Redigerer Fylkeskommune (avsnitt)

=== Fylkeskommunene fram til 1964 ===
Fylkeskommunene endret seg lite i status og oppgaver utover 1900-tallet. Fylkeskommunene var fortsatt et hjelpeorgan for herredskommunene innen skole, helse og vei/samferdsel. Men den økonomiske situasjonen ble forverret. [[Mellomkrigstida]] var preget av gjeldskrise i kommunene.<ref>Om kommunenes situasjon i mellomkrigstida, se ''Folkestyre i by og bygd'', s. 173 ff</ref> Kommunene hadde tatt opp store lån samtidig som skatterestansene økte utover 1920-tallet. Stor arbeidsledighet førte til økte utgifter til forsorg og nødsarbeid. Kommunenes svakere skatteinntekter påvirket igjen deres evne til å betale sin del av fylkeskommunens utgifter. Dette var alvorlig for kommunene fordi en større del av fylkesskatten ble nå skrevet ut som repartisjonsskatt enn før, og fylkene var dermed langt mere avhengig av denne skatten enn tidligere. De dårligst stilte fylkeskommunene var dem som hadde flest vanskeligstilte kommuner; Hedmark, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark.<ref>''Folkestyre i by og bygd'', s. 175</ref>
 
På slutten av 1920-tallet innså man at kommunenes økonomiske problemer var lang mere omfattende enn en gjeldskrise, den hadde også andre og dypere årsaker. Kommunekrisen var i stor grad strukturell, med skjevheter i utgifter og utgiftsfordeling. Dette utløste en generell debatt om økonomisk utjevning mellom kommunene, en debatt som pågikk det meste av 1930-årene og som pekte framover mot etterkrigstidens store kommuneinndelingsreform. Økonomien bedret seg noe utover 1930-tallet og under krigen. I 1935 var 36 kommuner satt under administrasjon, i 1940 var det kun én.<ref>''Folkestyre i by og bygd'', s. 194</ref>

Etter krigen startet en reformperiode for kommunene som varte i nærmere 30 år. Endringene var så vesentlige at perioden ofte kalles det kommunale «hamskiftet», og det var fylkeskommunene som gjennomgikk de største endringene. Utgangspunktet var krisen og den brede kommunalpolitiske debatten som fant sted i mellomkrigsårene. Reformene startet ved at det i 1946 ble nedsatt en komité, ''Schei-komitéen'', som skulle vurdere kommunestrukturen, deriblant antallet kommuner. Resultatet var en ny kommunal inndeling med færre og større kommuner enn før. I perioden 1962 til 1965 skjedde en omfattende kommunesammenslåing, med 1964 som det store året.

Også fylkeskommunene ble diskutert i denne perioden. Det inngikk i Schei-komitéens mandat at de også skulle vurdere fylkeskommunen, spesielt forholdet til bykommunene. I innstillingen i 1951 gikk komitéen inn for at byene skulle innlemmes i fylkeskommunene. Kommunalminister Johan Ulrik Olsen var en sterk talsmann for en nyordning av fylkeskommunen og lanserte en idéskisse for en «ny» fylkeskommune i 1954 som var veldig nær opp til slik det ble i 1976. Dette var et radikalt forslag, og det møtte motstand fra flere hold. Reformene for fylkeskommunenes ble derfor utsatt.