Redigerer Ivar Mortensson-Egnund (avsnitt)

== Mannen og tiden ==
Ivar Mortensson-Egnund levde under den gamle [[naturalhusholdning|selvbergingshusholdningens]] siste tid. Fra 1870-årene skjøt [[pengehusholdning]]en fart og det gamle bygdesamfunnet gikk under. De som ville beholde dette samfunnet samlet seg under [[Søren Jaabæk]]s ledelse til strid mot statsmakta. Men den seirende linjen var [[Johan Sverdrup]]s demokrati med en sterk stat, inspirert av de nye europeiske ideene som fulgte det moderne pengehusholdet.

Da det viste seg at Sverdrups parlamentarisme ikke førte til større frihet for enkeltmennesket, bredte det seg en skuffelse  og en mistro til det parlamentariske demokratiet som trakk mange 1880- og 1890-tallsforfattere mot anarkismens radikale individualisme. Noen, som [[Knut Hamsun]], henfalt til antidemokratisme og «herretenking», mens Garborg og Mortensson ble talsmenn for et folkelig «empowerment»: ''«Fyrst Ålmenn røysterett, so magti '''ut''' or ‘denne sal’ og attende til folkje.»''<ref>Referert i [[#klangen|Klaus Langen]] s. 207</ref> De av Norges intellektuelle som hadde dårlige erfaringer med 1880-talls-politikken tok opp Kropotkins tanker. Mortensson var påvirket av Kropotkins ideer om frivillig samarbeid og hevdet at sosialdemokratiet truet friheten: ''«Det meste, som me hev imot det, er at det vil gjera Staten for stor.''» – ''«Sjølv om Folke vel Styresmennene, so blir det ei dyr og mannsterk Regjering, som ofte vil administrera burt og øydeleggja dei beste Saker.»''<ref>Referert i [[#klangen|Klaus Langen]] s. 68</ref>

De nye vitenskapelige fremskrittene skapte ikke den forventede lykken for alle, og [[positivisme]]n kunne ikke tilby et helhetlig syn på tilværelsen, så 90-tallsforfatterne fikk gjerne et drag av mystisisme. Mortensson-Egnunds ''Paa ymse gjerdom'' og ''Or duldo'' er tidlige eksempler på 1890-tallets mystiske strømninger.

I motsetning til det tidlige 1800-tallets [[Romantikken|romantikk]] førte ikke 90-tallets [[Nyromantikken|nyromantikk]] til varige linjer. Men Mortensson-Egnund holdt fast på de sentrale ideene fra 90-tallet, kanskje fordi han hadde hatt ideene så lenge, som en arv fra [[nasjonalromantikken]]. Mens nyromantikkens «Weltschmerz» hadde sammenheng med en håpløs individualisme som stagnerte i pessimisme og kynisme, ble Mortensson-Egnunds mystikk og anarkisme båret fram av en positiv framtidstro. Han hører ikke til Norges mest ruvende diktere, men er likevel en foregangsmann fra 1890-årene som peker ut veien inn i den nye tiden.<ref>Avsnittet er et sammendrag av kapitlet «Tida og mannen» i [[#klangen|Klaus Langen]] s. 207ff.</ref>

{{Sitat|Livsyne mitt hev vore det, at det er tvo Verder (Heimar), den verkelege, som eg har i meg sjølv, og den illusjonelle i Live umkring meg, som med sitt underlege Menneskjeliv berre tyktes meg vera eit stort Dokketeater, der mange spelar so godt, at dei verkeleg sjølve trur dei er naturlege. [...] Komediespele gjer eg paa den Maaten, at eg spelar so daarleg, at Folk skal kunne sjaa, at det berre er Komediespel, eg meiner aa vise Folk deira eigen Livemaate i vrengd Likning. (Mit private Liv liver eg religiøst, det vil segja i Tru paa Framtia.)|Ivar Mortensson-Egnund i brev til Arne Garborg 30. oktober 1888<ref>Referert i [[#klangen|Klaus Langen]] s. 214f</ref>}}