Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

== Berlin ==
Schelling ble på nytt satt i filosofiens flomlys da de prøyssiske myndighetene, på kong [[Fredrik Vilhelm IV av Preussen|Friedrich Wilhelm IV]]’s eget initiativ, kaller Schelling til et professorat i Berlin 1841.<ref>Manfred Frank, «Einleitung des Herausgebers», i F.W.J. Schelling, ''Philosophie der Offenbarung: 1841/42'' [Paulus-Nachschrift, 1843], red. M. Frank, Suhrkamp, 1993, s. 9-84.</ref> Oppdraget å stanse trusselen fra den voksende venstrehegelianismens [[panteisme]], teosofi og [[Tekstkritisk bibelforskning|Bibel-kritikk]].<ref>Allen W. Wood, «Hegel and Marxism» i ''The Cambridge Companion to Hegel, red.'' F.C. Beiser, Cambridge University Press, 1993, s. 414-444.</ref> Våpenet er ''Philosophie der Offenbarung''. Flommen av avisartikler, pamfletter og bøker som kommenterer tildragelsen var begynt mange måneder tidligere. Publikum kommer fra hele Europa. Tilstede under den stappfulle åpningsforelesningen er ministre, høyere militære og akademiske dignitærer, der er også [[Søren Kierkegaard|Søren A. Kierkegaard]], [[Mikhail Bakunin]], [[Jacob Burckhardt]], og venstrehegelianerne [[Ludwig Andreas Feuerbach|Ludwig A. Feuerbach]] og den unge [[Friedrich Engels]].<ref>Manfred Frank 1993, s. 9ff.</ref>

De kolossale forventningene blir ikke møtt. Schelling rammer ikke bare venstrehegelianerne, men alle med sin intrikate kristendom. Publikum forsvinner sakte, men sikkert. Kierkegaard gir opp etter 41 leksjoner; han skriver i et brev: «Schelling vrøvler ganske utaaleligt. […] Jeg er for gammel til at høre Forelæsninger, ligesom Schelling er for gammel til at holde dem».<ref>Kierkegaard sit. i Niels Thulstrup, red., ''Breve og Aktstykker vedrørende Søren Kierkegaard'', Bd. 1, Munksgaard, 1953, s. 109f.</ref> Uten Schellings godkjennelse publiserer teologiprofessor [[Heinrich E.G. Paulus]] forelesningene i 1843 med egne kommentarer, ikke minst for å vise at det fantes teosofiske rester i dem. Schelling tar rettslige skritt for å stanse den urimelige utgivelsen, men taper saken.<ref>Manfred Frank 1993, s. 46ff.</ref>

Desillusjonert oppgir Schelling sine faste forelesningsrekker over åpenbaringens og mytologiens filosofi i 1846. Han gjør deretter kun uregelmessige, enkeltstående opptredener. I 1851 trekker han seg fra all akademisk eksponering. De siste årene av sitt liv arbeider han med sine samlede verker for posthum publisering. Først fire år etter hans død i 1854 når de reviderte og autoriserte forelesningene over ''Philosophie der Offenbarung'' (1842/43) allmuen.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 427-462.</ref>