Redigerer Italias samling (avsnitt)

==== Cavour tar over (1852–1857) ====
[[Bilde:Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]], regnet som «en av de mest skaprsinidge polikiske taktikere på denne tiden – og noensinne».<ref>«one of the shrewdest political tacticians of that or any age» - Side 547, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref>{{byline|type=Malt av|Antonio Ciseri}}]]
Vincenzo Gioberti gikk også av i 1849 og døde tre år senere. Hans etterfølgere satt bare i kort tid, før Massimo d’Azeglio overtok. Heller ikke d’Azeglio statsministerperiode var særlig vellykket, og da [[Camillo Benso di Cavour]] samarbeidet med lederen for de moderate demokratene, ble Azeglio felt og Cavour tok over som statsminister.

Gjennom sitt samarbeid med de moderate demokratene hadde Cavour tilsidesatt både de sterkt monarkistiske på høyresiden og de sterkt republikanske Mazzini-tilhengerne på venstresiden. Dette sikret ham langt mer stabilt styre enn hans forgjengere. Han sikret seg godt samarbeid med de moderate demokratene ved å vise moderasjon i egne krav.<ref>Side 86-87, Haddock</ref>

Likevel var det klart at Cavour styrket Sardinia-Piemonte gjennom modernisering. Under ham økte jernbanen fra 8 kilometer i 1848 til 850 i 1859, og han hadde handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike. Også fabrikker ble igangsatt under ham, om enn med store offentlige utgifter. I 1854 lyktes det også Cavour å innføre [[de facto]] parlamentarisme i Sardinia-Piemonte.<ref>Side 197-98, Cassina Wolff</ref> Han var også flink til å se en mulighet. Det var Victor Emmanuel II som ivret etter at de skulle delta i [[Krimkrigen]]. Cavour så i utgangspunktet liten hensikt i det, men han gjorde det likevel, og jobbet godt med mulighetene som dukket opp ved å kunne delta under fredsforhandlingene.<ref name="Side 89, Haddock">Side 89, Haddock</ref> Cavour fremsto der som det konservative, men ikke reaksjonære, alternativet. Han fordømte det reaksjonære styret i Kirkestaten og Napoli, og Østerrikes okkupasjon av områder utenfor Lombardia og Veneto. Samtlige av disse trekkene kunne medføre revolusjonære og republikanske opprør, advarte han om.<ref>Side 198, Cassina Wolff</ref>

Avslutningsvis ble Società Nazionale dannet i 1857 av Daniele Manin og Giorgio Pallavicino i Piemonte ettersom 1848-opptøyene hadde lettet på sensuren og åpnet for møtevirksomhet. Daniele Manin hadde tidligere samarbeidet med Mazzini i Venezia, men brukte nå tid på å forklare at nasjonalisme kunne eksistere utenfor radikal republikanisme.<ref>Side 69-70, Lucy Riall: ''The Italian Risorgimento State society and national unification'', Routledge, London, 2004</ref> Dermed hadde Mazzinis republikanisme og opptøyer fått en sterk utfordrer, og mange gikk fra Aksjonspartiet til Mazzini og over til Società Nazionale, og forkastet sammenhengen mellom republikanisme og samling av Italia.<ref>Side 199, Cassina Wolff</ref>