Redigerer Frankrikes historie (avsnitt)

== Den tredje republikk ==
{{utdypende|Den tredje franske republikk}}
Krigen med prøysserne fortsatte nå under republikansk ledelse. Etter at Paris hadde vært beleiret i fire måneder, grep en venstreradikal gruppering makten i byen i mars [[1871]]. Disse erklærte så byen som en selvstendig enhet, [[Pariskommunen]].

Preussen så med skepsis på denne [[sosialisme|sosialistiske]] revolusjonen, og frigav straks 100&nbsp;000 franske krigsfanger slik at den franske hæren kunne rykke inn for å knuse opprøret. Den [[4. april]] gikk regjeringen til angrep, men det var ikke før den [[28. mai]] at hele byen var gjenerobret.

Formelt sett ble den tredje franske republikk grunnlagt [[30. januar]] [[1875]]. Et [[tokammersystem]] ble innført, samt en statsminister som sto ansvarlig overfor både presidenten og parlamentet. Det var imidlertid ikke gitt at Frankrike nå skulle bli republikk, sterke krefter jobbet for å gjeninnføre [[monarki]]et.

Debatten om å gjeninnføre monarkiet dominerte fransk politikk på hele [[1870-årene|1870-tallet]], og det var ikke før den monarkivennlige president [[Patrice Mac-Mahon]] trakk seg i [[1879]] at debatten ble lagt død. I [[1877]] hadde Mac-Mahon sparket den republikkvennlige regjeringen og utskrevet nyvalg i håp om å få parlamentarisk flertall for monarkiet. Dette slo imidlertid feil, og Mac-Mahon og presidentembedet kom så svekket ut av dette at statsministerposten skulle bli Frankrikes viktigste politiske verv helt frem til etter [[andre verdenskrig]].

I løpet av de neste tiårene var Frankrike preget av politisk ustabilitet. De forskjellige regjeringers levetid var svært kort, da sosialister, [[anarkisme|anarkister]], [[konservatisme|konservative]], [[liberalisme|liberale]], republikanere og monarkister stadig kjempet om makten.

På slutten av [[19. århundre|1800-tallet]] begynte en epoke kjent som ''la [[Belle Époque]]''. Frankrike var i løpet av denne perioden ikke innblandet i noen kriger, og teknologiske nyvinninger gjorde livet lettere for folk. Det franske kulturlivet blomstret, innenfor kunsten fikk man [[impresjonisme]]n og innenfor arkitekturen kom stilarten [[Jugendstil|art nouveau]].

[[Fil:Guetteur_au_poste_de_l'écluse_26.jpg|thumb|En fransk soldat i en [[skyttergrav]], [[Haut-Rhin]] i [[1917]]]]

I [[1914]] fikk de gode tidene en brå slutt med utbruddet av [[første verdenskrig]]. Den [[3. august]] erlærte Tyskland krig mot Frankrike, og krigserklæringen ble fulgt opp av en umiddelbar invasjon. Etter en viss tysk fremgang den første tiden, greide britiske og franske styrker å redde Paris etter seieren ved det første slaget ved [[Marne]] 5.-10.&nbsp;september.

Etter dette utviklet krigen seg til å bli en fastlåst [[skyttergravskrig]] utover i [[1915]]. I løpet av de fire årene krigen varte ble det små endringer på frontlinjene på vestfronten, på tross av mange store offensiver fra begge sider. Spesielt kjent er den allierte offensiven som ble til [[slaget ved Somme]], sensommeren og høsten [[1916]] døde en million mann her uten resultater av betydning.

Da krigshandlingene endelig opphørte i november [[1918]] hadde Frankrike mistet 1,3&nbsp;millioner mann, i tillegg til 4,2&nbsp;millioner sårede. I [[Versaillestraktaten|Versailles-traktaten]], fredsavtalen etter krigen, tok Tyskland på seg skylden for krigen og gikk med på å betale [[krigserstatning]]er. Samtidig ble området [[Alsace-Lorraine]] (Elsass-Lothringen) overført til Frankrike, etter at man hadde vært tvunget til å avstå området til Preussen etter den fransk-prøyssiske krig.

Etter krigen fortsatte de indre motsetningene i Frankrike, med stadige regjeringsskifter. Felles for alle regjeringene i denne perioden var den sterke anti-tyske politikken som ble ført. Under [[Raymond Poincaré]] rykket franske og [[Belgia|belgiske]] tropper inn i [[Ruhr]]distriktet for å okkupere viktige tyske [[industri]]områder på bakgrunn av manglende tyske betalinger av krigserstatningene. Samtidig rustet Frankrike seg for en ny krig med Tyskland, i løpet av mellomkrigstiden ble det veldige forsvarssystemet kjent som [[Maginotlinjen]] bygget langs den tysk-franske grensen for å kunne motstå et tysk angrep.

I [[1933]] ble [[Édouard Daladier]] fransk statsminister for første gang. Daladier førte en passiv utenrikspolitikk overfor [[Adolf Hitler]] og den tyske opprustningen. Daladier var en av arkitektene bak [[Münchenavtalen]] i [[1938]], der Frankrike gikk bort fra sine forpliktelser om å forsvare [[Tsjekkoslovakia]] og gav Tyskland rett til å annektere [[Sudetenland]].