Redigerer Hamlet (avsnitt)

==Fremføringenes historie ==
Det er bortimot sikkert at Shakespeare skrev Hamlet-rollen for samtidens store skuespiller [[Richard Burbage]].<ref name="gary">See Taylor (2002, 4); Banham (1998, 141); Hattaway forsikre at «Richard Burbage ... spilte Hieronimo og også Richard III, men inntil da var den første Hamlet, Lear, og Othello» (1982, 91); Peter Thomson argumenterer at identiteten til Hamlet som Burbage er bygd inn dramaturgien i flere viktige punkter i stykket: «vi vil inngående feildømme standpunktet om vi ikke anerkjenner at, mens dette er Hamlet som snakker «om» bunnfisk, er det også Burbage som snakker om bunnfisk» (1983, 24); se også Thomson om den første skuespillerens skjegg (1983, 110).</ref> Han var den mest betydelige tragiske skuespilleren i teatergruppen Lord Chamberlain's Men, og hadde god hukommelse for teksten og utstrakt følelsesmessig register<ref name="gary"/>. I henhold til antallet opptrykk synes Hamlet å ha vært Shakespeares fjerde mest populære skuespill i hans levetid. Kun ''[[Kong Henrik IV – Del I|Henrik IV Del 1]]'', ''[[Richard III]]'' og ''[[Perikles]]'' var mer populære.<ref name = popular>Taylor (2002, 18).</ref> Shakespeares egne nedtegnelser har ikke bidratt med opplysninger om når hans stykker ble oppført.

Det er således lite kunnskap om tidlige oppføringer av stykket. Det er kjent er at mannskapet på skipet «Red Dragon», oppankret utenfor kysten av [[Sierra Leone]], fremførte Hamlet i september 1607<ref>Thompson and Taylor (2006a; 53–55); Chambers (1930, vol.&nbsp;1, 334), sitert av Dawson (2002, 176).</ref>; stykket turnerte i Tyskland mindre enn fem år etter at Shakespeare døde<ref>Dawson (2002, 176).</ref>; og det ble fremført for kong [[Jakob I av England|Jakob I]] i 1619 og for kong [[Karl I av England|Karl I]] i 1637.<ref>Pitcher & Woudhuysen (1969, 204).</ref> George Hibbard har argumentert for at ettersom samtidslitteraturen har så mange referanser til Hamlet (kun Falstaff er nevnt mer), må stykket ganske sikkert ha blitt fremført med en hyppighet og frekvens som ikke gjenspeiles i de få opptegnelsene fra samtiden som man kjenner i dag.<ref>Hibbard (1987, 17).</ref>

Alle teatre ble stengt under [[Oliver Cromwell|Cromwell]]s regjeringen ([[Interregnum]]et), men i selv i denne tiden ble deler av stykket fremført ulovlig, disse fremførelsene ble stundom kalt for «droll», blant annet ett kalt for ''The Grave-Makers'' som var basert på Akt 5, scene 1 av stykket.<ref>Holland (2007, 34).</ref>

===Restaureringen og 1700-tallet===
[[Fil:Garrick as Hamlet.jpg|thumb|left|[[David Garrick]]s håndbevegelse uttrykker Hamlets sjokk når han ser Gjenferdet for første gang.]]

Skuespillet ble fornyet tidlig i [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]]. Da det eksisterende repertoaret av skuespill fra før [[Den engelske borgerkrigen|borgerkrigen]] ble delt mellom de to nyskapte [[Patent theatre|patent theatre-selskapene]], var ''Hamlet'' det eneste av Shakespeares beste som ble forbehold [[William Davenant|Sir William Davenants]] teatergruppe [[Duke's Company]].<ref>Marsden (2002, 21–22).</ref> Det ble det første av Shakespeares stykker som ble presentert med flyttbare [[kulisse]]r i [[Lincoln's Inn Fields Theatre]].<ref>[[Samuel Pepys]] records his delight at the novelty of ''Hamlet'' "done with scenes"; see Thompson and Taylor (1996, 57).</ref> Dette nye [[scenografi]]konseptet bidro til å fremheve Shakespeares hyppige skifte av scener, noe som igjen forsterket kritikken av hans brudd med det [[Nyklassisismen|nyklassisistiske]] prinsippet om stedets enhet.<ref>Taylor (1989, 16).</ref> [[David Garrick]] ved [[Theatre Royal Drury Lane|Drury Lane]] satte opp en kraftig omarbeidet versjon: «Jeg hadde lovet at jeg ikke ville forlate scenen før jeg hadde reddet det edle skuespillet fra alt søppelet i femte akt. Jeg har brakt det fremover uten graverens triks, Osrick, & fektekampen».<ref>''Letter to Sir William Young'', 10. januar 1773, sitert av Uglow (1977, 473).</ref>

Den første kjente oppsetningen i Nord-Amerika er med Lewis Hallam. Jr. i tittelrollen, i [[American Company]]s produksjon i Philadelphia i 1759.<ref>Morrison (2002, 231).</ref> I [[1748]] skrev [[Alexander Sumarokov]] en russisk versjon som vektla prins Hamlets rolle som motstander av Claudius' tyranni – en tolkning som vedble i østeuropeiske versjoner til inn på 1900-tallet.<ref>Dawson (2002, 185–187).</ref>

===1800-tallet===
[[Fil:Thos. W. Keene in Hamlet.png|thumb|En plakat fra ca. 1884, til en amerikansk oppsetning med Thomas W. Keene i hovedrollen. Plakaten viser flere av skuespillets nøkkelscener.]]
I perioden ca. 1810 til 1840, ble de mest kjente Shakespeare-oppsetningene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London &ndash; inkludert [[George Frederick Cooke]], [[Junius Brutus Booth]], [[Edmund Kean]], [[William Charles Macready]] og [[Charles Kemble]]. Booth valgte å fortsette sin karriere i statene, og ble etterhvert far til landets mest herostratisk berømte skuespiller, [[John Wilkes Booth]] ([[Abraham Lincoln|Lincolns]] morder), og dets mest kjente Hamlet, [[Edwin Booth]].<ref>Morrison (2002, 235–237).</ref> Edwin Booths utførelse av rollen som ''Hamlet'' ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [framfør] med en idealistisk karakter, så fjernt fra det virkelige liv som mulig».<ref>William Winter, ''[[New-York Tribune]]'' 26. oktober 1875, sitert av Morrison (2002, 241).</ref> Booth spilte i 1864/5 Hamlet i hele 100 kvelder ved [[Winter Garden Theatre (1850)|Winter Garden Theatre]], noe som innledet en langvarig Shakespeare-periode i USA.<ref>Morrison (2002, 241).</ref>

I [[Storbritannia]] satte [[viktoriatiden]]s kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, [[Samuel Phelps]], Macready, og [[Henry Irving]] opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer.<ref>Schoch (2002, 58–75).</ref> Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av sin egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes smak.<ref>[[George Bernard Shaw]]s lovprisning av [[Johnston Forbes-Robertson]]s opptreden endte med et sidespark til Irving: «Stykkets fortelling var fullkommen forståelig, og tok publikums oppmerksomhet fra hovedrollens skuespiller i øyeblikket. Hva er det som har skjedd med [[Lyceum Theatre (London)|Lyceum]]?» I ''The Saturday Review'', 2. oktober 1897, sitert fra Shaw (1961, 81).</ref>

I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet.<ref>Moody (2002, 54).</ref> I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var [[William Poel]]s produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner.<ref>Halliday (1964, 204) og O'Connor (2002, 77).</ref> [[Sarah Bernhardt]] spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, beskrev hun selv sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft».<ref>[[Sarah Bernhardt]], i et brev til London ''[[The Daily Telegraph|Daily Telegraph]]'', sitert av Gay (2002, 164).</ref>

I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som [[Victor Hugo]] og [[Alexandre Dumas]] så hans opptreden i ''Hamlet'' i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for [[Harriet Smithson]]s Ofelia og hennes galskap.<ref>Holland (2002, 203–205).</ref> I Tyskland hadde ''Hamlet'' blitt så godt kjent ved midten av 1800-tallet at Ferdinand Freiligrath hevdet at «Tyskland er Hamlet».<ref>Dawson (2002, 184).</ref> Fra 1850-tallet ble ''Hamlet'' endret av den [[Parsere|parsiske]] teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger.<ref>Dawson (2002, 188).</ref>

===1900-tallet===
[[Fil:Craig Hamlet final scene photo.jpg|thumb|Fra oppsetningen ved [[Moskva kunstnerteater]] (1911–12), regissert av [[Konstantin Stanislavskij|Stanislavskij]]. [[Edward Gordon Craig|Craigs]] stiliserte scenografi; her fra sluttscenen.]]
Med unntak av noen vestlige teatertroppers besøk på 1800-tallet, ble den første profesjonelle fremførelsen av ''Hamlet'' i Japan satt opp av Otojiro Kawakami i hans tilpassede versjon ''Shimpa'' («nytt skoleteater») fra 1903.<ref name="Gillies 259">Gillies ''et al'' (2002, 259–262).</ref> Shoyo Tsubouchi oversatte ''Hamlet'' og produserte en forestilling i 1911 som sammenblandet stilene ''shingeki'' («nytt drama») og ''[[kabuki]]''.<ref name="Gillies 259"/> Denne hybridsjangeren nådde sin høyde med [[Fukuda Tsuneari]]s ''Hamlet'' i 1955.<ref name="Gillies 259"/> I 1998 produserte Yukio Ninagawa en anerkjent versjon av ''Hamlet'' i den japanske teaterformen [[No (japansk teaterform)|Nō]], som han tok med til London.<ref>Dawson (2002, 180).</ref>

[[Konstantin Stanislavskij]] og [[Edward Gordon Craig]] &ndash; to av 1900-tallets mest innflytelsesrike [[teaterpraktiker]]e &ndash; samarbeidet om [[Moskva kunstnerteater]]s viktige oppsetning i 1911–12.<ref>Craig og Stanislavskij begynte planleggingen i 1908, men etter at en alvorlig sykdom rammet Stanislavskij, ble den utsatt til desember 1911. Se Benedetti (1998, 188–211).</ref> Craig var opptatt av stilisert abstraksjon, mens Stanislavskij, med sitt [[Stanislavskijs system|«system»]], utforsket psykologisk motivasjon.<ref>Benedetti (1999, 189, 195).</ref> Craig formet skuespillet som et [[Russisk symbolisme|symbolistisk]] [[monodrama]], med utgangspunkt i en drømmeaktig synsvinkel sett utelukkende gjennom Hamlets øyne.<ref>Om Craigs forhold til [[russisk symbolisme]] og dens prinsipper om [[monodrama]] spesielt, se Taxidou (1998, 38–41); om Craigs sceneforslag, se Innes (1983, 153); om hovedpersonens sentrale rolle og hans speiling av «forfatterpersonlighet», se Taxidou (1998, 181, 188) og Innes (1983, 153).</ref> Dette kom best til syne gjennom sceneoppsettet i første hoffscene.<ref>''The First Court Scene'': ''Hamlet'' 1.2.1–128.</ref><ref>En godt belyst, gyllen pyramide ble senket ned fra Claudius' trone. Dette representerte det [[Føydalisme|føydale hierarkiet]], noe som gav et bilde av en enkelt, samlet gruppe. I den mørke, skyggefulle forgrunnen, skilt ved hjelp av en gas, ligger Hamlet, som om han drømmer. Under Claudius' utgangsreplikk ble skikkelsene værende men gasen var løsnet, slik at de så ut til å svinne hen som om Hamlets tanker hadde blitt rettet et annet sted. Scenen fikk applaus for denne effekten, som ikke var kjent ved [[Moskva kunstnerteater]]. Se Innes (1983, 152).</ref> Produksjonens viktigste trekk er Craigs bruk av store, abstrakte skillevegger som forandret størrelsen og formen på lokalene for hver scene, noe som skulle representere rollefigurenes sinnstilstand eller visualisere [[dramaturgi]]sk progresjon.<ref>Se Innes (1983, 140–175; spesielt 165–167 for bruken av skillevegger).</ref> Oppsetningen gav teateret verdensvid oppmerksomhet, og satte det «på det kulturelle kartet for Vest-Europa».<ref>Innes (1983, 172).</ref>

''Hamlet'' blir ofte fremført med samtidige politiske overtoner. [[Leopold Jessner]]s produksjon i 1926 ved Berlin Staatstheater fremstilte Claudius' hoff som en parodi av det korrupte og smiskete hoffet til [[Vilhelm II av Tyskland|Keiser Vilhelm]].<ref>Hortmann (2002, 214).</ref>  I [[Polen]] har antallet produksjoner av ''Hamlet'' sett ut til å øke i perioder med politisk uro, siden dets politiske temaer (mistanker om lovbrudd, kupp, overvåkning) kan brukes til å belyse samtidige diskusjoner.<ref>Hortmann (2002, 223).</ref> På samme måte har [[Tsjekkia|tsjekkiske]] regissører brukt stykket i tider med okkupasjon: en produksjon fra 1941 ved [[Vinohrady|Vinohrady teater]] «vektla, med behørig varsomhet, den hjelpeløse situasjonen til en intellektuell person som forsøker å holde seg opp i ubarmhjertige omgivelser».<ref>Burian (1993), sitert av Hortmann (2002, 224–225).</ref> I Kina har forestillinger av Hamlet ofte politisk betydning: Gu Wuweis ''Angrepet mot statsmakten'' fra 1916, en sammenblanding av ''Hamlet'' og ''Macbeth'', var et angrep på [[Yuan Shikai]]s forsøk på å styrte republikken.<ref name ="Gillies 267">Gillies ''et al.'' (2002, 267–269).</ref> I 1942 regisserte Jiao Juyin skuespillet i et [[Konfucianisme|konfusiansk]] tempel i [[Sichuan]], hvor regjeringen hadde trukket seg tilbake fra de fremadstormende japanerne.<ref name ="Gillies 267"/> I det umiddelbare kjølvannet av militærmotstanden mot [[Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass|protestene]] på [[Den himmelske freds plass]], satte Lin Zhaohua i 1990 opp en versjon av ''Hamlet'' hvor prinsen var en helt ordinær mann som ble plaget av et tap av mening. I denne produksjonen byttet rolleinnehaverne av Hamlet, Claudius og Polonius roller under flere av forestillingens kritiske øyeblikk, inkludert når Claudius dør. I denne scenen falt skuespilleren som hovedsakelig ble assosiert med Hamlet i bakken.<ref name ="Gillies 267"/>

Blant kjente oppsetninger i London og New York finnes Barrymores produksjon fra 1925 ved [[Haymarket Theatre]], som påvirket senere forestillinger av [[John Gielgud]] og [[Laurence Olivier]].<ref>Morrison (2002, 247–248); Thompson og Taylor (2006a, 109). Gielgud spilte en sentral rolle opptil flere ganger: hans produksjon i New York i 1936 hadde 136 forestillinger, og høstet lovord som for eksempel at han var «den beste fortolkeren av rollen siden Barrymore». Jfr Morrison (2002, 249).</ref> Oliviers forestilling på [[Old Vic]] i 1937 var populær blant publikum, men mindre godt mottatt av kritikere.<ref>[[James Agate]] skrev i en ofte sitert anmeldelse i ''[[The Sunday Times]],'' «Herr Olivier snakker ikke poesi dårlig. Han snakker det ikke i det hele tatt». Jfr «Olivier» av Robert Tanitch, Abbeville Press, 1985</ref> I 1963 regisserte Olivier åpningsforestillingen ved det nye [[Royal National Theatre]] med [[Peter O'Toole]] som Hamlet; kritikere observerte likheter mellom O'Tooles karakter Hamlet og [[John Osborne]]s helt, Jimmy Porter, fra ''[[Look Back in Anger]]''.<ref>Smallwood (2002, 108); [http://www.nationaltheatre.org.uk/?lid=2879&dspl=reviews National Theatre anmeldelser]   {{Wayback|url=http://www.nationaltheatre.org.uk/?lid=2879&dspl=reviews |date=20100811065054 }} Nedlastet: 4. desember 2007.</ref>

''Hamlet'' er det mest oppførte av Shakespeares skuespill i New Yorks teaterhistorie, med 64 registrerte produksjoner på Broadway, og et uvisst antall [[Off Broadway]].<ref>Ifølge Internet Broadway Database: http://www.ibdb.com/show; ''[[Romeo og Julie]]'' er det nest mest produserte av Shakespeares skuespill på Broadway, med 34 ulike produksjoner, etterfulgt av ''[[Helligtrekongersaften (skuespill)|Helligtrekongersaften]]'' med 30.</ref> Nyere New York-oppsetninger av ''Hamlet'' inkluderer [[Ralph Fiennes]]' versjon i 1995, som gav ham [[Tony Award]] for «beste skuespiller».<ref>Fiennes' versjon av ''Hamlet'' ble omtalt av Vincent Canby i ''The New York Times'': «...ikke noe for litterære horer og Shakespeare-forskere. Det respekterer stykket, men det fremskaffer ikke noe nytt materiale for en uforståelig debatt om hva det hele betyr. Isteden er det et intelligent, vakkert lest...» Jfr Vincent Canby, «Theatre Review: Ralph Fiennes as Mod Hamlet,» ''The New York Times'' 3. mai 1995.</ref> [[Stephen Lang]]s ''Hamlet'' for [[Roundabout Theatre Company]] i 1992 høstet positiv kritikk; også [[Sam Waterston]]s for [[New York Shakespeare Festival]] ved [[Vivian Beaumont Theatre]] i 1975 (hvor Lang spilte Bernardo og andre roller) ble godt mottatt. [[Riverside Shakespeare Company]] satte opp en uredigert versjon av ''Hamlet''s første folio i 1978 ved [[Columbia University]], såkalt [[Off Broadway]], med en spilletid på under tre timer.<ref>Ari Panagako, «Dandy Hamlet Bows Uptown», ''Heights/Inwood Press of North Manhattan'', 14. juni 1978.</ref>