Redigerer Irlands historie (avsnitt)

===Gælisk gjenoppvåkning fra 1254===
[[File:Durer-Irish-16thC.jpg|thumb|right|Iriske soldater, 1521 – av [[Albrecht Dürer]].]]

Normannerne i Irland utviklet i årene etter erobringen en konkurrerende rivalisering seg imellom i begjæret etter landområder, noe som fikk en del av dem til å støtte irske herrer som konkurrerte med deres normanniske rivaler. Ved 1261 hadde svekkelsen av normannerne blitt åpenbar da [[Finghin Mac Cárthaigh]], konge av [[Desmond (Irland)|Desmond]], beseiret en normannisk hær i slaget ved Callann.<ref>Ó Murchadha, Diarmuid (1961): [https://web.archive.org/web/20060116015416/http://mccarthy.montana.com/Articles/BattleOfCallann.html «The Battle of Callan, A.D. 1261»], ''Journal of the Cork Historical and Archaeological Society''</ref> Krigen fortsatte mellom de forskjellige herrene og jarlene i rundt 100 år, og forårsaket mye ødeleggelse, særskilt rundt Dublin. I denne kaotiske situasjonen vant lokale irske herrer tilbake store landområder som familiene deres hadde mistet siden den normanniske erobringen og holdt dem selv etter krigen var over.

Ved begynnelsen av 1300-tallet hadde ikke irene hatt noen overkonge siden [[Ruaidrí Ua Conchobair]], og de irske lederne søkte over til Skottland og oppmuntret [[Robert Bruce]] til å sende en hær for å drive de normanniske nybyggerne ut. Til gjengjeld skulle de krone broren hans overkonge. Robert Bruce hadde understreket i et brev til de irske lederne i 1315 fellesskapet mellom skottene og irene: «Mens vi og du, og vårt folk og ditt folk, frie siden de eldste tider, deler samme nasjonalitet og blir oppfordret til å komme sammen mer ivrig og gledelig i vennskap ved et felles språk og ved felles skikker (...) permanent styrking og opprettholdelse av det spesielle vennskapet mellom oss og dere, slik at vår nasjon med Guds vilje kan være i stand til å gjenvinne sin eldgamle frihet...» I dette ble det definert at skottene og irlenderne selv betraktet seg som samme folk som talte et felles gælisk språk.<ref> Duffy, Seán (1999): [https://www.historyireland.com/medieval-scotland-ireland-overcoming-the-amnesia/ «Medieval Scotland & Ireland: overcoming the amnesia»], ''History Ireland'' </ref> Styrken i dette historiske sitatet ble understreket av [[Irlands president]] [[Michael D. Higgins]] da han gjentok det under et statsbesøk i [[Skottlands parlament]] i [[Edinburgh]] i 2016.<ref>[https://www.president.ie/en/media-library/speeches/address-by-president-michael-d-higgins-to-the-scottish-parliament «Address by President Michael D Higgins to the Scottish Parliament»], Edinburgh, Scotland, 29 June 2016, ''President of Ireland''</ref> Sitatet markerte også den gæliske oppvåkningen i Irland på 1300-tallet.

Den 26. mai 1315 gjorde mer enn 5000 skotske soldater i land ved Larne nær [[Carrickfergus]] i Ulster, ledet av [[Edward Bruce]], bror av kong [[Robert Bruce]] av Skottland. Det var veteransoldater fra [[den skotske uavhengighetskrigen]] mot England. Skottene hadde påført England et knusende nederlag i [[slaget ved Bannockburn]] i juni 1314, og i tillegg til å hjelpe irske forbundsfeller, hadde Bruce-familien også slekt i Ulster, foruten at Robert Bruce også ville opprette en andre front mot England i Irland. I løpet av en måned seiret de mot en normanniske hær ved Moiry Pass i Armagh. Edward Bruce gikk seirende fra slag til slag inntil veien til Dublin lå åpen.<ref>Scott, Ronald McNair (2002): ''Robert the Bruce'', Carroll & Graf, ISBN 0-7867-0329-6, s. 173</ref> I slaget ved Kells mot [[Roger Mortimer, 1. jarl av March]] i november 1315 vant Bruce og Mortimer unnslapp med nød og neppe. Normannerne i Dublin tok drastiske skritt for å forsvare byen: forstadene rundt ble brent ned og det ble tatt stein fra kirkene i byen for å forsterke bymurene.<ref name="Shama"> Shama, Simon (17. februar 2011): [https://www.bbc.co.uk/history/british/middle_ages/ireland_invasion_01.shtml "Invasions of Ireland from 1170 - 1320"], ''BBC History''</ref> Bruce valgte å ikke beleire byen og marsjerte videre sørover. Den 2. mai ved Dundalk ble Edward Bruce kronet til overkonge av hele Irland.<ref>Scott (2002), s. 174</ref> Det kunne ha gått, om det ikke var for at [[Den store hungersnøden 1315–1317|den store europeiske hungersnøden]] rammet Irland i 1317. Høsten 1318 ledet Bruce sine menn mot Dundalk, kanskje i søken etter mat og forsyninger under de harde sultforholdene. Rett utenfor Dundalk ble de angrepet av en normannisk hær under ledelse av John de Bermingham den 14. oktober.<ref>Scott (2002), s. 179</ref> Kildene er usikre, men i henhold til den skotske kronikøren [[John Barbour]], var Edward Bruce selv arkitekten bak sitt nederlag ved å konfrontere en langt større hær. Bruce, den siste overkonge av Irland, ble drept, kroppen hans ble [[Hengning, trekking og kvartering|kappet opp]] og sendt til forskjellige byer i Irland, og hodet hans ble levert i triumf til kong [[Edvard II av England]].<ref name="sentral">[https://www.irishcentral.com/roots/history/edward-bruce-high-king-ireland «On This Day: Edward Bruce, the last High King of Ireland, dies in 1318»], ''Irish Sentral'' 14. oktober 2022</ref>.

[[Fil:Grave Of King Edward De Bruce.jpg|thumb|Det finnes en grav for Edward Bruce, den siste overkonge av Irland, i kirkegården i Faughart i [[Louth (grevskap)|Louth]].]]
Selv om historien om Edwards Bruce krigføring i Irland stor grad har forsvunnet fra den folkelige bevisstheten, har historikere lenge erkjent at «Bruce-kampanjen i Irland var en begivenhet av vidtrekkende betydning».<ref>[https://discoverulsterscots.com/history-culture/edward-bruce «Edward Bruce»], ''Discover Ulster-Scots''</ref> Under den kaotiske krigføringen benyttet irene mulighetene til å ta tilbake store områder som deres slekter hadde mistet etter normannernes invasjon. Ikke minst hadde Bruce gitt irske ledere som Donnell O'Neill av Tyrone, Bruces fremste allierte, en stemme i motstanden mot England. De skrev en «protest fra de irske fyrstene» til pave [[Johannes XXI]] for å rettferdiggjøre kroningen av Edward Bruce på Irlands trone.<ref name="Shama"/><ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803100413534 «Remonstrance of the Irish Princes»], ''Oxford Reference''</ref>

[[Svartedauden]] kom til Irland i [[1348]]. De de fleste av de engelske og normanniske innbyggerne i Irland bodde i byer og landsbyer, rammet pesten dem langt hardere enn de innfødte irene, som bodde i mer spredte landlige bosetninger.<ref>[https://www.medieval.eu/the-black-death-in-ireland/ «The Black Death in Ireland»], ''Medieval Histories'' 29. desember 2019</ref> Etter at det hadde gått over, kom gælisk-irsk språk og skikker til å dominere landet igjen. Det engelskkontrollerte territoriet krympet til et befestet område rundt Dublin ([[The Pale]]), og normanniske herskere hadde liten faktisk autoritet utenfor (utover the Pale).

Utenfor The Pale begynte de gjenlevende hiberno-normanniske adelsmennene drev inn i en kulturell [[assimilering]] ved å ta opp irsk språk og irske skikker, og en samtidig engelsk kommentator skrev at de «ble mer irske enn irene selv» ([[latin]]: ''Hiberniores Hibernis ipsis'').<ref>MacLysaght, Edward (1982): [http://www.heraldry.ws/info/article06.html ''More Irish Families''] {{Wayback|url=http://www.heraldry.ws/info/article06.html |date=20060504232037 }}. Irish Academic Press. ISBN 0-7165-0126-0. Sitat: «Some became completely integrated, giving rise to the well known phrase 'Hiberniores Hibernis ipsis' (more Irish than the Irish themselves). These formed septs on the Gaelic-Irish pattern, headed by a chief. The Gall & Gael became virtually indistinguishable.»</ref> I de følgende århundrene sto de generelt på irenes side i konflikter, og de forble [[Den katolske kirke|katolske]] etter [[reformasjonen]]. De engelske myndighetene i The Pale var så engstelige for denne gælifiseringen at de vedtok spesielle lover, [[Kilkennystatuttene]] etter parlamentet i [[Kilkenny]] som vedtok dem i 1366, som forbød personer av engelsk opphav å snakke irsk, å bære irske klær eller å gifte seg med irer. Ettersom myndighetene hadde liten rekkevidde utenfor The Pale fikk lovene liten effekt.<ref>[https://exploringcelticciv.web.unc.edu/statutes-of-kilkenny/ «Statutes of Kilkenny»], ''Exploring Celtic Civilizations''</ref>

Innen slutten av [[1400-tallet]] var det knapt noen engelsk sentraladministrasjon igjen i Irland. Engelskmennenes oppmerksomhet hadde blitt avledet av [[rosekrigene]], og den mektige [[jarl av Kildare|jarlen av Kildare]] var lord av Irland. De gæliske og gælifiserte adelsmennene økte stadig sin makt og innflytelse på bekostning av de engelske myndighetene i Dublin.