Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Mot nye høyder (1955–1966) ==
Etter at Reksten hadde bygget opp en stor tankflåte, begynte han for alvor å satse på spotmarkedet. Dette innebar at Reksten avslo å binde flåten sin til langsiktige fraktavtaler (certepartier), noe som ville ha sikret faste og stabile inntekter over lengre perioder. Skipene ble i stedet bare bortfraktet på kortvarige oppdrag. Når det var stor etterspørsel etter tanktonnasje, kunne han på denne måten presse oljeselskapene til å betale høyest mulige priser. Men ulempen var at skipene hans risikerte å bli liggende uvirksomme i [[båtopplag|opplag]] når de dårlige tidene kom.[[Fil:Reksten.1953.jpg|thumb|M/T «Octavian» sjøsettes i 1953. Hilmar Reksten står til høyre. Datteren Bjørg Nora til venstre.]] Det var økonomisk farlig for et rederi å ha skip liggende i opplag særlig lenge: Ikke tjente skipene inn penger, og mannskaper, vedlikehold, reparasjoner og havneleie krevde store utgifter. Rekstens tanke var at han skulle tjene så godt i de gode tidene at han med god margin ville klare seg gjennom de dårlige tidene, og likevel sitte igjen med et høyere overskudd enn sine konkurrenter. Reksten viste med dette at han var en svært risikovillig skipsreder. Hans aktive kontraheringer av skip førte til at han i 1955 ble Bergens fjerde største skipsreder.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 106
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Under [[Suezkrisen]] i 1956 fikk han via radioen vite om den britisk-franske invasjonen, tidsnok til at han rakk å kalle det fullastede tankskipet M/T «Octavian» tilbake før det gikk inn i [[Suezkanalen]]. Skipet gikk i stedet rundt Afrika, og unngikk dermed å bli innesperret i Suezkanalen sammen med mange av skipene til Rekstens konkurrenter, deriblant norske «Eli Knutsen» og «Hektoria». Inntektene som «Octavian» seilte inn, oversteg byggeprisen 4–5 ganger.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 108
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Men i årene etterpå gikk tankmarkedet inn i en ny bølgedal. Rekstens nye skip, T/T «Hadrian», som med sine nesten {{formatnum:50000}} dødvekttonn var hans til da største skip, ble for eksempel liggende uvirksom etter overtakelsen i [[1959]]. Denne uvirksomheten tvang Reksten blant annet til å bruke en av sine turbintankere til å frakte korn. Men grunnet de dårlige tidene kunne Reksten bygge billig. I [[1963]] bestilte han syv nye skip, de største av dem på {{formatnum:95000}} [[dødvekttonn]].<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 110
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Dette gjorde Reksten fordi han hadde regnet seg frem til at markedet ville flate ut. Samme år passerte Reksten både Westfal-Larsen & Co. og [[J. Ludwig Mowinckels rederi]] i tonnasje. Han ble med det Bergens største skipsreder.

Likevel ble ikke Reksten fullt og helt tatt inn i varmen i Bergens etablerte redermiljø. Der ble han gjerne sett på som en oppkomling og et uromoment. Han ønsket anerkjennelse, men fikk til sin skuffelse ikke noen høyere tillitsverv i Bergens Rederiforening.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 190-193
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Reksten fortsatte som medlem av foreningen, etter at Norges Rederiforbund i [[1957]] satte en stopper for hans planer om å opprette en rederiforening i [[Fana]], og selv gjorde han ikke alvor av ideen om å registrere skipsflåten sin i Haugesund.<ref>{{Kilde www
| utgiver= Store norske leksikon
| forfatter= Atle Thowsen
| utgivelsesdato=
| tittel= Hilmar Reksten
| url= http://nbl.snl.no/Hilmar_Reksten
| besøksdato= 19. juli 2013 
| kommentar=
}}</ref> Å ha skipene sine registrert noen andre steder enn i Bergen og Norge ble aldri igjen aktuelt. Men han holdt seg heretter borte fra Bergens Rederiforenings offisielle tilstelninger.

De syv skipene som Reksten hadde bestilt, ble levert i årene 1964–1966. Disse tilvekstene til Rekstens flåte fikk navnene T/T «Valentinian», T/T «Lucian», T/T «Cyprian», T/T «Gratian», T/T «Julian», T/T «Winston Churchill» og T/T «Clementine Churchill». De to siste skipene, bygget ved Swan Hunter, brøt med Rekstens navnetradisjon. Reksten var en beundrer av Winston Churchill og fikk tillatelse av Churchills kone [[Clementine Churchill|Clementine]] til å kalle opp skipet etter den britiske statsmannen. I takknemlighet for dette kalte han også opp et skip etter Clementine. T/T «Julian» ble i 1966 ferdigbygget ved Akers mekaniske verksted på [[Stord]], noe som ble starten på et omfattende samarbeid med Aker. Konsernet la samme år frem sine planer om å bygge turbintankere på {{formatnum:200000}} tonn ved [[Aker Stord]]. Tanken om at et skipsverft på Vestlandet kunne bygge skip i internasjonalt konkurransedyktige størrelser, begeistret Reksten; han ønsket primært å støtte lokal og hjemlig industri. Men ennå slet han i motbakke, og i første halvdel av 1967 begynte rederiets stilling å bli kritisk, for da seilte bare to av skipene hans, til fraktrater som såvidt var nok til å dekke bunkersutgiftene. Selv mente han likevel å ha tilstrekkelig økonomisk styrke til å kunne ri stormen av. En vurdering av de politiske forholdene i [[Midtøsten]] ga ham også tro på at det snart ville bli stor etterspørsel etter hans tankflåte.<ref>''Norges Industri'' særtrykk, nr. 8, 22.10.1973, s. 3</ref>