig forkynne det glade budskapet og fremme evangeliske verdier for Rikets vekst. Paven oppfordrer til dialog med andre kulturer og trosretninger, til misjon for å inkarnere evangeliet uansett hvor misjonen har sitt virkefelt, og misjonærer til å være forpliktet til hellighet.
*[[Centesimus annus]] (1991) - I denne sin tredje sosialencyklika ihukommer paven hundreårsjubileet for [[pave Leo XIII]]s ''[[Rerum Novarum]]''. Kirkens sosiallære, sier han, er bygget på tro; og av dette følger Kirkens forpliktelse til grunnleggende prinsipper om verdighet og rettigheter for alle, fortrinnsretten for de fattige og solidaritet mellom alle folk og nasjoner. Paven støtter prinsippene for den fri økonomi, men bare hvis en slik økonomi er omgitt av et stramt juridisk rammeverk som sikrer at den blir stilt til tjeneste for menneskelig frihet i sin helhet.
*[[Veritatis splendor]] (1993) - Her svarer paven på det han kaller «en total og systematisk trekking av den tradisjonelle morallære i tvil».<ref>https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/da/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_06081993_veritatis-splendor.html ''Veritatis splendor'', n. 4, lest 2023-09-08</ref> Det som ligger bak denne trenden, hevder han, er påvirkningen fra tankestrømmer som løsriver troen fra livet og menneskelig frihet fra dens rette forhold til sannheten. Han avviser teologiske trender som ser bort fra den absolutte karakter til Kirkens moralske normer som forbyr handlinger som i seg selv (''intrinsice'', «iboende») onde, og han avviser etiske teorier som gjør moralen subjektiv, og nevner spesifikt teoriene [[konsekvensialisme]] og [[proporsjonalisme]].<ref>https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/da/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_06081993_veritatis-splendor.html ''Veritatis splendor'', n. 75, lest 2023-09-08</ref> Disse, mener han, strider mot Åpenbaringen og Kirkens definitive lære. Han oppfordrer pastorer i Kirken til å være årvåkne med å sikre at «Jesu Kristi stemme, sannhetens ord om ondt og godt»,<ref>https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/da/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_06081993_veritatis-splendor.html ''Veritatis splendor'', n. 117, lest 2023-09-08</ref> blir hørt av Guds folk.
*[[Evangelium vitae]] (1995) -  Encyklikaen omhandler det menneskelige livs verdi og ukrenkelighet.<ref>{{tidningsref|url=https://www.svd.se/dodshjalp-ar-ett-nederlag-for-varden|rubrik=Dödshjälp är ett nederlag för vården|tidning=Svenska dagbladet|språk=|författare=John Sjögren|datum=7. mars 2016|hämtdatum=22. oktober 2017}}</ref> Paven fastslår også at «[[provosert abort]], det vil si abort som er villet som mål eller middel, alltid er et alvorlig brudd på den moralske orden, fordi det er villet avliving av et uskyldig menneske» (nr. 62; originaltekst '' in exstenso''»: «''declaramus abortum recta via procuratum, sive uti finem intentum seu ut instrumentum, semper gravem prae se ferre ordinis moralis turbationem'', quippe qui deliberata exsistat innocentis hominis occisio»).
*[[Ut unum sint]] (1995) - Kirkens forpliktelse til økumenikk, spesielt som skissert i II. Vatikankonsil, bekreftes på nytt i denne encyklikaen. Premisset for forpliktelsen er Kristi bønn om at alle må være ett. Paven erkjenner at økumenikk kan vanskeliggjøres av læreforskjeller, misforståelser, fordommer og mangel på gjensidig kunnskap; likevel tror han at enhet kan oppnås gjennom en sannferdig visjon av tingene, opplyst av guddommelig barmhjertighet. Han skriver for å oppmuntre alle som streber etter enhet i deres bestrebelser. Han oppfordrer også til felles bønn blant kristne, dialog mellom kristne kirker og praktisk samarbeid mellom kristne på alle nivåer. Og han understreker at pavens rolle er å være «enhetens første tjener».
*[[Fides et ratio]] (1998) - Fides et Ratio er ment som en slags fortsettelse av betraktningene fra ''Veritatis Splendor''. Paven tar opp et spørsmål av primær betydning: tapet av tillit til den menneskelige fornuftens kraft til å nå etter og oppnå (i en viss grad) sitt rette mål, det vil si utforske og erkjenne sannhet. I lys av dette kritiske trekk ved dagens kultur, søker han å belyse forholdet mellom tro og fornuft og å bekrefte åpenbart sannhets kraft og troverdighet. Uten en erkjennelse av fornuftens rette kraft og en forståelse av tro og fornuft som gjensidig støttende, ender man opp med en visjon som gir forrang til subjektivisme, meninger og skepsis høyeste ære, en visjon som er drevet av viljestyrke og pragmatisme.
*[[Ecclesia de Eucharistia]] (2003) - Denne siste encyklikaen handler om nattverden og dens forhold til kirken. For å markere det tjuefemte år av sitt pontifikat, inviterer paven alle de troende til å være med ham og takke for nattverden og prestedømmet. Han feirer at [[Andre vatikankonsil|konsilets]] liturgiske reformer  har ført til mye større aktiv deltakelse fra de troende i messen. Men det er skygger ved siden av disse lysene, sier han. Eukaristisk tilbedelse har nesten dødd ut noen steder, og man møter altfor ofte en svært reduktiv tolkning av nattverden, en som frarøver den dens betydning som offer og sakrament. Paven uttrykker behovet for et større nivå av bevissthet og verdsetting av liturgiske normer knyttet til eukaristien, for å bevare dens hellighet og universalitet.