Redigerer Frontsøster (avsnitt)

==== Verving og tjeneste ====
Under [[okkupasjonen av Norge]] ble [[Norsk Sykepleierforbund]] [[18. juni]] [[1941]] omorganisert etter førerprinsippet med Signe Kahrs Budde som «kommisarisk» leder, og med [[Nasjonal Samling|NS-folk]] i et rådgivende styre.<ref>Melby, Kari: [http://www.nb.no/nbsok/nb/39d150402a8d9a091880f0ecad81d2b0#1 ''Kall og kamp :Norsk sykepleierforbunds historie''], side 140 Oslo: Cappelen, 1990.</ref> Gjennom forbundets tidsskrift ''[[Sykepleien]]'' drev [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]] [[propaganda]] for å verve norske sykepleiere, helsearbeidere og kvinner til sanitetstjeneste som frontsøstre.

[[Norges Røde Kors]] avsto imidlertid fra å gi enhver støtte til frontsøsterprosjektet.<ref name=gogstad /> Tysk Røde Kors hadde i Norge, som i andre okkuperte land, en egen avdeling som arbeidet i forhold til de tyske soldatene lokalt.<ref name=gogstad /> Som forbindelsesledd mellom DRK og SS i Norge, ved ''[[Germanische Leitstelle|Germanische Leitstelle – Nord]]'' under ledelse av [[SS-Sturmbannführer]] [[Karl Leib]] hadde SS og DRK sin egen «Verbindungsoffizier» og en «DRK-Verbindungsführerin beim SS Ersatzkommando Norwegen». DRK hadde en ansvarlig oversykepleier som tok seg av de norske frivillige aspirantene til DRKs sykepleie.<ref name=gogstad />

Da [[Den norske legion]] ble opprettet og kunngjort 29. juni 1941, oppfordret [[Kvinnehirden|NS Kvinnehird]] gjennom et opprop til alle norske kvinner om å melde seg til tjeneste i Norge. Rundt {{formatnum:1000}} meldte seg til ulike tjenester og oppdrag og dannet de «Kvinnelige Frivillige». Vervingskontoret ble ledet av landsleder for kvinnehirden Johanne Margrethe Martin.<ref name=gogstad />

Fra høsten 1942 overtok ''Germanische Leitstelle Nord'' all rekruttering til tysk fronttjeneste i Waffen SS, også de kvinnelige frivillige, etter at denne tidligere hadde vært organisert av NS. Kravene var de samme som til ellers i SS: «ren» anetavle, politisk pålitelige og helsemessig og moralsk plettfrihet. Opptakskravene i Norge var som følger: Alder 18-40 år, plettfri vandel, politisk pålitelig, avsluttet folkeskole, tilfredsstillende helse. Det er uklart om attest for raserenhet – «Ahnenpass»- ble krevd ved første rekruttering, trolig ble det tidligere bare krevd for visse stillinger i SS. Praksis i husmorarbeid var kvalifiserende og søkerne måtte formulere egen søknad på tysk eller norsk. På dette tidspunktet hadde det blitt bestemt at de norske frivillige kunne bli sendt til Tyskland og gå inn i Tysk Røde Kors<ref name=gogstad /> og kunne som andre tjenestegjørende i [[Waffen-SS]] få tatovert [[Blodtyper|blodtypen]] på overarmen.<ref name=dt /> Den første gruppen på 25 reiste til [[Berlin]] 13. mai 1942, mens neste pulje på 32 reiste i september. Etter en kort periode i tjenste ved sykehus i Tyskland, ble disse sendt til [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]], de fleste til SS-sykehuset i [[Dnipropetrovsk]], hvor en gruppe på 12 fulgte [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|Division Wiking]] (med en rekke norske [[frontkjemper]]e) i deres felttog mot [[Kaukasus]].<ref name=gogstad /> Disse ble vitner til voldsomme kamper og var med på retretten gjennom et herjet Ukraina helt tilbake til Wien og Praha mot slutten av krigen.<ref name=bay /> De øvrige av den første gruppen på 57 som kom til Berlin i 1942 havnet fem ved SS-sykehuset i [[Riga]], og to ble overført til frontlasaretter ved [[Den norske legion]] på [[Beleiringen av Leningrad|Leningradfronten]] og to til [[Uleåborg]] i [[Finland]].<ref name=gogstad />

Det ble totalt sendt minst 15 puljer til med frivillige til Tyskland.<ref name=gogstad /> De som medte seg senere ble satt inn også ved andre frontavsnitt, blant annet i [[Jugoslavia]] og på [[Baltikum]]. [[Olga Bjoner]] hadde sitt siste «opprop til norske kvinner» i ''[[Fritt Folk]]'' 22. mai 1943. De som ble vervet av ''Germanische Leitstelle Nord'' fra høsten 1942 og gjennom 1943 og 1944 gjennomgikk en stort sett ensartet prosedyre. Etter registrering og undersøkelser i Norge av SS-leger, ble de som ble godkjent gitt noen ukers grunnopplæring i sykepleie av Tysk Røde Kors i Norge.<ref name=gogstad /> Da de kom til Tyskland, ble de fleste sendt til SS-sykehuset [[Lichterfelde vest]] rett utenfor Berlin, men noen ble også sendt til andre SS' hovedlasaretter, herunder Adlerhorst i [[Danzig]]. Etter en tre ukers grunnutdannelse i tysk sykepleie og ideologi ble de midlertidig fordelt på DRKs utdannelsessykehus eller såkalte ''Mutterhäuser'' («mødrehus») omkring i Tyskland. Her gjennomførte de en utdannelses- og prøvetid på tre måneder eller mer, og ble vurdert i forhold til hvor egnet de var for sanitetstjeneste. Deretter kom de tilbake til en SS-institusjon for et nytt kort kurs, for så å avlegge prøve før de ble godkjent som ''SS-Sanitätshelferinnen''.<ref name=gogstad />

I utdannelsen i Tyskland inkluderte blant annet ifølge tyske arkiver fremgår at 100 timer «Weltanschauliche Schulung», arve- og raselære var obligatorisk, men ble på grunn av sykepleiemangelen nedsatt til 40 timer. Kursene inneholdt oppfordring til plikttrohet, orden, ansvarsfølelse og punktlighet, samt fysisk trening. De var underlagt strenge bestemmelser med hensyn til antrekk og oppførsel. De måtte bo på sine tjenestesteder, var underlagt hilseplikt, kunne ikke omgås menn alene, og deltakelse i sosiale sammenhenger i offentlige lokaler var ikke tillatt, bare unntaksvis.<ref name=gogstad /> All bruk av kosmetikk var forbudt, håret måtte ikke ligge på kraven, og skjørtet på uniformen måtte ikke være kortere enn 37&nbsp;cm fra gulvet. Disse strenge og regulerende kravene var fremmedartede på de mer frigjorte norske kvinnene, og ble ikke håndhevet like strengt ovenfor disse, som også ble invitert inn i SS' offisersmesser og til fester.<ref name=gogstad />

Utfra to rapportert fra DRK til NS-myndighetene under krigen, går det fram at de fleste tjenestegjorde i SS-lasaretter og hjelpesykehus i Tyskland og besatte områder. Andre gjorde sanitetstjeneste i troppeforlegninger, skoler, soldathjem, hovedkvarterer og i [[Organisation Todt]]. De var ikke lenge på samme sted av gangen, og tjenestegjorde gjerne sammen to og to.<ref name=gogstad /> Flertallet av de norske frivillige, både frontkjempere og frontsøstre, havnet i rene SS-avdelinger og institusjoner, enten ved fronten som del av kampavdelinger i Waffen-SS, eller bak kampsonene i SS-sykehus, [[konsentrasjonsleir]]er og [[Lebensborn]]-institusjoner.<ref name=bay /> SS-institusjonene var imidlertid ikke bare kurative anstalter for syke og sårede soldater, men også brukt i medisinske eksperimenter, utført av ordinære SS-leger og sykepleiere. Blant disse var en periode også [[Josef Mengele]] som tjenestegjorde i 5. SS Division Wiking, samme avdeling hvor mange av de norske frontsøstrene også var<ref>{{Kilde bok|forfatter=[[Terje Emberland|Emberland, Terje]] og Kott, Matthew|tittel=Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt|utgivelsesår=2012|forlag=Aschehoug|isbn=9788203293085|side=236}}</ref> og kan være en av de SS-divisjonene som sto for de fleste krigsforbrytelser på østfronten.<ref>Emberland, Kott, side 258-259</ref>

Også i den hjemlige propagandaen ble soldatgjerningen trukket fram, som i artikkelen i ''[[Fritt Folk]]'' fra [[29. oktober]] [[1942]]: {{sitat|I slit og mas utfører de sin soldatgjerning. De er soldater nå. Det sivile liv er et tilbakelagt stadium. Langt der ute på de russiske stepper skal de arbeide som sykepleiersker eller lotter. De har valgt sin vei – de vil kjempe skulder ved skulder med soldaten.|Fritt Folk, «Norske jenter drar til fronten», 29. oktober 1942}}

Det later til det ble sendt færre kvinner til fronten etter at krigslykken hadde snudd seg for tyskerne på østfronten, fra 1944 ble svært få sendt mot øst. Mange frontsøstre var tilstede under [[Slaget om Berlin|sluttkampen om Berlin]], hvor de med improviserte feltlasarett i bunkere og utbombete bygninger gjorde de sitt for å holde seg selv, og sine pasienter, i live.<ref name=bay />