Redigerer Henrik Ibsen (avsnitt)

==Ibsen som dramatiker==

=== Modningsårene 1850–63 ===
[[Fil:Portrait of Henrik Ibsen, 1863-64 (cropped).jpg|miniatyr|Et av de eldste fotografiene av Ibsen fra ca. 1863/64, omtrent på det tidspunktet han begynte å skrive på ''Brand''.]]
I [[1850]] flyttet Ibsen til [[Oslo|Christiania]]. På vei til hovedstaden besøkte han hjemmet i Skien for siste gang. Familien hadde da sluttet seg til [[Gustav Adolph Lammers|Lammers-bevegelsen]], en kristen vekkelsesbevegelse som avskrev blant annet litteratur som djevelens verk, og Ibsen kom til å ha lite kontakt med familien etter 1850.<ref>''Henrik Ibsen'' (s. 62), Læreboka forlag, Trondheim 2005, ISBN 82-994742-6-4</ref> Kanskje var det derfor han tok i bruk pseudonymet Brynjolf Bjarme igjen i et renskrevet manuskript av én fullført og én nesten fullført akt, med påskriften «Rypen i Justedal, nationalt Skuespil i fire Acter, af Brynjolf Bjarme. 1850» Tydeligvis danner sagnet om [[Jostedalsrypa]] bakgrunn for stykket, påbegynt etter at han sommeren 1850 fikk antatt ''[[Kjæmpehøjen]]''. Handlingen ble lagt til en norsk fjelldal i [[senmiddelalderen]]. En god del gjenkjennes i hans senere skuespill ''[[Olaf Liljekrans]]'' fra 1856.<ref>[https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_RJ%7Cintro_creation.xhtml] [[Øystein Aarseth]]: «Rypen i Justedal»</ref>

I Christiania gikk Ibsen fra 1850 på [[Henrik Anton Heltberg|Heltbergs]] studentfabrikk for [[universitet]]skandidater, blant annet sammen med [[Bjørnstjerne Bjørnson]], mens han leilighetsvis tjente penger som journalist. Han strøk i [[gresk]] og [[aritmetikk]]. I realiteten hadde han bare gått to uker på skolen. På denne tiden var fattigdom så utbredt at det ikke vakte oppsikt at han opptrådte i bybildet iført et ullteppe til frakk og bare med [[kalosjer]] på bena. Sko hadde han ikke råd til.<ref>Karl Brodersen: «Kunstens kår», ''Frisprog – mer enn ord'' (s. 111), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0</ref> [[Ludvig Daae (1829–1893)|Ludvig Daae]], Suzannahs fetter som var ett år yngre enn Ibsen, gikk også på Heltbergs studentfabrikk, og de to kan ha vært gamle kjente.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Med Henrik Ibsen i fjellheimen|etternavn=Østvedt|fornavn=Einar|utgiver=Oluf Rasmussens forlag|år=1967|isbn=|utgivelsessted=Skien|sider=|kapittel=}}</ref> 

Ibsen hadde feilet både til eksamen og med sitt skuespill ''Catilina'', og sluttet seg til en hemmelig revolusjonær gruppe som ble oppløst av regjeringen. Dette skal ha ført til at han holdt seg unna organisert politisk arbeid resten av livet.<ref>[https://www.nrk.no/kultur/ibsen_-henrik-1.537426 Rune Henriksen: «Ibsen, Henrik», NRK 11. juli 2002]</ref> 

Fiolinvirtuosen og kulturpersonligheten [[Ole Bull]] ga den 23 år gamle Ibsen en unik mulighet da han kalte ham til sitt nyopprettede teater i Bergen i 1851. Teaterstyret bevilget ham innledningsvis en stipendreise til København og [[Dresden]] for å studere teater. Ved Ole Bulls teater, [[Det norske Theater]], fikk han bryne seg på oppgaver som sceneinstruktør og teaterdikter. Han hadde et særlig ansvar for dekorasjoner, kostymer, [[rekvisitt]]er etc. og for person-arrangementet på scenen. Arbeidet ved dette pionerteateret i årene 1851–57 bidro sterkt til å legge fundamentet for Ibsens senere karriere som skuespillforfatter.

Våren 1853 i Bergen forelsket Ibsen seg heftig i den 16 år gamle Rikke Holst (en kusine av Sofie Holst, som Ibsen kjente fra Grimstad). Første pinsedag 1853 gikk den nyforelskede Ibsen med en gruppe fra Det Norske Theater i Bergen på fottur opp [[Ulriken]]. Dette inspirerte ham til ''[[Vi vandrer med freidig mot]]''.<ref>[https://www.geocaching.com/geocache/GC1QJ90_vi-vandrer-med-freidig-mot?guid=808fb2a4-16ee-4b5e-bf89-7d144a0ee971] «[[Vi vandrer med freidig mot]]»</ref> Han og Rikke forlovet seg i hemmelighet, men hennes far forbød forholdet. Ibsen omtalte i brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 sin [[forlovelse]] som et «hurtigt knyttet og voldsomt afbrudt ''liebschafts''-forhold», som imidlertid inspirerte ham til ''[[Fru Inger til Østeraad]]''. Rikke Holst giftet seg 12. juni 1856 med kjøpmannen Carl Tresselt. Hun og Ibsen møttes igjen da han besøkte Bergen i 1885.<ref>[https://www.ibsen.uio.no/REGINFO_peRHo.xhtml Rikke Holst (1837-1923)]</ref>

Mens Ibsen var knyttet til teateret i Bergen, skrev han fire nye skuespill, dels inspirert av norsk folkediktning, dels av norsk historie. Det siste er merkbart i ''Fru Inger til Østeraad'' (1855). 
Hans biograf Astrid Sæther har påvist at Ibsen må ha forlovet seg med [[Suzannah Ibsen|Suzannah Thoresen]] ett år tidligere enn offisielt sagt. Først etter suksessen med ''[[Gildet på Solhaug|Gildet paa Solhoug]]'' ble han godkjent av svigerfamilien.<ref>Sverre Mørkhagen: «Ibsen er ikke ferdig utforsket», ''Aftenposten'' 19. november 2019</ref> I [[1857]] returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah, [[Magdalene Thoresen]]s stedatter. Året etter ble deres eneste barn, [[Sigurd Ibsen]], født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye [[Christiania Theater]] i [[Møllergata (Oslo)|Møllergaten]] frem til [[1864]]. Suzannah var en begavet kvinne og skulle vise seg å bety umåtelig mye for Henrik Ibsen som inspirator, kyndig lytter og kritiker så lenge han levde.

Etter at Ibsen midlertidig hadde slått seg ned i Christiania som gift mann, skrev han dramaene ''[[Hærmændene paa Helgeland]]'', inspirert av [[eddadiktning]]en, og ''[[Kongs-Emnerne]]'', med emne fra [[borgerkrigstiden]] på 1200-tallet, og dessuten samtidsstykket ''Kjærlighedens komedie''. Av disse verkene er nok ''Kongs-emnerne'' det mest betydelige.
 
I [[1859]] prøvde han seg også i [[opera]]-[[sjanger]]en, og begynte å skrive [[libretto]]en ''[[Fjeldfuglen]]''. Denne ble aldri fullført, han oppga prosjektet etter at han hadde startet på andre akt. Denne teksten ble først trykt i 1909, altså [[posthum]]t.

====Fotturen i 1862====
I 1862 reiste han med offentlig stipend gjennom Gudbrandsdalen til [[Lom]] og over fjellet til Sogn, og nordover til Sunnmøre og Romsdal før han returnerte til Christiania. Reisen begynte 24. juni og han reiste med [[hovedbanen|tog]] til Eidsvoll og dampbåt langs [[Mjøsa]] til [[Lillehammer]]. På Lom prestegård møtte han [[Elise Aubert|Elise Aars]] og hennes forlovede [[Ludvig Aubert]] – Aubert reiste sammen med Ibsen over Sognefjellet. Fra Lom gikk han opp [[Bøverdalen]], over Sognefjellet (der det ikke var kjørevei) og ned det bratte berget til [[Skjolden]]. Resten av turen tilbakela han stort sett til fots. Ibsen skal opprinnelig ha planlagt å gå til [[Hardanger]]. Suzannahs stemor Magdalene Thoresen kan ha inspirert ham til å legge ruten lenger nord. Ibsen laget godt utførte blyanttegninger på turen (blant annet fra Gudbrandsdalen, Breimsvatnet og Tresfjorden) og noen disse ble trykket i ''Illustreret Nyhedsblad''. Det øde, ville landskapet han opplevde over Sognefjell gjorde stort inntrykk og han inntrykkene ble innarbeidet flere steder i diktingen. Ibsen passerte [[Fortun stavkirke]] som 20 år senere ble revet og flyttet til [[Fantoft]]. Fra Skjolden reiste han med den nye dampbåten «Framnæs» til [[Vadheim]] og vandret gjennom Sunnfjord og Nordfjord via [[Jølster]] og over [[Breimsvatnet]] («Bræheimsvandet»). Fra Utvik tok han båt til Faleide i dagens [[Stryn]] kommune og gikk til [[Hornindal]]. Disse områdene i Sunnfjord og Nordfjord anså at Ibsen som ufortjente ukjente.<ref name="fottur">{{ Kilde bok | forfatter = Østvedt, Einar | utgivelsesår = 1967 | tittel = Med Henrik Ibsen i fjellheimen: Henrik Ibsens egne tegninger og malerier | utgivelsessted = Skien | forlag = Oluf Rasmussens forl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061305063 | side = }}</ref> 
{{sitat|I strøget omkring den øvre ende af Bræheimsvandet har man en af de i vort land sjeldne utsigter, hvor høifjeldsnaturen i sin vildeste vinterskikkelse lukker for lavlandet. Her kan man, ligesom langs Ullensvang-stranden i Hardanger, gåe under blomstrende frugttræer og see mægtige jøkler lyse gjennem løvet.|Henrik Ibsen i ''Illustreret Nyhedsblad'' (1862)<ref name="fottur" />
|align=right}}
Formålet med reisen var å samle [[sagn]] og [[folkevise]]r. Han tilbragte fem dager på [[Hellesylt]], og fikk trolig inspirasjon til personer og landskap i [[Brand]]s hjembygd.<ref name="fottur" /> Året før hadde stedet fått ny prest, [[Ole Barman]], og et par år før det ny kirke. På Hellesylt ble han oppfattet som en raring som noterte ned det folk på stedet fortalte ham. Ibsen samtalte lenge med Barman om blant annet tradisjoner, sagn og snøskredene bygda var utsatt for – blant annet hadde kirkebygget blitt ødelagt av skred. Prestens gravtale i ''[[Peer Gynt]]'' skal være inspirert av det han opplevde på [[Hellesylt]]. Mange år senere snakket han med [[Ole Ingebrigtsen Langeland]] om oppholdet der.<ref name="fottur" />

Fra Hellesylt reiste han videre til Suzannahs fetter [[Ludvig Daae]] på [[Solnør]] lenger ute i fjorden.<ref name=":0" /> Solnør kan ha vært en inspirasjon til ''[[Rosmersholm]]''<ref>[https://www.apollon.uio.no/artikler/2007/ibsen.html Kona til Ibsen påverka Ibsens drama] Apollon (Forskningsmagasinet [[UiO]]), 1. oktober 2007.</ref> Moldegård i Molde og prestegården i Herøy kan også ha vært inspirasjoner.<ref>{{Kilde bok|tittel=Rosmersholm|etternavn=Teateret Vårt|fornavn=|utgiver=Teateret Vårt|år=1996|isbn=|utgivelsessted=Molde|sider=|kapittel=}}</ref> Verten Ludvig Daae hadde som Ibsen gått på [[Heltbergs studentfabrikk]]. Vertinnen var Anne Christine Daae som var født Skavlan og datter av [[Aage Schavland]].<ref name="fottur" /> Ibsen kom til Solnør 16. juli 1862 og ble der også kjent med [[Peder Fylling]]. Ibsen skrev opp eller overtok en hel segnsamling etter Fylling. Magdalene Thoresen hadde også brukt sagn hun fikk fra Fylling som hun beskrev som en «sjelden naturbegavelse». Han skrev dagbok til han ankom Solnør. Dagboken og notatene fra samtalene med Fylling ble gjenfunnet av [[Halvdan Koht]] i 1932.<ref name="fottur" /> 

I Vestnes eller Tresfjord møte han den særegne presten [[Otto Theodor Krohg]] (sønn av [[Hilmar Meincke Krohg]]) som også kan ha gitt inspirasjon til ''Brand''.<ref>Sørås, Odd (1993). Vestnes-presten og Henrik Ibsen. ''Romsdal Sogelag årsskrift''.</ref><ref>Sulebust, Jarle (2006): Ibsen på Sunnmøre. ''Årbok for Sunnmøre''. Utgitt av Sunnmøre historielag og Sunnmøre museum.</ref> [[Ivar Aasen]] hadde i syv år vært privatlærer for Ludvig Daae og hans søsken på Solnør, etter at han hadde gått et par år i lære hos Ibsens svigerfar Hans Conrad Thoresen. [[Henrik Wergeland]] hadde 30 år tidligere gått samme vei over Sognefjellet og fikk der ideen til diktet «Spaniolen». Deler av ''Brand'' kan være inspirert av Wergelands dramatiske dikt og av Ibsens opplevelse av det ville landskapet under nedstigningen mot Fortun, [[Skagastølstindene]] og den [[katolsk]]e presten [[Christopher Holfeldt-Houen]] (grunnlegger av [[St. Paul menighet (Bergen)|St. Paul menighet i Bergen]]<ref>https://nbl.snl.no/Christopher_Holfeldt-Houen</ref>) som gikk sammen med ham.<ref name="fottur" />

=== Utlendighet og internasjonalt gjennombrudd===
{{stack|clear=right|
[[Fil:Henrik Ibsen, 1866.png|miniatyr|Ibsen i Roma i 1866]]
[[Fil:Henrik Ibsen with friends in Rome.jpg|miniatyr|Danske kunstmalere utenfor lokalene til Skandinavisk Forening i Roma i 1864]]
[[Fil:Henrik Ibsen, 1869.jpg|miniatyr|høyre|Ibsen i 1869]]
}}
I 1863 fikk Ibsen tildelt et reisestipendium av Det akademiske Collegium på 400 [[spesidaler]]. Hustruen Suzannah og sønnen Sigurd reiste allerede samme høst til [[København]], mens Ibsen ble igjen i Christiania for å bistå [[Christiania Theater]] med iscenesettelsen av [[Kongs-Emnerne]]. Selv forlot han Norge [[1. april]] [[1864]] med det første dampskip som brøt gjennom isen og hentet byen ut av sin lange vinterisolasjon. Ibsen tilbrakte nå en måneds tid med kone og barn i København før han bega seg videre alene gjennom Tyskland med [[jernbane]]n til [[Venezia]], hvor han slo seg til i et par uker. Han kom til Roma 19. juni. I de første årene, etter at reisekassen var tømt, var det [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og regjeringsadvokat [[Bernhard Dunker]] som samlet inn og sendte ham penger.

De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av den tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var ''[[Brand]]'' ([[1866]]), en symbolsk [[tragedie]] om en prest som følger sine høye prinsipper. Året etter skrev han sitt kanskje mest kjente verk, ''[[Peer Gynt]]''. Disse verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter, og fra [[1866]] fikk han [[Statens kunstnerlønn]].

Ibsen bodde med familien i [[Roma]] i flere omganger i til sammen rundt ti år, først fra 1864 til 1868. Da Ibsen ankom Roma var byen fortsatt en del av [[Kirkestaten]], men [[Giuseppe Garibaldi|Garibaldi]] hadde få år tidligere startet sin samling av Italia. De skuespillene Ibsen skrev i de periodene han bodde i Roma ble i stor grad skrevet under opphold utenfor [[Napoli]]. Da han i 1867 reiste fra Roma til [[Campania]] var det til en annen stat. Amalfikysten, Sorrento og øyene utenfor Napoli ble tidlig en populært reisemål for velstående turister. Ibsen forlot Roma 21. mai 1867 og bodde først på den litt mindre fasjonable [[Ischia]]. Det var et lite jordskjelv mens han oppholdt seg på Ischia og kirketårnet ble skadet. I Casamicciola er det satt opp en minneplate om «Enrico Ibsen» med høystemt tekst. I august reiste han til Sorrento der han bodde i Pensione Rosa Magre, Corso Italia nr 170. Det var [[scirocco]] og svært varmt (over 40&nbsp;°C) mens han oppholdt seg i området. Garibaldi forsøkte å erobre [[Lazio]] i oktober 1867 og veien til Roma ble stengt på grunn av krigshandlinger. Manus til ''Peer Gynt'' sendte han til København 18. oktober 1867. Han besøkt [[Pompeii]] noen dager på den tiden, men besøkte ikke [[Capri]] fordi har redd for å bli fraktet over med fiskebåt. Ved retur til Roma ble de oppholdt 14 dager i den lille byen San Germano (like ved [[Monte Cassino]]) på grunn av krigshandlinger mellom Garibaldis styrker og de franske styrkene som støttet Pavestaten. Vinteren 1867-1868 bodde han i Roma og reiste deretter til [[Dresden]]. Ibsens skinnkoffert ble stående igjen i den skandinaviske foreningen i Roma og han fant igjen kofferten ti år senere med alt innholdet unntatt noen papirer og manus.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Næss, Atle | utgivelsesår = 1997 | tittel = Ibsens Italia | isbn = 8205252971 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022304152 | side = }}</ref> 

Av hensyn til Sigurds utdannelse bestemte Ibsenfamilien seg i 1868 for å flytte til det protestantiske Nord-Europa; uten en klar plan reiste de nordover, og endte med å slå seg ned i [[Dresden]] i det daværende [[Kongeriket Sachsen]], der de ble boende til 1875. I april 1875 flyttet familien til [[München]] i [[Kongeriket Bayern]], og bodde der frem til 1880, med unntak av vinteren 1878–1879 da de oppholdt seg i Italia. I 1880 flyttet Ibsenfamilien tilbake til Roma og ble boende der til 1885, mens Sigurd tok juridisk doktorgrad ved universitetet der. Våren 1884, mens han skrev på ''[[Vildanden]]'', fikk Ibsen et lengre besøk fra en ung slektning fra Norge, da 21 år gamle [[Christopher Tostrup Paus]], som selv bodde i Roma fra 1880-årene. Ibsen var ivrig etter å høre nytt fra familien og Skien. Det var det eneste møtet mellom Ibsen og hans norske familie i alle årene Ibsen oppholdt seg i Italia eller Tyskland, og «Henrik hadde ikke vært så tett på sin egen familie siden han forlot fødebyen over 30 år tidligere», skriver [[Jørgen Haave]]. Under besøket var også [[Edvard Grieg]] og [[Nina Grieg]] der i slutten av mars 1884 og gav en liten konsert med musikk til Ibsens dikt.<ref name=Haave/> I perioden 1885–1891 bodde Ibsenfamilien igjen i München.<ref>{{cite web |last1=|first1=|title=Innledning til brev: Bosteder |url=https://www.ibsen.uio.no/BRINNL_brevInnledning_3.xhtml |work=Henrik Ibsens skrifter|publisher=Universitetet i Oslo |access-date=2021-02-18}}</ref>

I 1881 reiste han på nytt til [[Sorrento]] (der han hadde fullført ''Peer Gynt'' i 1867) og tok inn på Hotel Tramontano. Hotellet er kjent for de mange forfatterne som har bodd der blant andre [[Lord Byron]], [[Goethe]], Keats og [[Walter Scott]]. [[Torquato Tasso]] ble født i bygget. Ibsen var der fra juni til oktober og fullførte ''Gengangere''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Reznicek, Ladislav | utgivelsesår = 1980 | tittel = Ibsen in Italia | utgivelsessted = Oslo | forlag = Biblioscandia | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013092507130 | side = }}</ref>

=== Tilbake til Norge ===
[[Fil:Arbins gate 1 Oslo.jpg|miniatyr|venstre|Ibsenmuseet (nå: Ibsen Museum & Teater) sett fra inngangspartiet i Henrik Ibsens gate 26. Ibsen bodde her fra 1895 til sin død 1906.]]
Ibsen kom tilbake til Norge i [[1891]] hvor han fortsatte å skrive til [[1900]]. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I [[1893]] ble han tildelt storkorset av [[St. Olavs Orden]]. 

I [[1898]] mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danske og svenske [[konge]] tildelt storkorset av [[Dannebrogordenen]] og storkorset av [[Nordstjerneordenen]].

Ibsen deltok siste gang i en større familiesammenkomst da han 16. mai 1895 var gjest i sin onkel [[Christopher Blom Paus]]' gullbryllup som fant sted hos [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] i Pilestredet. Ifølge en mye omtalt historie som ble fortalt av [[Christopher Tostrup Paus]] til [[Francis Bull]] ble Ibsen under festen invitert av en av gjestene, [[Herman Leopold Løvenskiold]], til å besøke [[Fossum hovedgård (Skien)|Fossum hovedgård]] ved Skien. «Ibsen var synlig glad over innbydelsen og sa at han ville meget gjerne komme til Fossum [...] men utpå kvelden kom Ibsen tilbake til Løvenskiold, og da var han nedstemt og helt anderledes enn før: han hadde tenkt over saken, og så seg dessverre nødt til å avslå den vennlige innbydelse til Fossum, for det var blitt ham klart, at kom han først dit ned, ville han uvegerlig bli nødt til å besøke sin fødeby og få gjenoppfrisket visse minner og bekjentskaper som det var bedre han holdt seg på avstand fra», skriver Bull.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bull, Francis | utgivelsesår = 1963 | tittel = Tradisjoner og minner | forlag = Gyldendal Norsk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004003 | side =100–101 }}</ref>

[[Fil:Ibsen 1903.jpg|miniatyr|Ibsen (til venstre i vognen) foran [[Nationaltheatret]], sannsynligvis høsten 1903. Ibsen hadde den ære å se seg selv på sokkel, etter at statuen av ham foran Nationaltheatret ble satt opp i 1899.{{Byline|Narve Skarpmoen}}]]

Like etter et ball på slottet [[12. mars]] [[1900]] ble Ibsen syk. I ''Aftenposten'' noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars.<ref>Erik Henning Edvardsen: ''Henrik Ibsen om seg selv'' (2001) s. 306-316</ref> I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag.<ref>Jan C. Frich, Erlend Hem (op.cit Erik Henning Edvardsen: ''Henrik Ibsen om seg selv''). [http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1385715 Den fatale historie – Ibsens helse i hans siste år] {{Wayback|url=http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1385715 |date=20061007070139 }} [[Tidsskrift for Den norske lægeforening]] 2006, 126: 1497–1501</ref> I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter gjennom en rekke intervjuer. På Bjørnsons 70-årsdag 8. desember [[1902]] avla han Ibsen visitt før han tok imot gjestene sine, siden Ibsen var for syk til å komme. Ibsen tok da hans hånd mellom begge sine og sa at av alle «husker jeg oftest deg. Du var meg kjærest. Det var også deg jeg tenkte på med han... badelegen...» «Badelegen?» undret Bjørnson, og de to satt en god stund og funderte før de kom frem til at det var jo snakk om dr Stockman i ''En folkefiende''.<ref>Francis Bull: ''Tradisjoner og minner'' (s. 140-41), forlaget Gyldendal, Oslo 1945</ref>

I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for deretter ble Ibsen påført alvorlige begrensninger som følge av flere [[hjerneslag|slagtilfeller]]. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14:30 den [[23. mai]] 1906, døde han i sin leilighet i [[Arbins gate (Oslo)|Arbins gate]] 1 i Christiania, 78 år gammel.

[[Fil:Henrik Ibsen signatur 14.02.1904.jpg|miniatyr|venstre|Hilsenen til dr. med. Edvard Bull fra 1904 er Ibsens siste egenhendige brev. Bull hadde bedt ham øve seg med blyanten, noe dikteren fant forsmedelig. Skriften vitner om sviktende helse.]]

Ibsens lege dr. med. [[Edvard Bull (1845–1925)|Edvard Bull]] forteller at Ibsens nærmeste familie hadde samlet seg rundt dikterens seng dagen før han døde. Trolig for å trøste ytret sykepleiersken at hun syntes doktor Ibsen så litt bedre ut i dag. [[Anekdoten]] forteller at han reiste litt på seg i sengen og sa et klart og tydelig: «Tvert imot!» Hvoretter han sank tilbake og falt i koma, og det falt ikke flere ord fra hans lepper. Legen mente dette ikke var noe svar på hva det var blitt talt om, og at de siste ord var en protest, passer godt for en mann som hele sitt liv protesterte, dementerte og var mot strømmen.

Ibsens siste hjem ble i [[1990]] leid av skuespiller [[Knut Wigert]] og stiftelsen «Nasjonalmuseet Henrik Ibsen». I [[1993]] ble [[Norsk Folkemuseum]] gjort ansvarlig for driften. Etter å ha stengt dørene for publikum i februar 2005, gjenåpnet [[Ibsenmuseet (Oslo)|Ibsenmuseet]] i Oslo, i anledning hundreårsdagen for Henrik Ibsens død 23. mai [[2006]], et sterkt utvidet museum, med nye utstillingslokaler og et fullt tilbakeført dikterhjem.

=== Begravelsen ===
[[Fil:Henrik Ibsens begravelse, utenfor Trefoldighetskirken i Oslo, 1906, Anders Beer Wilse, Oslo Museum, OB.X0268.jpg|miniatyr|Trefoldighetskirken ved Ibsens begravelse 1906]]
[[File:Ibsen Funeral.jpg|thumb|Ullevålsveien mellom kirken og kirkegården var i tråd med tradisjon dekket med granbar.]]
Henrik Ibsen ble gravlagt på [[Vår Frelsers gravlund]] fredag [[1. juni]] [[1906]]. Begravelsesseremonien foregikk i en fullsatt [[Trefoldighetskirken (Oslo)|Trefoldighetskirke]], hvor 20&nbsp;000 mennesker antas å ha stått utenfor for å overvære begravelsen. Så mange som 44 kranser skal være blitt lagt ned ved kisten. Etterpå ble kisten båret i prosesjon opp [[Ullevålsveien (Oslo)|Ullevålsveien]], med følge av [[Stortinget]], [[Christian Michelsens regjering|regjeringen]], [[Norges Høyesterett|Høyesterett]], kommunestyret i [[Oslo]], representanter fra utlandet med flere. På kirkegården fant det sted en enkel seremoni, der «Vaag o sjæl o bed» ble sunget av Handelsstandens sangforening, og Brigademusikken spilte [[Edvard Grieg]]s sørgemarsj over [[Rikard Nordraak]].

Kisten ble senket av maler [[Eilif Peterssen]], forfatter [[Wilhelm Krag]], arkitekt [[Harald Olsen]], komponist [[Ole Olsen (komponist)|Ole Olsen]], redaktør [[Nils Vogt (1859–1927)|Nils Vogt]] og teatersjef [[Johan Fahlstrøm]], samt to representanter fra [[Det Norske Studentersamfund]]. Sogneprest [[Christopher Bruun]] foresto jordpåkastelsen.<ref>''[[A-magasinet]]'' 26. mai 2006 s. 32–36</ref>

Ibsens grav ligger på æreslunden med gravnummer 01.900.00.002. Der er også ektefellen [[Suzannah Ibsen]], sønnen [[Sigurd Ibsen]], svigerdatteren [[Bergliot Ibsen]], sønnesønnen [[Tancred Ibsen]], Tancreds ektefelle [[Lillebil Ibsen]], oldebarnet [[Tancred Ibsen jr.]] og sistnevntes ektefelle Liv Ellinor Ibsen begravet. I tillegg er Ibsens onkel fra Skien, [[Christopher Blom Paus]], begravet på samme gravlund sammen med sine etterkommere, nord for Ibsens grav (gravnummer 01.017.10.014).