Redigerer Galeass (avsnitt)

== Galeassen fra 1600 til 1755 ==
Etter den kretanske krigens slutt i 1669 var det nå bare én sjømakt som fremdeles hadde galeassene i sin krigsflåte. Tross flere demonstrasjoner av begrensninger under krigen som at galeassen som kunne være meget effektivt ovenfor galeiene, var altfor sakte også under seil og for svakt bestykket til å ta opp kamp med en gallion, deretter et linjeskip. Det osmanske riket hadde gått over til orlogsskip med over femti kanoner, og den venetianske marinen var også tvunget til å inkludere det nye artilleriskipet i krigsflåten. Men de konservative venetianerne mente de fremdeles ville ha bruk for denne skipstypen, som var blitt en kuriositet utenom det vanlige fram til midten av 1700-tallet.

Galeassen på 1600-tallet er ikke det samme som galeassen fra det forrige århundret, istedenfor et naturlig skritt fra galeitypen ''galea grosse'' ble galeassen faktisk en krysning mellom en gallion og en galei, derav betegnelsen «rodde gallioner» med eksisterte beskrivelser for ettertiden.

Skroget fra ''galeazze de Lepanto'' beholdt fremdeles de samme linjene som tidligere, men var blitt mer langstrakt med større dypgang og fribord til årefestene på ''apostis''-utriggerne, som ikke lenge satt så tett på skroget. Roere satt dermed høyere oppe enn tidligere, og årene, som fremdeles var festet på utriggeren, kom ut gjennom årehuller i brystvernet. På 1500-tallet var bredden på galeassen cirka ti meter, hvorav opptil åtte meter i det egentlige skroget, men et århundre senere var bredden økt til over tolv meter, hvorav 4 meter i ''apostis'' på begge skipssider. Tendensen på 1600-tallet var ikke større lengde, men bredde.

En italiensk tegning over en venetiansk galeass som har blitt datert til 1669, viser et skip med meget store utriggere høyt hevet over vannlinjen, et massivt poopdekk med et ekstra dekk med spring som sluttet i en plattform bak roret og et rundformet forkastell med fire kanonporter på den ene siden mot forstavnen. Spironen på forstavnen var erstattet med en «gallion», som buet seg oppover for å gi et bedre skytefelt for de forreste kanonene. Rekonstruksjonen av skipet på tegningen har vist en stor galeass på 50 meter lengde og 13 meter bredde samt 25 par årer med seks mann per åre. Besetningen, ''ciurma'', var dermed på 300 roere.
[[Fil:Naval Museum Copenhagen chalupsalen1.jpg|300px|thumb|Modellen av den danske galeassen er i den forreste monteren sammen med en mindre modell av en galei foran sjaluppen. Orlogsmuseet, Chalupsalen]]
Flere modeller av galeasser fra 1600-tallet og begynnelsen på 1700-tallet har blitt bevart, deriblant en modell som var hentet fra Venezia i 1740 av en dansk-norsk offiser til [[Danmark]], som trolig representerte de siste galeasser i historien. Det nye roret, ''alla ponentina'' (vestlig fasong), med rett stevnror som på seilskipene, var innført på alle galeifartøyer etter året 1686. Tidligere hadde både galeier og galeasser et sterkt kurvet stevnror fra middelalderen som stakk langt under vannlinjen, som i nyere tid var kalt ''alla faustina'' eller ''alla bastarda''. På den danske modellen var det mulig å se det nye stevnroret og kjølen som sank nedover mot akterenden. Før 1686 var kjølen på galeassen og galeien nesten horisontalt.

Den danske modellen hos det danske admiralitetet ble undersøkt av historikeren R.C. Andersen som mente denne modellen kan ha vært av et skip som var bygd og sjøsatt i Venezia cirka 1710. Dette skipet kan ha vært opptil 169 engelsk fot (51-52 meter) langt og 40,5 engelsk fot (12,31 meter) bredt, utriggerne utgjør over 4 meter av bredden. Poopdekket som tidligere stakk langt over akterstavnen som kurvet seg innover (franskmennene betegnet denne akterstavnen som ''cul de monine'', «apemage».), var nesten helt forsvunnet, erstattet av balkong og en kahytte.

De siste galeassene hadde en normal bestykning på 30 skyts av forskjellige kalibre fra de største til de minste, ikke medregnet svingskyts, på flere tegninger og malerier er opptil femti kanonmunninger sett. Den middelhavske galeassen med mulig unntak av de toskanske galeasser fra 1630-årene eller ''galea bastardella'', i motsetning til den engelske galeassen aldri har hatt et batteridekk ovenpå hoveddekket med roere. [[Bredside]]n på den middelhavske galeassen besto av kanoner montert på ''apostis'' utriggerne. De større kanonene på bredsiden var montert på utriggeren mellom årene istedenfor ovenpå gjennom åpningene i brystvernet. På den danske modellen er det mulig å se tre større åpninger mellom tjue årehuller på skipssiden.

Venetianerne hadde galeassen fram til 1755, men etter hvert ble denne skipstypen erstattet av linjeskipet i marineoperasjoner, og permanent tatt ut av slaglinjen i 1715. Den venetianske galeasen deltok med heder i to kriger om herredømmet over [[Peloponnes]]-halvøya, ''[[Krigen om Morea]]'' (''La guerra di Morea'') i 1684 til 1699 og ''[[den åttende osmansk-venetianske krigen]]'' i 1714 til 1718. Det osmanske riket hadde gått inn i en ny runde med ekspansjon i 1683 mot de kristne territorialer, men ble slått i første omgang under [[slaget ved Wien]] den 11. september 1683, et nederlag som ledet de kristne stormakter til å danne en ny «hellige liga». Venetianerne sluttet seg til storalliansen i håp om å erobre Kreta. Osmanene på sin side ønsket å fordrive den venetianske nærheten etter 1685 fra det greske fastlandet.

[[Francesco Morosini]] ble admiral for den venetianske krigsflåten på 22 seilskip, 22 galeier og 6 galeasser i 1684. Krigen ble en maritim konflikt om kontroll over de spredte [[fortifikasjon]]er på Peloponnes og deler av det greske fastlandet som ble utsatt for beleiringer fra begge parter. Morosini hadde sagt at han ikke hadde dårlige erfaringer med galeassen under krigen, men andre flåtekommandanter påpekte problemet med trege galeasser under flåtemanøvreringer ved flere anledninger. Galeiene og galeassene måtte beskyttes mot et angrep om fienden skulle få medvind i ryggen. Galeiene kunne ikke manøvreres raskt nok sammen med galeassene.

[[Slaget ved Inoússes øyene]] i to omganger, den 9. og den 18. februar 1695, sluttet med et nederlag for venetianerne som hadde 21 skip, 6 galeasser og 22 galeier mot den osmanske flåten på 20 skip og 24 galeier. En galeass var meget nær på å bli erobret av tyrkerne da et linjeskip hjalp til med å stoppe angrepet fra de tyrkiske skipene. For å hevne nederlaget dro en kristen fellesflåte østover med 23 skip, 6 galeasser og 25 galeier til [[Khíos]], og møtte den osmanske flåten på 33 skip i et sjøslag fra den 15. september 1695. Galeassene og galeiene kunne ikke delta under kampene som stort sett var en affære mellom seilskipene. Dette sjøslaget sluttet uavgjort.

Neste år deltok galeassene og galeiene i [[slaget ved Andros]] 22. august 1696 sammen med linjeskipene. Samarbeidet mellom seilskipene og galeassene under dette sjøslaget var meget god, galeiene kunne buksere seilskipene under beskyttelse av galeassene, deretter flyttet seg til lovart for seilskipene, og siden angrepet når vinden hadde stilnet. Dette sjøslaget ble det siste for galeassene, som like etterpå var oppgitt av befalen i krigsflåten.

I den neste krigen besto krigsflåten fra Venezia av 20 skip, 15 galioter, 15 galeier og 2 galeasser om våren 1715. Pisani kommanderte flotiljen av rofartøyer i året 1716 deriblant de to galeasser, og gjorde et godt innsats i det joniske havet. Under en trefning i Govino-bukten ved [[Korfu]] den 27. juli 1716 beseiret de to galeasser to tyrkiske linjeskiper som kom seg i sikkerheten bak et skjerm av galeier og batterier reist på landssiden. Galeassen var blitt redustert til et rent defensivt våpen for beskyttelse av egne besittelser på De joniske øyer. Trefningen ved Korfu i 1716 skulle bli den siste kampen for galeassen.